PDA

Se full versjon : "evig maktkamp"- dagens Juul i Magasinet 23.okt



Eple
23 Oct 2010, 20:55
For et kraftfullt svar!

Jeg synes det er veldig spennende når folk uttrykker seg med såpass mye "fynd". Hadde aldri våget det selv da men... :fnis:

Uansett- jeg synes artikkelen viser at "sunn fornuft" og dominans (les oppdragelsesmetoder) ikke på langt nær er nok for å få empatiske barn og et familieliv som er harmonisk. Når undringen, dialogen og den empatiske måten å omgåes barna på ikke er tilstede så blir det kamp om hvem sine behov som er viktige...

Håper det blir en oppfølger på denne artikkelen!

http://www.dagbladet.no/2010/10/22/magasinet/jesper_juul/barn/foreldre/13954590/

Hva synes dere?

meloni
23 Oct 2010, 21:04
Jeg er den mammaen. Altså, ikke på ordentlig, men jeg kan veldig fort havne i den fella. Men jeg kjenner at jeg skulle ønske det ikke var sånn. Nysgjerrigheten og empatien min strekker ikke alltid til, fordi jeg ikke er så interessert i det barna mine holder på med. Jeg er interessert i DEM, men ikke så mye i leken. Og så blir jeg uinteressert fordi leken tar hele livet til storebror for tiden. Og så havner vi i slike maktkamper som hun mammaen skriver om. Blæ.

knusknoff
23 Oct 2010, 21:09
Håper på en fortsettelse! Veldig spennende lesning, skal si JJ er herlig ærlig...

Eple
23 Oct 2010, 21:12
Men Meloni- litt maktkamp er jo helt vanlig. Men når kontakten er preget av kun oppdragelse da blir det jo kronisk!

En annen ting- om man har flere barn så er undring, empatisk kommunikasjon og genuin interesse lettere i møte med noen av dem. Det er vel også helt naturlig, men noe man må være ops på. Det er en superaktuell problemstilling her nemlig :nemlig:

meloni
23 Oct 2010, 21:15
Jeg er så glad for denne tråden (og facebookstatusen din, Eple) for den ga meg en "lettversjon" av problemstilling og en påminner om en vei som jeg tror jeg var på vei bort fra akkurat nå.

hurramegrundt
23 Oct 2010, 21:33
Spennende innlegg, altså. Fin påminnelse om at "tydelig voksen" ikke er nok i seg selv. Og all den ignoreringen, stilltiingen og absolutte forbud fikk jeg litt vondt av.

Og jeg skjønner hva du mener, meloni, og jeg kjenner meg igjen. Jeg når ikke alltid frem til Knott og får ikke alltid til å ha relasjonen i fokus som jeg jo egentlig ønsker. Og da blir det å bruke min makt for å legge de ytre rammer som er løsningen. Men det føles ikke godt når det går over tid, altså. Og Knott er også et barn som kjemper i mot, så det krever så ekstreme tiltak. Håper vår relasjon ser helt annerledes ut når han blir 11!

Al-Kemia
23 Oct 2010, 21:48
Blir litt motløs. Mange andre svar er gjerne av typen: slapp av og vær deg selv så går det så bra så. Men man skal visst ikke være FOR mye seg selv heller..? Altså - jeg vil ikke si meg enig i denne mammaen i en god del av det hun gjør - men det at man kan være langt mer dominerende enn det man innser treffer målet her, ja. De siste to ukene har jeg hørt en del anekdoter som tilsier at kiddo ser på meg som mer autoritativ enn det jeg føler meg.

Men hva skal man nå egentlig gjøre? Ja, jeg er nok streng til vanlig - fordi alternativet er at jeg er ettergivende blir jeg helt på fælgen ei stund før leggetid og blir sur, irritert og tverr. For å si det mildt. Nuvel - uansett hva man gjør blir det galt på sin måte uansett. For å bruke et slitent og døllt uttrykk - det blir folk av de fleste, tross alt. Satser på at traumene blir milde.

siemens
23 Oct 2010, 22:36
Jeg synes brevet hennes var for aggresivt i tonen til at jeg helt trodde på det jeg - er det en reell mor som har skrevet det altså? Ikke fingert, liksom?

Uansett tror jeg at det helt sikkert er slik det fungerer rundt om i diverse tusen hjem, og min mor har også snakket om det der med "forhandlingsbarn" som skal diskutere og argumentere mot alt (hun jobber i skolen) og at det er utrolig slitsomt, og at vi må ikke la supern og sneipen bli sånn. Jeg ser jo helt klart at jeg kan gå (eller har gått) i diverse feller her altså, et par ferske episoder fra i kveld vitner tydelig om det (maktmisbruk), og jeg hadde allerede begynt å tenke på det før jeg leste denne, som traff veldig godt slik sett.

