PDA

Se full versjon : Raserianfall



Chance
13 Oct 2006, 00:21
Lukas har MASSE raserianfall for tiden. Vi må hele tiden tenke over hva vi sier, planlegge i god tid og inkludere han på alt som skjer. En liten ting kan gjøre at han blir sint og frustrert og det går over i et raserianfall.
Det er slitsomt, og jeg kjenner jeg går litt på nåler i håp om å unngå det..
Jeg har tenkt på hva dette kan komme av.. Hvorfor det er så ekstremt nå? Han trenger masse oppmerksomhet også om dagen, så jeg tolker det dit hen at barnehage startet og det at han ikke for så lenge siden blei storebror, har gitt ham mye å tenke på. Han trenger oss, og han trenger å få ut frustrasjonen sin. Tidligere har jeg kunnet sitte ved siden av ham når han blei sint, sitte å vente til det roet seg, fortelle at mamma sitter her, dom du trenger en klem må du bare komme, jeg forstår at du er sint.
Det som er litt vanskelig nå er at han vil jeg skal gå, helst ut av syne, men jeg er litt redd for det. Han kaster ting rundt seg, og jeg er redd han skal slå seg.

Han er så utrolig god og det er leit han skal ha det sånn.. Det er sikkert veldig slitsomt for ham..
Så hvordan unngår vi dette? Hvordan kan jeg best vise at jeg er der, og likevell gi ham den avstanden han trenger?

Marigold
13 Oct 2006, 08:38
De to eldste jentene mine hadde av og til raserianfall. Det kom som regel når vi handlet etter barnhagen midt i kjøpesenteret , så da var det bare å bære et skrikende barn gjennom senteret, ut i bilen og hjem. Løsningn der ble å slutte å handle på ettermiddagen.
Det at han vil være alene er vel kanskje en sånn selv-valgt time-out som vi hadde en annen tråd om i går. Hvis du sitter like ved, og gjør det klart at han ikke er alene, så kanskje han selv har funnet en løsning som hjelper for han?

Aga:-)
13 Oct 2006, 08:51
Samtidig som det er forferdelig slitsomt med raserianfall, både for ham og dere, er det jo også en måte å finne ut av sine følelser på. De aller fleste blir jo sinte og rasende forbanna noen ganger, men det er jo bare vi voksne som på en eller annen måte har klart å kontrollere de vonde følelsene. Hvis gutten din ikke blir eitrende forbanna og opplever hvordan dette er og hvordan det blir møtt, står han også dårligere rustet til å håndtere det når han blir stor. Ta det derfor som et veldig godt tegn:-)

Snakk med ham, forklar ting for ham (gjerne i etterkant), finn ut om han ønsker å bli holdt rundt eller om han vil sitte litt fra dere slik at han kan finne ut av det selv. Kanskje det går an å tegne raseriet? Som en stor okse, for eksempel, som han kan etter hvert lære seg å fange? Hvis han er tre år kan dette jo snakkes om som regel, med enkle ord.

Og lurt tips fra Marigold, som vi har måttet praktisere leeenge: Handle alle andre tider på døgnet enn etter arbeidstid/barnehagetid. Det er lurt:-)

Bærbar
13 Oct 2006, 09:38
Sønnene mine har det ikke (enda) eller veldig sjelden, og det er rimelig lett å kontrollere det når det skjer virker det som (bank i bordet).

MEN broren min hadde FRYKTELIGE raserianfall, da han faktisk til tider var en fare for oss (han var liten da - men gikk rett i strupen på oss og var veldig sterk).

Det mamma gjorde da var at hun foreslo for ham at han kunne være litt alene og slappe av litt ("har du lyst til å være litt alene, vennen" brukte hun å spørre). Så lillebror brukte å gå inn på rommet sitt for å være alene - ikke fordi han måtte, men fordi han ønsket det og hadde behov for det.

Han behøvde det fordi han er en sart person som faktsik behøver litt ro av og til og ble tullete av at vi var så mange folk hele tiden, og vi er alle rimelig bråkete også :flau:

DET sagt - det som fungerte med storebror (min sønn altså) er vanligvis å gi ham ordene og løsningene.

