PDA

Se full versjon : Alternativer til "ikke", "nei", trusler og belønninger for å få hverdagen til å gå.



Sungifu
07 Mar 2011, 10:44
Nå er det jammen lenge siden jeg skrev noe her inne. Men det hender jeg er innom og leser for å få litt input. Og som alltid med barn - ny alder, nye utfordringer.

Jeg har rett og slett noen hverdagslige greier jeg vil ha litt synspunkter og tips på! Jenta mi er straks tre år, og jeg merker at vi har noen utfordringer nå om dagen som har gjort at det blir lett litt stressa mamma, mye nei og "ikke gjør sånn" og at turen hjem fra barnehagen løses ved belønninger og milde trusler. (Ja, jeg må jo innrømme at det er det det er, selv om de er ganske "uskyldige". Jeg vil jo gjerne unngå det!).

Først kan vi jo ta turen hjem fra barnehagen. Jeg er jo altså gravid og lillebror kommer om en mnd. Jeg kan ikke bære henne mer, for da blir det veldig vondt i kroppen min. Det hender likevel at jeg avtaler at "jeg kan bære deg fram til den søppelkassa der, så kan du gå resten selv" osv. Fordi det å komme seg hjem fra barnehagen er mildt sagt VANSKELIG. Enten sutrer hun hele veien, stopper hvert minutt og sier at hun klaaaarer ikke å gå mer. Jeg viser forståelse for at hun er sliten, men hun må jo gå. Vi har ikke vogn, og det er uansett sørpete. Jeg kan ikke bære henne, vi har ikke bil.

Andre dager igjen er det ALLTID noe morsomt å finne på langs veien, og hun stopper igjen for hvert minutt, men da for å ta en avstikker, snakke med diverse usynlige langs grøfta, hoppe i dammer, leke med pinner osv. Jeg vet jo at dette er sunt og koselig og fint for henne, men jeg blir altså så utålmodig. Vi må jo HJEM. Og sliter litt med å løse det på en god måte.

Da skjer dette:
-Hjemme har vi frukt. Har du lyst på det? -JAAAA
Litt senere:
-Hvis du skynder deg nå, blir det frukt!
Senere:
-VILLE du ha frukt, eller?
Senere:
-Hvis du ikke går nå, blir det ikke noe frukt.

(Ja, jeg skjemmes over dette, men det er vel bedre å være ærlig for å finne en løsning på det).

Ellers tester hun en del grenser for tida. Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det, trass eller ikke. Men det er det hun gjør. Hun gjør små ting hun VET ikke er lov, for å teste reaksjonen min. Som å spise på tusjer, tegne utover alt, spise papir(dette er en slager for tiden). Jeg føler det blir mye "nei" og "ikke gjør sånn", men at hun totalt overhører det hun ikke vil høre. Og så blir det mas.

Papiret har jeg vært nødt til å ta fra henne et par ganger, siden hun sitter der og spiser på det - på trass. Er det greit? For meg er det jo en naturlig konsekvens, hun kan ikke ha det der når hun spiser det opp. Papir skal ikke spises. I alle fall ikke med tusj på.

Jeg vet ikke. Egentlig bare ut etter noen tips som kan få hverdagen til å GÅ uten at det blir for mye negativt. Egentlig koser vi oss mye også, hun er ikke sint av seg og vi har veldig fin kommunikasjon. Men hvordan veileder jeg henne mer mildt og varsomt? Jeg prøver å huske å alltid annerkjenne følelsene hennes, og synes jeg lykkes bra med det. Hun blir sett. Men det er alle de små tingene, alt maset, alt som hefter! Og til sammen blir det stort, og jeg blir sliten og hun blir "døv" og dagen blir litt skakkjørt.

:regnbuefjes:

hurramegrundt
07 Mar 2011, 11:16
Jeg har barn i den alderen for andre gang, og noen nei og ikke og varslede avbrytelser av aktivitet er jo bare ikke til å unngå, tenker jeg. Jeg hadde ikke hatt noen skrupler med å ta i fra Knert et papir han satt og spiste på, hvertfall når han vet at jeg ikke synes han skal gjøre det.

Er det utelukket for deg å anskaffe vogn for den turen til barnehagen? Eller en trehjulssykkel med styrestang eller noe? Jeg ville tenkt at en sånn daglig kamp ikke er verdt det, og at det er greit å finne en løsning som fungerer for alle. På slutten av dagen er ingen i toppform.

