PDA

Se full versjon : Jeg blir så sint, og jeg hater det :(



Softis
14 Dec 2011, 14:10
Hei!
Jeg tror ikke jeg har noen gang postet på det forumet selv om jeg har lest mye. Vi er nå i en slik ikke grei situasjon hjemme, og jeg tenkte jeg kunne spørre hjelp her (beklager om norsken min, jeg er fransk forresten).

Jeg har 2 små gutter, 5 og 2 år. Før den minste ble født følte jeg meg som en veldig grei mamma, jeg var (og er fortsatt egentlig) veldig klar over tilknytnings omsorg, leste masse bøker om det (franske forfatter og mye Faber og Mazlish), vi brukte "ikke krenkende kommunikasjon", bærte, samsovet osv osv... jeg følte meg bra, gutten min følte seg bra, og alt var bra.

Etter at den minste gutten ble født så var det ikke slik lenger. Den største gutten min ble veldig sjalu, det var vanskelig hjemme. Det var en veldig tøff tid for ham, fordi vi flyttet, jeg fødte, han begynnte i en ny barnehage, alt dette på èn elle 2 måneder. Han var 3 da. Jeg følte at jeg ikke strekket til, jeg fikk nesten aldri tid med ham fordi babyen sov nesten aldri (40 min / dag, på meg). Samboeren min begynte en ny jobb da, han var aldri hjemme (for kl 7, kom tilbake kl.22). Gutten min som aldri hadde vært noe voldelig begynte å slå, skubbe, vi fikk faktisk beskjed fra helsestasjon om å aldri la begge barna alene i same rom... Vi snakket flere ganger med en psykolog spesialisert i sjalusi. Det hjalp litt. Det første året var vanskelig, men det går bedre nå. Tingen er at barna krangler hele tida. Og når de ikke krangler så finner de på tull...

Og jeg blir sint... Jeg roper og jeg skriker og jeg sier ting som er ikke bra å si. Jeg HATER at jeg blir så sint for slike uviktige ting. De må jo føle at stolen som de har akkurat tegnet på er MYE viktigere enn dem... Jeg vil ikke det, men jeg klarer ikke å la være å bli sint. Jeg tror ikke det har vært en dag uten at jeg har vært sint de 3 siste måneder... Hver kveld ligger jeg i senga og får ikke sove fordi jeg synes jeg har vært en så dårlig forelder i dag, som bare er sint hele tiden, og som ikke nyter den verdifulle tida med barna sine. Jeg lover meg selv at det blir en dag uten sinne neste dag, men det blir aldri det :( Jeg føler at jeg ikke har kontroll over noen ting, guttene mine hører ikke etter, det er bare kaos hele tiden. jeg må gjenta og gjenta og gjenta til jeg blir sint. Jeg hater at det blir slik, jeg føler meg som en så dårlig mamma, og jeg blir så trist for mine barn som skal huske meg som en skrikende sint mor :( Hva slags modell er det til dem?? Det føles at jeg har glemt hvordan å kommunisere på en grei måte med dem, vi falt i en bøtte og vi klarer ikke å klatre ut av den.

Den største gutten min er en ganske rolig gutt når han er latt i fred, han er et slik "nerd barn" som kunne lese om stjerner og planetene eller bygge lego hele dagen. Den minste er den totale motsetningen. Han MÅ bevege seg hele tiden, og han ødelegger mye (brettspill, lego, møbler, leker). Det er ikke alltid med vilje, men noen ganger er det det. Den største gutten min blir sint, og de slås, og jeg blir sint, og alle er sinte. Og den situasjonen kan ikke vare lenger...

Hva kan jeg gjøre for å forandre situasjonen hjemme? Hjelp!!!

- Jeg har tenkt å lage en plakatt med regler som må følges
Hva mer?

Al-Kemia
14 Dec 2011, 19:30
Det høres ut som en utrolig tøff situasjon. Dessverre har jeg verken erfaring eller tanker som kan komme til nytte. Jo, forresten - jeg tror at så lenge du ser at handlingsmønsteret ditt ikke er bra og ønsker å endre på dette, så har du gode sjangser for å få det til.
Er forresten faren mer hjemme nå? Jeg får en følelse av at du er sliten og ikke rekker over alt det du vil. Stemmer det?

Nuvel - for de mer søskenspesifikke utfordringene satser jeg på at en eller flere som har flere barn kan svare. Lykke til.

Liz
14 Dec 2011, 20:24
Er forresten faren mer hjemme nå? Jeg får en følelse av at du er sliten og ikke rekker over alt det du vil..

