PDA

Se full versjon : Hvordan stiller langtidsammede barn seg til amming som voksne?



fru Potethode
14 Feb 2007, 14:30
Jeg kjenner to stykker som har blitt ammet lenge. En jente og en gutt, fullstendig uavhengige av hverandre. Hun kan så vidt huske at hun ble ammet, så da tenker jeg 2-3 år? Han ble ammet til han fyllte fem og husker det naturlig nok godt.

Hun har selv barn nå og begge to ble ammet til de var ca et år. Hun var fast bestemt på å IKKE amme lenge. Han skal bli pappa selv snart og uttalte for en tid siden at han helst så at dama slutta å amme tidlig. (Tidlig er her relativt, aner ikke om han mente 1 eller 4 år) Og at dette var en privatsak og burde foregå på soverommet. Jeg husker at moren hans ammet han på butikken når han var stor.

Nå er ikke to personer noe generelt utdrag, men det er de eneste to jeg kjenner! Og begge to har et rimelig kritisk syn på langtidsamming selv. Finnes det noe slags dokumentasjon på dette? Opplever de det som positivt selv etter at ammingen er over? Eller er det flaut?

Tenker ikke på gutter i tennårene nå, altså! De rødmer vel av tanken på amming uansett og er vel ikke akkurat glade for tanken på å ha blitt ammet... Men jeg tenker på voksne som husker at de ble ammet?

Perle
14 Feb 2007, 14:56
Nå er ikke to personer noe generelt utdrag, men det er de eneste to jeg kjenner! Og begge to har et rimelig kritisk syn på langtidsamming selv. Finnes det noe slags dokumentasjon på dette? Opplever de det som positivt selv etter at ammingen er over? Eller er det flaut?


Du stiller interessante spørsmål. Jeg har ikke noe svar på dette. Jeg kjenner ei som ble ammet til hun var 2 år, og søsknene hennes ble også ammet lenge, den ene tror jeg ble ammet betydelig lengre enn to år. Jeg tror de stort selv selvavvente. Hennes bestemor ammet visstnok også sine barn veldig lenge. Jeg har oppfattet hun jeg kjenner som at hun syns dette var bra, og jeg tror ikke hun har noe imot å amme lenge selv. Men hva "lenge" er, er jo ganske relativt.

Jeg tror at holdningene til de to du kjenner kan være vel så mye preget av de gjengse holdningene til langtidsamming i samfunnet, som til deres personlige minner og erfaringer. Og dermed syns de de er flaut. Det er unormalt, osv.

moo
14 Feb 2007, 14:57
Interessant spørsmål. Jeg tror ikke jeg kjenner noen voksne som selv husker å ha blitt ammet. (Ikke det at jeg har spurt mange av mine venner akkurat det, heller!)

mirimor
14 Feb 2007, 15:13
Jeg tror at holdningene til de to du kjenner kan være vel så mye preget av de gjengse holdningene til langtidsamming i samfunnet, som til deres personlige minner og erfaringer. Og dermed syns de de er flaut. Det er unormalt, osv.

Og hvis dette er snakk om 70- tall, så var det vel ganske vanlig å slutte før ungen var ett år, eller langtidsamming var vel kanskje svært uvanlig da... og det er det jo på en måte fortsatt, men jeg har inntrykk av at mange holder på til ett år pluss litt til...

Dette VET jeg ikke, jeg bare antar. Interessant tråd forøvrig.

-diab-
14 Feb 2007, 22:02
Mener jeg leste en plass at dersom en ikke tok aktivt stilling til dette med amming, så ammet en gjerne like lenge som en selv var blitt ammet, sånn mer eller mindre.

krusedull
14 Feb 2007, 22:07
Den ene tanta til herr Krusedull ble ammet til hun var rundt 3 år, dette var på 50-tallet. Hun drikker ikke melk, fordi hun er avvendt ;) Jeg har ikke snakket med henne selv om dette, om hun husker selv at hun ammet, eller hva slags forhold hun har til amming selv, men skal jammen spørre om det passer seg sånn.

Jeg vil forøvrig anta at det generelle synet samfunnet har på amming vil være viktigere for hva man mener, enn om man ble ammet til man var 2-3 år? Man vil vel kanskje ikke huske såååå mye fra man var så liten uansett?

Serendipity
14 Feb 2007, 22:42
Dette er kjempeinteressant!! Det jeg tenker umiddelbart, er kanskje skamfølelsen disse barna fikk av at andre voksne (og kanskje barn også?) mobbet de eller ga tydelig utrykk for at de gjorde noe "unormalt"? At de husker denne følelsen og baserer seg på det og ikke nødvendigvis var selve ammingen som var problemet... Vet ikke, hadde vært veldig interessant å vite mer om fra de som har blitt ammet lenge :)

Garfield
14 Feb 2007, 22:48
Kjenner ingen som har blitt langtidsammet, men det først som slår meg er at det kan være en forskjell i forhold til hvordan vi andre / de voksen forholder seg til en som har diet over flere år - etter at barnet har sluttet. (Begge i ditt "utvalg" av langtidsdiende barn vil selv ikke amme egne barn lenge, stemmer det?) Min tanke er at dersom et barn, etter at det har sluttet å die, til stadig får påminnelser om at han har diet lenge vil føle seg mobbet og dermed utvikle aversjon?