Ellers tenker jeg at dette er tiden for å øve seg på å være personlig. Dine grenser er viktige, og snart kommer de til å variere litt fra dag til dag, vil jeg tro. Noen dager har du mer slingringsmonn, andre dager er det helt greit å si at "nei, nå orker jeg ikke at vi skal drive med dette når det ble så mye frem og tilbake, nå finner vi heller på noe annet". Du skal ikke gå og bygge opp frustrasjon, det er virkelig ingen tjent med.

Jeg tenker at anerkjenning er jo det viktigste, men i blant må også vi voksne ta ansvar for å få situasjonen videre. Og da kan det hende vi må skjære litt igjennom og pense inn på et annet spor. Så kan man havne der at man alltid bare skjærer igjennom og aldri reflekterer over barnets ønsker, der har vi vært et par ganger. Men det skal ganske mye til. Og da går det an å snu, barna blir jo ikke ødelagt av enkelte sånne perioder.

Sungifu
07 Mar 2011, 11:30
Jo, jeg har absolutt tenkt på å skaffe en kombivogn nå som lillebror kommer. Men så tenker jeg: Hva skjer DA, når jeg må dra to barn til og fra barnehagen. Heldigvis kommer våren, og jeg merker jo at hun synes det er tyngre å gå i sørpa.

Sykkel er absolutt noe vi også har tenkt på, når snø og sørpe forsvinner. Kanskje det får bli treårsgaven hennes? Alt for å gjøre turen litt morsommere. Jeg har også begynt å ta med litt eplebiter, gulrot og sånn i lomma, for å få opp blodsukkeret hennes litt. Og det hjelper på humøret, men det hjelper ikke så mye på tiden turen tar, gitt. Mulig jeg må ha litt mer tålmodighet, men vi må jo komme oss hjem også!

Det er akkurat det med å snu jeg merker at er litt vanskelig for meg. Noen ganger har jeg så høye forventninger til meg selv at jeg blir helt destruktiv når jeg merker turen hjem fra barnehagen blir vanskelig. (Eller andre ting). Jeg vet jeg må bli litt flinkere til å la meg selv starte på nytt - hele tiden.

En annen ting er dette med tisseuhell. Snupp slutta jo relativt tidlig med bleie, men har i høst og vinter hatt veldig mye uhell i perioder. Og det er akkurat som at hvis hun først har startet med dette en dag, fortsetter hun. Jeg har vært så fortvilet over dette til tider, og vi har nok gjort for stor sak ut av det. Men hva gjør man? Noen ganger ser jeg at det er fordi hun må på do, men ikke har tid. Men de dagene hun havner i det sporet, er det akkurat som hun gjør det bevisst. Ser på meg, og venter på en reaksjon. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, men det BLIR jo mer fokus på henne når hun gjør det. En annen ting jeg har lagt merke til er at hun har mer uhell enkelte dager i barnehagen. Gjerne de dagene ped.leder ikke er der, og det er en ansatt som jeg vet gjør et stort poeng ut av det. Hun poengterer det høylydt hver gang jeg kommer, og jeg får følelsen av det det er et stort problem for henne. Snuppa virker jo uaffektert over at hun blir pratet sånn om, men jeg vet jo at små gryter ikke bare har ører, men tanker og følelser.

Jeg vet ikke. Hva kan det være? Hun har jo fysisk kontroll ang. tissinga, men det er noe som gjør at hun vil tisse seg ut i perioder. Hva skal jeg gjøre med det? Å prate om det hjelper ikke. Er det bare så enkelt som å ikke gjøre NOE ut av det? (Det er jo det jeg har kommet fram til selv, men det er ikke alltid så enkelt).

Det burde jo nesten vært en egen tråd dette. Men jeg var så godt igang.

Tusen takk for svar!

Takk for svar!

Wanaagsan
07 Mar 2011, 11:31
Går det an å hente litt tidligere i barnehagen? Du går kanskje snart i permisjon? Jeg syns at det er 10 ganger så grei hjemvei hvis jeg henter halv tre i stedenfor halv fire - og 5 ganger så greit hvis jeg henter tre i steden for fire.