Men jeg tenker at undring, empati og nysgjerrighet for barnet trenger ikke nødvendigvis bare være å være helt tilstede i deres lek, altså - eller jeg håper det, for jeg klarer ikke å henge med i superns alle svinger og fantasiverdener sånn til punkt og prikke. Jeg har tenkt at det er "nok" at jeg forstår at han er en slik som veldig gjerne forteller og lager parallelle historier til det som skjer her og nå i virkeligheten, det er hans måte å snakke om ting.

Jeg håper også veldig på en fortsettelse, for jeg synes Juul svarte veldig bra!

hurramegrundt
24 Oct 2010, 00:03
Blir litt motløs. Mange andre svar er gjerne av typen: slapp av og vær deg selv så går det så bra så. Men man skal visst ikke være FOR mye seg selv heller..? Altså - jeg vil ikke si meg enig i denne mammaen i en god del av det hun gjør - men det at man kan være langt mer dominerende enn det man innser treffer målet her, ja. De siste to ukene har jeg hørt en del anekdoter som tilsier at kiddo ser på meg som mer autoritativ enn det jeg føler meg.

Men hva skal man nå egentlig gjøre? Ja, jeg er nok streng til vanlig - fordi alternativet er at jeg er ettergivende blir jeg helt på fælgen ei stund før leggetid og blir sur, irritert og tverr. For å si det mildt. Nuvel - uansett hva man gjør blir det galt på sin måte uansett. For å bruke et slitent og døllt uttrykk - det blir folk av de fleste, tross alt. Satser på at traumene blir milde.

Men altså, jeg tenker at denne mammaen har mye i seg som sier at det er sånn hun "må gjøre ting" - at det ikke bare handler om magefølelse sånn sett. Jeg tenker at dette er noe hun har med seg fra egen barndom - enten hun har blitt møtt sånn, eller helt motsatt. Og jeg tenker at litt refleksjon rundt egen person og relasjonen til barnet ville ha hjulpet litt. Jeg likte den første kommentaren som har kommet på saken, om dama som har opplevd sin egen mor sånn, og om søsteren som er helt lik - men mer bevisst. Kanskje det er bevisstheten som er cluet? Litt sånn - "om alle rundt deg er idioter, så er det kanskje på tide å se på seg selv?" Det er jo ikke en dum huskeregel, det er mange situasjoner som kan løses om man innser sin egen makt til å forbedre relasjoner - selv om man kanskje ikke var den som hadde mest feil i utgangspunktet.

Jeg kan også være dominerende, og er i blant redd for å havne i en tyrann-rolle. Og tenker at det som kan forhindre det er å se hvordan gutta reagerer, og gå i meg selv der jeg ser at mine grep absolutt ikke fungerer. Barn som samarbeider på denne måten gjør det jo veldig tydelig, tenker jeg, de barna som lar seg kue er kanskje verre å tilpasse seg selv etter.

Og jeg er spent på fortsettelsen - om dette er en virkelig dame (jeg deler i grunn din mistro, siemens) - så er det jommen flott at hun skrev til Juul. De har en spennende reise foran seg, tenker jeg.

Jeano
24 Oct 2010, 00:14
Hun her var så skarp, jeg forstår så vel hvorfor sønnen var i opposisjon.
11 år er en alder som det ikke er så enkelt å være i(har ei her også) de er midt mellom barn og ungdommer, og de vil så gjerne.

Jeg er opptatt av å lage bevegelige grenser rundt meg.
Den der hun hadde "ikke vekk ett sovende menneske" den hørtes helt forkastelig ut.

For tiden er vi i en unntaksituasjon, familien er i sorg og vi er sintere enn normalt, sintere fordi vi er tristere og mer slitne en det vi er til vanlig.
Så hver dag har vi en samtale med barna der vi forteller hvorfor ting er som de er og vi ber dem om å oppføre seg bedre og om å hjelpe til mer en de bruker å gjøre.

Det jeg er glad for er at de respekterer våre følelser, og grunnen tenker jeg er at vi respekterer dem. At det som regel er høyt opp til taket her hos oss vet de jo også godt.

Så at alle er bevegelig og at man prøver å snakke åpent om hva man trenger er en god ting tenker jeg.

Al-Kemia
24 Oct 2010, 00:28
Hurra: jeg tolket svaret hadde hovedfokus på mors mulig dominerende rolle - ikke at hun føler hun må gjøre noe som helst.

