PDA

Se full versjon : Jeg blir av og til sprø av 2-åringen min.



Augusta
27 Feb 2007, 10:46
Uansett hva vi skal, så skal han noe annet! Skulle ønske jeg hadde 10 tonn med tålmodighet, og veldig god tid, og at han ville komme når jeg sa til han at "vi må gå nå".

Akkurat nå bare virker det som at han må løftes dit vi skal, ellers så kommer han ikke. Jeg kan ikke bruke en time på å vente på at han skal ville gå inn i bilen når vi skal i barnehagen. Så uansett hvor mye jeg forbereder han, og lager avtaler, (f.eks. når du er ferdig å leke med den, så skal vi gå ned og kle på deg), så skal han bare noe annet først. Jeg blir helt sprø, og det ender ofte med at jeg blir så utålmodig at løfter han dit vi skal mens han stritter i mot. Hvordan kan vi komme oss ut av dette? Jeg blir sur og i dårlig humør av å bli sint, og jeg vil ikke at vi skal ha det sånn. Jeg prøver å forklare han at han MÅ komme når jeg sier at han må komme (han får som regel mulighet for å bli ferdig med det han holder på med), og at jeg blir sint og utålmodig fordi det tar så lang tid når han hele tiden finner på nye ting å gjøre før han kan komme.

Huff, jeg må bare få ut litt frustrasjon. I dag skal jeg på treff, men jeg orker ikke å ta han med, for han skal sikkert bare et eller annet tusen ganger før vi kommer oss av gårde. Han kan heller få være i barnehagen og kose seg der (siden jeg allerede har fått levert han der, etter mye venting og tilslutt en litt sint mamma som løftet han inn i bilen før han var klar til å gå :bag: )

Det som er litt rart, er at når vi er med andre folk, så kommer han stort sett med en gang, det er bare når det bare er oss at han haler det ut i det vide og breie.

Sofia
27 Feb 2007, 10:51
Dette høres ut som en toåring jeg kjenner ;) Så om det er en trøst, så er det flere slike...

Jeg har ikke så mange råd uten å vise empati, tenke at det er så lett å tro de kan så mye disse små storesøsknene, ogse er de egentlig bare små toåringer. Jeg må tenke at Lille My ikke kan opptre rasjonelt etter mine begreper, det har hun ikke forutsetningene for enda. Også forsøker jeg å tenke på de gode øyeblikkene (jeg husker hvor glad hun er for å komme ut i sneen, ikke kampen for å få på parkdressen...)

:klem: til deg!

Augusta
27 Feb 2007, 10:56
Jeg kom til å tenke på at han kanskje kommer fortere hvis det får konsekvenser. Egentlig er jeg i mot det, men hvis det kan gjøre ting litt lettere akkurat nå... Kanskje det bare blir en bjørnetjeneste? Jeg tenker, f.eks. så får han høre på barnemusikk i bilen på vei til barnehagen. Hvis jeg sier at han ikke får høre på barnemusikk hvis han ikke kommer med en gang, så kommer han kanskje. Men jeg vet ikke helt om jeg vil gjøre det. Det er vel egentlig bare å ta tiden til hjelp, og håpe at det går over om en stund?

Sofia
27 Feb 2007, 10:58
Det er vel egentlig bare å ta tiden til hjelp, og håpe at det går over om en stund?
:nikker: Det er det jeg prøver. Også gleder jeg meg til sommeren, og drømmer om shorts og t-skjorte!

Husnissemor
27 Feb 2007, 14:03
Jeg kom til å tenke på at han kanskje kommer fortere hvis det får konsekvenser. Egentlig er jeg i mot det, men hvis det kan gjøre ting litt lettere akkurat nå... Kanskje det bare blir en bjørnetjeneste? Jeg tenker, f.eks. så får han høre på barnemusikk i bilen på vei til barnehagen. Hvis jeg sier at han ikke får høre på barnemusikk hvis han ikke kommer med en gang, så kommer han kanskje.

Jeg synes det er lurere å si at nå skal vi kle på oss, og så skal vi høre på musikk i bilen, det blir morsomt. Hvis han ikke kommer når du har bedt ham et par ganger, kan man jo gå og hente ham uten å gjøre noe nummer av det. Og så blir det kanskje faktisk like vanskelig å få kledd på ham som ellers, men dere kan i hvertfall ha det hyggelig i bilen! :barn:

I motsetning til først å ha det slitsomt fordi han ikke vil komme og etterpå ha det trist fordi han ikke får høre på musikk, liksom.

Toåringer er jo bare sånn, de kommer ikke alltid når man roper, og jeg tror ikke det finnes noen metode som forvandler dem til større barn - bortsett fra tiden.

Filipine
27 Feb 2007, 14:26
Jeg skjønner frustasjonen din. Men på en måte synes jeg faktisk det likevel er enklere nå enn da de var ett år. Det var like mange protester da, men da skjønte jeg ikke alltid hva det var som ville hjelpe. Nå kan de formidle hvorfor de ikke vil, eller hva som vil hjelpe.

Men det betyr ikke at det ikke kan være vanskelig å håndtere. For oss er det bare tid, tid, tid som virker. Vi prioriterer beinhardt bort alle aktiviteter vi kan, for å legge inn tidslommer ved henting, levering eller når vi skal noe. De trengs nesten alltid!