Hvis minsten min (3 år) er sliten, blir det tung hjemvei nesten uansett, sjøl om det ikke er mange hundre meter. Vi har en bakke som særlig er tung. Det hjelper egentlig best å fokusere vekk fra "jeg er trøtt, og veien er lang og tung". Noen ganger teller vi for å se hvor lang tid vi bruker opp bakken (hun har ikke noe annet forhold til tall enn at hun kan tallrekken nesten til 20, men hvis vi bruker "46" opp bakken, så er det flott. Samme med "61". Fine tall!) Ellers kan vi se om vi får sunget en hel sang fra X til Y. Ellers så går vi tre elefantskritt, og så museskritt frem til X, så kenguruskritt...

Begynner jeg å klage og kjefte, er det gjort. Og det er jo lett for på slutten av dagen...eller på slutten av et svangerskap... Går det an å ta med "bensin" til turen? Noe frukt eller noe sånt. Gir høyere blodsukker til beste for begges humør, litt ekstra energi + noe annet å tenke på. Det hjelper meg òg veldig hvis jeg på forhånd har bestemt at det er greit at vi bruker 20 minutter, og ikke mine ønskede drøyt 5 minutter, på turen (f.eks. hvis faren for en gangs skyld lager middag mens jeg henter). Da blir jeg mindre stresset, og vi bruker faktisk ofte kortere tid da (på en hyggelig tur) enn hvis jeg tenker på middagen som bør påbegynnes før blodsukkere synker enda lavere...

Andre triks jeg har brukt, er trylling. Hvis jeg lukker øynene/går inn på kjøkkenet - klarer du å trylle på deg dressen da? Abrakadabra, sim sala bim 2-3 ganger, og dressen har aldri komt så fort på før... Men det fungerer ikke nødvendigvis så mange ganger...

Jeg syns at veldig mye løses hvis man har bedre tid og mer overskudd. Ikke alltid så enkelt å skaffe seg... Ellers er det meningen at barn SKAL teste grensene våre for å finne ut hvor de går. Og vi tester grensene deres for å finne ut hvor de går. Har du lest "Her er jeg. Hvem er du?" av Jesper Juul? Kjapp og grei liten bok om grenser og sånn.

Ellers syns jeg hovedfokuset mitt med 3-åringer er at de plutselig klarer så mye - i hvert fall nesten. De var så enkle å ha med å gjøre da jeg måtte gjøre alt og kunne bestemme alt for de. Men plutselig innser de at de klarer mye (de tror riktignok at de kan ganske mye mer enn de gjør - aleine...) og har muligheten til å velge en del ting. Så mye handler om å godta at de klarer en del sjøl - og er avhengig av den mestringskompetansen. Dvs gi dem den tiden de trenger til å klare ting (men kunne si fra om at akkurat nå har vi faktisk ikke tid, nå må jeg lukke glidelåsen for at vi skal nå bussen) og den støtten de trenger, men helst ikke mer støtte enn de trenger... Gi valg, men ikke ubegrensede valg, for valgkompetansen er fortsatt ikke så god... Gi gjerne to valg som begge er akseptable for meg, og være tydelig på hva de ikke kan velge. (F.eks. vil ha bolle til frokost: "Til frokost spiser vi skive. Du kan velge om du vil ha kvitost eller kaviar på skiven din").

Jeg prøver òg å ha fokuset "learning by doing", og ikke "learning by being told" der det er mulig. Vil ungen ikke ha votter på, så ta votter med og la henne spørre etter de når hun må erkjenne at fingrene er blitt kalde istapper. Min 3-åring liker vottefriheten så godt at hun aksepterer ganske mye håndfrysing, men så lenge det ikke er temperaturer som kan gi forfrysning, må det være greit. (Når hun som regel får velge dette, aksepterer hun òg som regel lettere at "i dag er det så kaldt at du ikke får være med ut uten votter").

Jeg tror forresten at barn er mer interessert i å finne ut hva som er innenfor grensene enn utenfor. Hva av det jeg klarer å gjøre, setter mamma pris på? Derfor liker jeg ikke så godt nei-fokuset. "Jeg vil at du bare skal tegne på papiret" i stedenfor "Ikke tegn på bordet". Jeg prøver òg å legge opp til at det blir en del å kommentere positivt - la henne hjelpe til med ditt og datt, forklare hvordan jeg vil at hun skal gjøre det og skryte av at hun klarer det.

Når det gjelder belønning, syns jeg det er farligst hvis en viss atferd skal premieres fordi man er flink og lydig. Men jeg syns man skal være raus med godord (som òg for så vidt kan oppfattes som belønning) når man setter pris på det barnet gjør og er. Men ikke bare når det er respons på "kommandoer" fra de voksne.