"er du sint nå fordi du er sliten?"
"slå på puta, vennen, så får du ikke vondt"
"vil du gråte litt?"

Jeg vet ikke - stien går seg til etter hver ny episode....

Du gjør det rette i alle fall, bare ved å være der ved siden av ham. Han er tydelig frustrert for noe, og behøver å få det ut, uten at han får bare vonde tilbakemeldiger på det.

gjest
13 Oct 2006, 09:50
Tulla har arvet sin mors temperament, det betyr at det kan gå temmelig hardt for seg innimellom. Etterhvert har jeg lært meg noen triks.
Den beste måten å forebygge raserianfall er å lytte til barnets behov. Når tulla far tilstrekkelig mat, søvn og nærhet er det mye mindre sansynlig at hun blir sint. Selv en våt tissebleie kan få verden til å stå på hodet av raseri.
Jeg forstår det slik at Lukas har et større behov for nærhet nå. Finnes det måter du kan imøtekomme dette behovet? Finnes det mulighet for at dere kan ha litt tid sammen, kose, bære eller noe som passer for dere for å få den nærheten han trenger? Det å sette seg ned med barna når en kommer hjem fra barnehage/jobb og leke eller lese i en bok sammen er fullt mulig å gjøre før en lager middag.

Garfield
13 Oct 2006, 10:02
Storebror på 3 år har også startet å få raserianfall. Måten vi må takle det på er å spørre om hver miste ting er greit før vi gjør noe. F.eks: Skal jeg ta av deg buksene eller vil du ta av deg buksene. Dersom jeg ikke spør, og tar av han buksene er det garantert feil for han skulle ha gjort det selv. For at raserianfallet skal gå over må vi da starte på nytt der det begynte å skjære seg. Det vil si at vi må ta på buksene igjen og så la ham ta de av.

Jeg tror det er alderen og tegn på at de blir mer selvstendige og vil løsrive seg,. Eller?

Prøver selvfølgelig først å snakke med ham, men det er ikke alltid like lett å forstå hva han mener eller sier i alt raseriet. Har også erfart at det beste er å la ham være i fred til han raser fra seg. Uansett hva jeg gjør så kan det virke som om raseriet blir forverret.
Dersom ingenting nytter (av og til er det rett før jeg klikker) gir jeg meg selv "time-out". Jeg sier til storebror at Jeg ikke orker å være der når han skriker og slår, og at jeg går inn på kjøkkenet eller lignende. Pleier da å gi seg etter en stund. Virker som om han har en del "energi" som bare må ut.

Huff nå må jeg på jobb.

Soløye
13 Oct 2006, 14:55
Storebror på 3 år har også startet å få raserianfall. Måten vi må takle det på er å spørre om hver miste ting er greit før vi gjør noe. F.eks: Skal jeg ta av deg buksene eller vil du ta av deg buksene. Dersom jeg ikke spør, og tar av han buksene er det garantert feil for han skulle ha gjort det selv. For at raserianfallet skal gå over må vi da starte på nytt der det begynte å skjære seg. Det vil si at vi må ta på buksene igjen og så la ham ta de av.

Akkurat slik er Alfred for tiden også! Jeg tror det er en blanding mellom det å bli mer selvstendig og at det ikke er så lett å gjøre seg forstått hele tiden. Jeg har også vanskelig for å skjønne hva han ønsker når han har raseriutbrudd , og jeg må da spørre om det er det eller det eller det. Og de gangene jeg ikke klarer å gjette meg til hva det kan ha vært, så må han bare få skrike og være sint til han har roet seg og får sagt hva som skjedde og hva som gjorde at det ble "galt" for han. Det er nok frustrende for begge parter, disse raseriutbruddene.

Chnace; siden han også har blitt storebror nylig, så er nok også dette med på utløse disse raserianfallene. Jeg ser det selv på Alfred, de gangene han helst skulle ha hatt meg for seg selv og jeg bare må gi pupp til Villemo, da blir det liksom dobbelt ille. Det går seg nok til, selv om det er vanskelig når det står på. Jeg trøster meg med det av og til, at de vet jeg er glad i dem, og selv om de da ønsker selv og gå unna meg litt, så vet de inni seg at jeg er der og er glad i dem, uansett.