Vet ikke, men kan tenke meg situasjoner der 6 åringen - eller konfirmanten - får høre at "du puppet nå da du var 3 år, hehehe". Men dersom en dier et barn lenge, og etterpå ikke lager noen større sak ut av det, så vil det ikke bli traumatisert på samme måte?

Har ikke peiling, men dette er den første tanken som datt inn i mitt hode :)

Garfield
14 Feb 2007, 22:49
Dette er kjempeinteressant!! Det jeg tenker umiddelbart, er kanskje skamfølelsen disse barna fikk av at andre voksne (og kanskje barn også?) mobbet de eller ga tydelig utrykk for at de gjorde noe "unormalt"? At de husker denne følelsen og baserer seg på det og ikke nødvendigvis var selve ammingen som var problemet... Vet ikke, hadde vært veldig interessant å vite mer om fra de som har blitt ammet lenge :)

hehe...så med en gang jeg hadde postet innlegget at du hadde de samme tankene som meg på samme tid...kjekt

Millami
14 Feb 2007, 23:00
Jeg har to ganske nære venninner som selv ble ammet lenge etter normalen på slutten av 70-tallet. De var begge i treårs alderen da de sluttet og jeg er noen år eldre enn dem så husker det godt. Hun ene har ammet sine egne barn ganske lenge, tror de var mellom to og et halvt og tre før hun sluttet. Andre venninna har totalt motforestilling mot det hun synes er store barn som ligger ved puppen og sluttet da hennes to var mellom 8 mnd og året.

Serendipity
14 Feb 2007, 23:02
hehe...så med en gang jeg hadde postet innlegget at du hadde de samme tankene som meg på samme tid...kjekt
:nikker:

Husnissemor
14 Feb 2007, 23:32
Jeg traff en gang en homofil mann som mistrivdes som homofil. Han var dypt ulykkelig og mente han var blitt homofil fordi han ble ammet til han var to år gammel. Han fortalte dette som om det var en sjokkerende og skammelig ting moren hadde gjort mot ham.

moo
15 Feb 2007, 01:01
Jeg traff en gang en homofil mann som mistrivdes som homofil. Han var dypt ulykkelig og mente han var blitt homofil fordi han ble ammet til han var to år gammel. Han fortalte dette som om det var en sjokkerende og skammelig ting moren hadde gjort mot ham.

:sjokk: Really?

Magica
15 Feb 2007, 10:08
Jeg er født i siste halvdel av syttitallet,og ble ammet til jeg var nesten tre år. Moren min lot meg delvis avvenne meg selv,det samme med mine søsken,men de var sluttet når de var ca ni mnd begge to,og min eldste søster ble ikke ammet i det hele tatt,pga lovprisingen av morsmelkerstatningen på sekstitallet-det var jo myyye bedre enn morsmelk:fnis: !
Jeg husker ikke direkte at jeg ammet,men jeg husker en enorm trygghetsfølelse,varme og nærhet. Jeg ble ertet litt av søstrene mine,bare på gøy,i tenårene,men de fikk selv barn som de ammet i nærmere to år:gliser: .
Jeg har et avslappet forhold til amming. Synes det er flott at amminga har gått så greit for oss,og at jeg kunne fullamme lenge,men jeg har ikke ambisjoner om å gjenta min mors bragd på dette området-jeg regner med at ammingen vil begrense seg til morgenen og kvelden når jeg begynner på skolen,da er han 15 mnd,allerede nå viser han langt mindre interesse enn før,så jeg tror ikke han er en slik melkedranker som jeg var.
Har aldri opplevd skamfølelse e.l,men visst har folk sett litt rart på meg om jeg har har fortalt dette(i en sammenheng,selvfølgelig)..

Wanaagsan
15 Feb 2007, 10:56
Interessant tema!

Jeg tror nok dette har mye med samfunnets syn på amming å gjøre, som mange nevner. Men vi lever jo fortsatt i det samme samfunnet, så hvis vi vil amme barn lenge, så må vi jo være veldig obs på hvordan barna har det med å bli ammet så lenge i forhold til de forestillingene om langtidsamming som barna møter. Jeg ønsker ikke at amming skal være sånn: "Jo, du har godt av det sånn fysisk helsemessig, og da driter vi i hva andre sier - det er de som er teite, og du trenger ikke å gå og føle på det..." Litt som ullstrømpebukser i "gamle" dager: Veldig mange vil jo ikke kle barna sine i ullundertøy nå fordi de husker hvordan ull klødde. Ull kan være kjempedeilig å gå med, og det kan klø som søren. Langtidsamming kan være veldig fint, og uvitende kjerringer (og andre) kan ødelegge det ved synsing og sladring og mobbing. Så man bør nok være obs på om vår langtidsamming virkelig er merinoull, eller om det i praksis har blitt ull som klør og gjør at man aldri vil utsette barn for ullundertøy...

Men hvordan man skal klare dette, er vel lettere sagt enn gjort... Jeg tror minsten min er i ferd med å bry seg mer om hva folk sier er normalt og sånt. Og storesøster har sagt et par ganger: "Koffor drikker H melk av deg når han er stor?" Har prøvd å spørre henne om noen har sagt han er for stor eller hvor hun har det fra, liksom, men hun kan ikke gjøre rede for det. Vet at en ansatt i barnehagen syns minsten er for stor til å bli ammet, men hun er veldig profesjonell i jobben sin, så jeg tror ikke hun kan ha sagt akkurat det til barna. Og familien prøver å godta langtidsammingen og skjønner at de ikke skal hinte om evt uenigheter der til barna.