Når det gjelder konsekvenser, så syns jeg hovedproblemet for norske barn kanskje er at man fjerner konsekvensene av handlingene deres for dem. Av og til må man jo gjøre det - det er ikke uten grunn at mange ettåringer møter en trappegrind før de møter trappen ned til underetasjen. Men hvis man fjerner alle negative konsekvenser av barnas handlinger, da får de mindre erfaringsgrunnlag. Og så må man lage "konsekvenser"/sanksjoner i stedenfor - som ikke har noe med saken å gjøre. Jeg syns det er greit å ta vekk tusjepapir når det spises. (Men det er kanskje ikke så farlig å spise vanlig papir? Har ikke tenkt så nøye på det, egentlig...) Jeg har ikke gitt tusj til førskolebarna mine, jeg. Syns det blir så mye griseri...

Jeano
07 Mar 2011, 11:34
først en stor klem, det trenger du.
Høygravid og en 3 åring er slitsomt, det går det ikke an å komme utenfor.
Når man er sliten så henger det sammen med alle nei og trusler tenker jeg.

Jeg tar meg i at jeg sier mye nei og at jeg kan "true" barna mine også, men når jeg har gjort det så tenker jeg at det ikke er riktig å prøver å gjøre det annerledes neste dag.
Perfekte blir vi ikke og det er jo ikke meningen heller.

Først av alt ville jeg passet på å være mett før jeg hentet i bhg.
Kanskje det hjelper å ha med et oppdelt eple eller en gulerot som snack på veien hjem.
Førstemann til lyktestolpen får en rosin.
Dette er jo bare en liten periode, snart er det sommer og sol og snart har du født.

Jeg husker med gru fra Bell var på den alderen der, vogn var helt ut og hun gikk ikke, hun løp. Innom alle hager og alt var spennende. Jeg husker hvor flau jeg var som måtte løpe etter henne inn i alle hagene og jeg drømte om bånd:)

Sungifu
07 Mar 2011, 11:37
Tusen takk for fint svar, Wanaagsan!

Noen dager er jeg ganske flink på å være litt i forkant, distrahere, synge sanger, spille rollespill osv på turen hjem. Andre ganger går det bare ikke. Og er hun først i sutresporet, ER hun der. Så jeg skal absolutt prøve å være litt bevisst på å være i forkant. Mange gode, konkrete tips du kom med. :D

Sungifu
07 Mar 2011, 11:43
først en stor klem, det trenger du.
Høygravid og en 3 åring er slitsomt, det går det ikke an å komme utenfor.
Når man er sliten så henger det sammen med alle nei og trusler tenker jeg.

Jeg tar meg i at jeg sier mye nei og at jeg kan "true" barna mine også, men når jeg har gjort det så tenker jeg at det ikke er riktig å prøver å gjøre det annerledes neste dag.
Perfekte blir vi ikke og det er jo ikke meningen heller.

Først av alt ville jeg passet på å være mett før jeg hentet i bhg.
Kanskje det hjelper å ha med et oppdelt eple eller en gulerot som snack på veien hjem.
Førstemann til lyktestolpen får en rosin.
Dette er jo bare en liten periode, snart er det sommer og sol og snart har du født.

Jeg husker med gru fra Bell var på den alderen der, vogn var helt ut og hun gikk ikke, hun løp. Innom alle hager og alt var spennende. Jeg husker hvor flau jeg var som måtte løpe etter henne inn i alle hagene og jeg drømte om bånd:)

Hahaha. Kanskje bånd er tingen? Stikke innom dyreforretning idag, tror jeg. :)

Jeg har jo begynt å ta med litt frukt og sånn. Men er ikke dette belønning? Jeg tenker jo at det er gull verdt med høyere blodsukker, og at belønning uansett er bedre enn trusler om å IKKE få ting. Men så begynner jeg å gruble.

Ang. det med vogn, så er jeg jo også litt redd for at det skal bli det samme som med akebrett og bæretøy(da jeg kunne bruke det). "Neeeeeeei, ska gå sjøøøøøøl." Ok, greit. "Æ SKA SITT I AKEBRETTET!!!". Ok, sitt i akebrettet. *kaste seg ut* *skal oppi* *kaster seg ut* *oppi igjen*.

Rivella
07 Mar 2011, 11:49
Jeg har jo begynt å ta med litt frukt og sånn. Men er ikke dette belønning? Jeg tenker jo at det er gull verdt med høyere blodsukker, og at belønning uansett er bedre enn trusler om å IKKE få ting. Men så begynner jeg å gruble.