Lille Gnu
24 Oct 2010, 00:35
Jeg klarer ikke å se dette fra morens side, kanskje fordi sønnen min bare er ett år, men jeg husker godt da jeg selv var barn, og får helt vondt i magen av å tenke på gutten som må forholde seg til disse reglene om når det er lov og ikke å snakke med moren sin. Hva som er lov å si og ikke kan vel heller ikke være så lett å alltid vite. Nei, ikke vet jeg, det er dere som har peiling, men jeg fikk ikke noe god magefølelse av å lese brevet hennes.

Ningamor
24 Oct 2010, 01:17
Huff, fikk helt vondt i magen av denne gutten som blir møtt på denne måten. Veldig glad for at hun har skrevet til Jesper Juul og håper hun tar til seg svaret, som jeg likte godt!

hurramegrundt
24 Oct 2010, 10:29
Hurra: jeg tolket svaret hadde hovedfokus på mors mulig dominerende rolle - ikke at hun føler hun må gjøre noe som helst.

Jeg ser den.

Eple
24 Oct 2010, 11:15
Jeg synes det er en stor forskjell på forhandlingskommunikasjon og dialog da. Det kunne jeg ønske Juul ville skrive mer om for folk tenker ofte i motsetninger. Enten er man dominerende og i maktkamp eller så er man for mild og ettergivende.... Når man har dialogbasert kommunikasjon er man tydelig på personlige grenser og behov OG empatisk og undrende.

Det å være i en stressende periode og dermed være mer krass, dominerende og lite lyttende er helt vanlig. Men når man velger det som metode og det gjennomsyrer all samhandling er det fare på ferde. Les svaret under artikkelen.... Jeg fikk gåsehud av det!

Ps- ang det at det innsendte brevet ser uekte ut så tror jeg nok det blir noe omformulert av avisen? Om det er et "ikke så velskrevet innlegg" så mister de kanskje lesere etter første avsnitt. De vil jo selge aviser og få budskapet ut- og da er vel slike redaksjonelle grep nødvendig?

Jeano
24 Oct 2010, 11:28
Ja det er viktig å være tydelig på sine personlige grenser, hos meg er de grensene forskjellige. Noen dager tåler jeg alt og andre dager er mer stressende og grensene strammes inn.

Så lenge barna vet at vi vil det beste og "styrer" med hjertet, så kommer man langt

Eple
24 Oct 2010, 11:32
Ja det er viktig å være tydelig på sine personlige grenser, hos meg er de grensene forskjellige. Noen dager tåler jeg alt og andre dager er mer stressende og grensene strammes inn.

Så lenge barna vet at vi vil det beste og "styrer" med hjertet, så kommer man langt

Jepp- jeg synes at damen i artikkelen IKKE styrer med hjertet. Hun styrer kun med logikken. Og blir derfor ikke tilgjengelig:nemlig:

Al-Kemia
24 Oct 2010, 11:41
Takk, Eple. Kommentaren din var veldig god å lese.

Eple
24 Oct 2010, 11:47
Takk, Eple. Kommentaren din var veldig god å lese.

:blomst:

En annen ting jeg synes er viktig er at personligheten ens må ikke definere som "feil". Noen voksne er mer styrete og dominerende enn andre, og det kan være fint med tydelig lederskap. Bare man ikke er krenker eller blir "eneforvalter av fakta".
Som en ivrig og litt styrete mor så må jeg minne meg selv på dette temmelig ofte :fnis:

Sanglerka
04 Jan 2011, 18:22
Vet noen om det kom en oppfølger? Veldig glad for at jeg fant denne, og for å lese alle kommentarene deres! Da jeg leste innlegget i avisen, tenkte jeg "gulp detter er visst meg" på mange områder. Og har tenkt mye på det, og savnet en oppfølger. Takk for litt hjelp til tolkning. Jeg kan godt være dominerende, og føler selv at jeg er tydelig på det meste - og følte litt på hennes beskrivelse at jeg kanskje har vippet over fullstendig. Har mange mammautfordringer, men godt at dere er litt nyanserte i deres tolkninger, det har lettet min samvittighet! Føler i hvertfall selv at jeg er flink til å se ungene, i hvertfall det meste av tiden. Litt vanskeligere de dagene/morgenene alt koker og stressklokkene ringer - men det er tross alt forbigående. Ang ektheten av brevet, så hender det jo at man blir veldig selvkritisk når noe er vanskelig, og da kan man komme til å gjøre seg selv mye verre enn det man egentlig er (egen erfaring...)