Det er ikke belønning, det er en overlevelsesstrategi :knegg:. På den tiden av døgnet, når alle er slitne, sultne og sutrete, tenker jeg at det viktigste er å få alle hjem og blodsukkeret stabilisert uten alt for mange breakdowns.

Jeano
07 Mar 2011, 12:04
Det er ikke belønning, det er en overlevelsesstrategi :knegg:. På den tiden av døgnet, når alle er slitne, sultne og sutrete, tenker jeg at det viktigste er å få alle hjem og blodsukkeret stabilisert uten alt for mange breakdowns.


Nikker

Akershus36
07 Mar 2011, 13:19
Takk for tråden, Sungifu! Desse gode idéane var flotte for oss òg (og det å lesa din frustrasjon var som å få skrive det av meg sjølv - det hjalp :nikker: )

Den der med av og på akebrettet kjenner eg òg veldig godt til! Og so slåss dei stort sett om å sitja på det fremste (to etter kvarandre) :S

Silence
07 Mar 2011, 13:39
Når man er sulten er ikke mat belønning! Da vil det nesten være straff å ikke få noe å spise.

Vi har såpass kort vei hjem at jeg som regel ikke har med mat. Men de gangene vi skal en annen plass har jeg ALLTID med noen brødskiver de kan spise på veien. Min erfaring er at de er sultne når jeg henter unga, uansett om jeg henter klokken 2 eller 3.

Et annet tips er å bruke god tid i barnehagen før man skal gå. Ofte har barna behov for å få "ut" litt gruff etter en lang barnehagedag. Vi vet ingenting om hva de har opplevd i løpet av dagen. Situasjoner der de kanskje har måttet gå på akkord med seg selv. Skjura kan være i strålende humør før jeg henter henne, for deretter å bryte ut i både sinne og gråt idet jeg kommer inn døra i barnehagen. Alle følelser som har bygd seg opp i løpet av dagen kanaliseres mot den trygge basen som jeg, heldigvis, er.

Akkurat det kan være en stoooor utfordring. Jeg har jo gledet meg til å hente unga i barnehagen. Å oppleve å ikke bli møtt med den samme gleden kan være veldig skuffende. Da er utfordringen å glemme min egen skuffelse og møte hennes behov for trøst og anerkjennelse. Det kan være veeeeldig vanskelig noen dager. Men turen hjem går mye lettere når unga først har fått den oppmerksomheten de trenger. Da er det to litt mer harmoniske barn jeg har med meg hjem, og eventuelle neste utfordringer blir mye enklere å møte. Både for meg og dem.

Wanaagsan
07 Mar 2011, 14:09
Jeg har jo begynt å ta med litt frukt og sånn. Men er ikke dette belønning? Jeg tenker jo at det er gull verdt med høyere blodsukker, og at belønning uansett er bedre enn trusler om å IKKE få ting. Men så begynner jeg å gruble.Belønning blir det vel først hvis det blir satt i sammenhenge med for mye "Hvis du gjør sånn, så skal du få...". Den får man i retur så snart de er språklig dyktige nok til det. "Jeg skal gjøre sånn som du sier hvis jeg får...". Men å dele opp turen med eplebiter ved spesielle "milepæler", må være greit. Kanskje bli enig på forhånd hvor det er "bensinstasjon"? Det blir dessuten mindre belønning (syns jeg) hvis det ikke er én som er makthaver og bevilgende myndighet og én som skal stille forventningene for å bli bevilget f.eks. frukt. Jeg liker derfor bedre "Nå tar vi oss en frukt/trenger vi en frukt" e.l. enn "Nå var du flink nok til at jeg bevilger deg en frukt", på en måte...

Sungifu
07 Mar 2011, 14:49
Tusen takk alle sammen. Føler det litt lettere nå, og føler at jeg får bekreftet at jeg har gjort mye riktig også.

Silence - i høst hadde vi en sånn periode, da hun var sint på meg da jeg kom. Jeg tenkte faktisk ikke på det på den måten du beskriver her, at det kan være at hun tok ut litt "gruff" fra barnehagedagen på meg. Det kan godt være riktig! Og i sammenheng med at jeg var nygravid og kvalm og veldig sliten, så ble hun sint og avvisende.

Nå er hun forresten som ei sol når jeg henter henne også. Så det har vi ikke problemer med. Survet kommer i det vi har forlatt porten. Men hun skal ofte tøyse veldig mye i garderoben. Tar på seg skoene og løper sin vei uten ytterklær, løper og gjemmer seg osv. Hun gjør jo dette fordi hun synes det er gøy, men det er jo også sånn som summa summarum gjør at barnehagehentingen i sin helhet blir veldig slitsom for meg.

Merker at hun er sulten ja, uansett når jeg henter henne egentlig. De spiser jo frukt på ettermiddagen også, men det holder ikke så lenge i magen. Henter henne stort sett i tre-halv firetida. Noen ganger senere, spesielt hvis pappaen må hente. Men han tar henne på ryggen og tar straka vägen hem. (Nå MÅ han det siden han går på krykker med ødelagt menisk, skikkelig bra kombinasjon. Krøplete mor OG far). Hun leveres ikke før halv ti, som regel, så hun har ikke så lange dager heller. Men samtidig er hun den minste på avdelinga og det ER sikkert noen utfordringer, fysisk som mentalt.

kaje
07 Mar 2011, 14:50
Å du sungifu, jeg tenker det må være tungt å gå med denne store magen til barnehagen og vite at turen hjem blir en utfordring for dere begge. :stryke:

Så går dere der da. En mamma som ser ettermiddagen foran seg. Komme inn, sette seg ned sammen med en god bok, middagslaging, behov for å sitte ned og få bena opp, få hjem mannen og være sammen. Og du vil så gjerne ha med tulla di i dine ønsker....
Og der hopper tulla, med en helt annen intensjon. En lang dag i bhg er over, og hun spretter mellom opplevelse av å være sliten og å bevre etter å snuse i veikanten, sprette i vannet, kaste litt snø og lbilt bloseve akkurat her akkurat nå. Hun vil så gjerne ha med deg på denne ferden hjem. Bli anerkjent for at det er naturlig å kjenne at man er sliten, og få dele de bittesmå opplevelsene sine med deg.

Hva kan du gjøre for å klare se henne, og hva skal til for å hjelpe henne se deg og å ønske å spille på ditt lag? Og må dere gjøre enten eller eller kan dere søke en mellomløsing der dere spiller ball sammen på en bedre måte for dere begge?

Hvis jeg hadde gått i dine sko, med lang vei og, baby i magen og sliten smårolling på slep, ville jeg nok ikke klart få med meg Lillebapen hjem bare på bena, uten at dette ville kostet mer enn jeg tenker er greit for meg eller han.
Min erfaring er også at barn (og voksne :bag:)er så forskjellige ift utholdenhet og gåing. Storebror her han kunne gå mil-lange turer som 5 åring, han elsket å drive seg, og liker det enda. Lillebapen er helt annerledes og har et annet forhold til det å være sliten. Da detter han sammen, gråter lett og gir opp. For han er det slett ikke lystbetont å gå turer. Da må vi enten ha mye lekenhet og overskudd vi voksne slik at vi kan "spille ball", eller så trenger vi sykkel, sparkesykkel e.l som han liker å komme seg avgårde med. Så jeg ville nok ordnet et alternativ i form av fremkomstmiddel de andre nevner - vogn, sykkel, spark, akebrett. Jeg ville også tenkt ståbrett e.l på turen med babyvogn senere også.

Iblant blir det kanskje å bruke bena allikevel, tenker jeg. For meg er det så mye greiere å få til å "spille ball" når konfliktene ikke er daglige men noe som er iblant. Hvis ikke turene på bena hjem er så ofte er det kanskje lettere å finne frem leken og klare å se det fra barnets perspektiv de gangene det skjer? Da kan det være stas med lyktestolpekonkurranser, sangeleker mens vi går og slikt, syns jeg.

Men hva kjennes rett for deg da, lurer jeg. Kjenner du om konfliktene er for sterke og vanskelige å komme rundt, eller er hun så klar for selve gåingen egentlig, at dere bare trenger en boost for å snu et relasjonelt mønster dere har startet? Kjenner du om det er noe du kan gjøre for å endre relasjonen deres der langs veien? Opplever du at blodsukkeret hennes er ute å kjøre på turen, mon tro? Kan det være at det er lettere for dere å starte å gå når hun kan være med å skyve babyvogna mon tro?

Sungifu
07 Mar 2011, 15:04
Å du sungifu, jeg tenker det må være tungt å gå med denne store magen til barnehagen og vite at turen hjem blir en utfordring for dere begge. :stryke:

Så går dere der da. En mamma som ser ettermiddagen foran seg. Komme inn, sette seg ned sammen med en god bok, middagslaging, behov for å sitte ned og få bena opp, få hjem mannen og være sammen. Og du vil så gjerne ha med tulla di i dine ønsker....
Og der hopper tulla, med en helt annen intensjon. En lang dag i bhg er over, og hun spretter mellom opplevelse av å være sliten og å bevre etter å snuse i veikanten, sprette i vannet, kaste litt snø og lbilt bloseve akkurat her akkurat nå. Hun vil så gjerne ha med deg på denne ferden hjem. Bli anerkjent for at det er naturlig å kjenne at man er sliten, og få dele de bittesmå opplevelsene sine med deg.

Hva kan du gjøre for å klare se henne, og hva skal til for å hjelpe henne se deg og å ønske å spille på ditt lag? Og må dere gjøre enten eller eller kan dere søke en mellomløsing der dere spiller ball sammen på en bedre måte for dere begge?

Hvis jeg hadde gått i dine sko, med lang vei og, baby i magen og sliten smårolling på slep, ville jeg nok ikke klart få med meg Lillebapen hjem bare på bena, uten at dette ville kostet mer enn jeg tenker er greit for meg eller han.
Min erfaring er også at barn (og voksne :bag:)er så forskjellige ift utholdenhet og gåing. Storebror her han kunne gå mil-lange turer som 5 åring, han elsket å drive seg, og liker det enda. Lillebapen er helt annerledes og har et annet forhold til det å være sliten. Da detter han sammen, gråter lett og gir opp. For han er det slett ikke lystbetont å gå turer. Da må vi enten ha mye lekenhet og overskudd vi voksne slik at vi kan "spille ball", eller så trenger vi sykkel, sparkesykkel e.l som han liker å komme seg avgårde med. Så jeg ville nok ordnet et alternativ i form av fremkomstmiddel de andre nevner - vogn, sykkel, spark, akebrett. Jeg ville også tenkt ståbrett e.l på turen med babyvogn senere også.

Iblant blir det kanskje å bruke bena allikevel, tenker jeg. For meg er det så mye greiere å få til å "spille ball" når konfliktene ikke er daglige men noe som er iblant. Hvis ikke turene på bena hjem er så ofte er det kanskje lettere å finne frem leken og klare å se det fra barnets perspektiv de gangene det skjer? Da kan det være stas med lyktestolpekonkurranser, sangeleker mens vi går og slikt, syns jeg.

Men hva kjennes rett for deg da, lurer jeg. Kjenner du om konfliktene er for sterke og vanskelige å komme rundt, eller er hun så klar for selve gåingen egentlig, at dere bare trenger en boost for å snu et relasjonelt mønster dere har startet? Kjenner du om det er noe du kan gjøre for å endre relasjonen deres der langs veien? Opplever du at blodsukkeret hennes er ute å kjøre på turen, mon tro? Kan det være at det er lettere for dere å starte å gå når hun kan være med å skyve babyvogna mon tro?

Takk for utfyllende svar!
Dere er herlige!

Når det gjelder å se henne, annerkjenne følelsene hennes og å annerkjenne at hun er sliten og at hun ikke bare tøyser, så føler jeg at jeg klarer meg ganske bra. Men så blir det ofte så vanskelig likevel.

Når det gjelder alternative framkomstmidler, så pleide det aldri å være en suksess før, da var det "gå sjøl" og kaste seg ut, hyle hvis hun skulle på ryggen osv. Men nå som hun ikke har alternativet lengre - ja. Da har pipa fått en annen låt. Men jeg er villig til å teste vogn igjen, og sykkel! Når sørpa bare forsvinner. Og jeg skal ha med proviant alltid - fra nå av. Være i forkant, det er vel det beste jeg kan gjøre her.

Det som er, er at hun var vært veldig glad i å gå sjøl. Før. Og når vi er i byen på lørdagene, synes jeg hun er kjempeutholden. Hun liker å gå! Men så klart - etter en hel barnehagedag, klart hun er sliten. Jeg er sliten jeg også. Og hun har jo små bein og turen ER faktisk ganske lang for en liten person. Selv om jeg bruker toppen ti minutter i normalt tempo. Og så skal vi over E6, og det er en del trafikk. Så jeg kan ikke bare la henne løpe heller, ofte MÅ jeg holde i henne.

Jeg skal prøve mitt beste på å snu situasjonen, og å gi oss sjanser til å starte på nytt der det har begynt å skjære seg. Og hvis jeg ser at ingenting virker, må jeg bare skaffe en vogn. Japp!

:D

lirypa
07 Mar 2011, 17:29
Jeg kjenner meg godt igjen. Kyllingen er fire og jeg er ikke gravid, men hun har lange barnehagedager og jeg sykler til jobb og har dermed lite mulighet til å bære. Hun er en utholdende gåer, men motivasjon og energi kan svikte noen ganger. For oss handler det veldig ofte om at hun trenger underholdning. Kan jeg fortelle en historie, vi kan leke en lek (rollelek er stort hos oss og kan brukes til mangt og mye) eller det kommer noen vi kan gå sammen med/ta igjen, så løser det meste seg. I tillegg går hun ofte på ski på vinteren og sykler på sommeren.

Underholdningsbiten er ofte krevende for meg, og er jeg sliten kan det være veldig vanskelig å tenke tanken på at hun er Ulvemor og jeg er Mowgli, eller at hun er Marit Bjørgen, eller at jeg skal fortelle om da hun var baby eller noe helt annet. Er hun sliten må jeg komme med initiativet, og det fungerer ofte forbausende bra når jeg går inn i det med litt entusiasme.

Snuppegulle
07 Mar 2011, 19:30
Vi kjører bil til og fra bhg, men jeg merker at noen av utfordringene er de samme. Jeg har brent en cd med barnesanger som hun hører på. Kanskje det går an å ta med en mp3-spiller på turen? Og så signerer jeg ang mat. Frukt, rosiner eller en grov kjeks eller noe. Det kan være nok til å holde seg ovenpå til dere er hjemme.

Min jente ble storesøster da hun var 2,5. Da hadde hun allerede sluttet med bleie en god stund. I tiden mens jeg var mest sliten og "inne" i graviditeten så begynte hun å gå på rommet sitt og tisse seg ut. Opplevde at hun var veldig bevisst på det og at det ikke var noe uhell fra hennes side. Jeg spurte henne rett ut om hun syntes vi hadde for lite tid sammen og det svarte hun ja på. Da sa jeg til henne at istedet for å tisse så kunne jeg bli med henne på do og holde henne med selskap, for det var koseligere for oss enn å bytte tøy hele tiden. Etter det hadde vi faktisk ikke problem med det. Bank i bordet.

Men æsj, den siste tiden som gravid med et større barn i den alderen er fryktelig tung og slitsom. Det blir mye bedre når babyen kommer tross i nattevåk og sånt, man får kroppen sin tilbake.

siemens
07 Mar 2011, 21:45
Hei, Sungifu - fint å se deg her!

De situasjonene du beskriver er så gjengse og hverdagslige at jeg tror vi kjenner oss igjen i de alle sammen, vi har vært der i en eller annen form med at barnehagehenting har vært pes, slitsomt, mareritt, gråt og tenners gnidsel, sutring, sinne, frustrasjon etc etc. Og det er søren ikke lett å snu den negative spiralen på veien hjem når man først har havnet i den.

Jeg lærte meg et triks her inne en gang ifht det at barnet sutrer og ikke orker gå hjem. Supern kunne finne på å gjøre det (vi har drøyt 500 meter hjem), ikke orke gå, "bær meg" etc (mens jeg da hadde Sneipen i selen eller i vogna). Da ble jeg også "sliten". Jeg kunne finne på å si "Å nei, hvordan skal vi komme oss hjem da? Jeg klarer bare å gå bakover jeg, så trøtt er jeg i beina" e.l. Og så spørre om han hadde noen forslag til løsning, komme med litt forskjellige forslag, om vi skulle krype hjem, hoppe hjem, rulle hjem, et bein foran etc. Det fikk tankene hans inn på et annet spor, og vi kunne gå noen meter (eller som oftest hele veien hjem). Jeg var også raskt frampå om å starte samtaler. Jeg spurte ikke hva han har gjort på dagis (funker ikke så bra med en treåring), men kom med litt konkrete påstander som "Du har lekt i sandkassa i dag?" Og da kom det som regel et klart svar på om han hadde gjort det eller ei. Så hadde vi gått noen meter med det også. Eller vi tellet biler, trær, etc. Eller vi lekte hvem som så det gule huset først etc.

Men jeg har vært der jeg også gitt, om å love smoothie når vi kommer hjem og "minnet" Supern på det hvis han stoppet helt opp ;)