Akkurat det tenkte jeg også :nikker: Du høres veldig sliten ut, jeg blir også litt sånn *monster* da :klemse:

Madison
14 Dec 2011, 20:59
Jeg istemmer de to andre! Får du noen pauser til å hente deg litt inn og ta vare på deg selv? Det er jo uunngåelig, tror jeg, å bli sint og fæl innimellom. Jeg føler selv at jeg har blitt kjent med helt nye sider av mitt eget raseri etter å ha fått barn.Samtidig er det viktig å finne metoder som gjør at du ikke føler eg fæl og sint hele tiden. Det er en tråd her inne akkurat nå om en liten gutt som riper i ipaden til mammaen sin, og det er en mamma med mer sinnsro enn de fleste. Den er et fint eksempel på å bryte ut av sinnamønstrene og se annerledes på situasjonen. Lykke til!(og jeg synes norsken din er veldig bra, jeg, til å være fransk! Velkommen inn som aktiv her!)

Eple
14 Dec 2011, 21:42
Velkommen skal du være Sofis- det er så kjekt å lese ditt dønn ærlige trådstart! Det er slike situasjonsbeskrivelser vi lærer masse av nemlig :klemse:

Her på ringblomst er vi ganske gode på å "legge hodene våre sammen" og filosofere over hvor skoen trykker, hva man kan gjøre, si eller tenke om slike utfordringer. Vi har vært der alle sammen, vi er ikke perfekte mammaer som får til alt mulig. Vi er bare veldig søkende ang løsninger- og det kjennetegner oss.

Så. For det første så har jeg akkurat samme opplevelse som deg da jeg hadde to gutter som var små. En er så enkelt, to er en annen verden. Førstemann lekte med leker og var fornuftig og kommunikativ, andremann demonterte ting og var overalt....:gal:

Hva gjør man da? Jeg har prøvd å si til meg selv 100 ganger at førstemann IKKE er noen fasit. Og det trenger jeg fremdeles å si til meg selv. Den yngstes karaktertrekk er også en ressurs, men jeg må tenke anderledes for å se det sånn.... For å være full av ideer, ha masse energi, guts til å demontere og forske ER gode greier. Om man klarer å se på det sånn. Når jeg sluttet å irritere meg grønn så prøvde jeg å legge til rette for at han kunne utfolde seg- uten at noe ble ødelagt.

Og forholdet mellom gutta... de er så forskjellige må man tenke smart. Å anerkjenne at de er forskjellige og har forskjellige behov og ønsker. Gi dem alenetid, gi dem anledninger for å glede hverandre (eks servere popcorn til den andre på rommet og sånt) fokusere på hva man føler, tegne hvor sinna man er, lese bøker om å få søsken og sjalusi, leke m håndukker og la håndukkene "plage hverandre" sånn at gutta må involvere seg ang hva som er det riktige å gjøre i sammenhengen. Rollespill og tegneopplegg er ikke noe alle liker, men det har fungert supert her i huset. :jupp:

Og ditt sinne? Jeg har nettopp ristet av meg en sinneperiode selv. De siste ukene har datteren min vært syk og utrolig frustrert. Hun har klart å provosere meg så jeg har blitt vippet av pinnen totalt. Jeg har skreket, vært urimelig, barnslig og en skikkelig dårlig mor. Men så våknet jeg av tåken og tillot meg selv å lade batteriene. Jeg åpnet øynene og så hva hun formidlet med alt det hun sa og gjorde. Jeg analyserte mitt kjølige kroppspråk og så hele sammenhengen. Da kunne jeg finne tilbake til den mammaen jeg ønsker å være. Den som veileder og leder barnet med holde kaldt og hjertet varmt. :firehjerter:

Husk- adferd er språk. Alt vi gjør, ikke gjør, hvordan vi sier ting, hvilke ansiktsuttrykk vi har forteller noe. Hva forteller guttene dine deg? Hvor trykker skoen tror du?

Og så. Jeg synes guttene dine er superheldige. De har en mamma som tar ansvar for sin egen adferd og ønsker å strekke seg. Det er så nydelig å lese- for alt for mange gir skylden for sine egne reaksonsmønstere til barna. Og det er DA man er ute og kjøre, for da blir klimaet i familien dårlig. En dårlig periode kan alle tåle, et surt klima er ikke bra for noen. Ikke for deg heller. For deg og mannen din.

Vi heier på deg Sofis- du har en hel ringblomstgjeng i ryggen nå! Håper denne tråden blir full av gode ideer som du finner inspirerende.

:venner:

Rivella
14 Dec 2011, 21:57
Jeg synes Eple sier mye fint, og nøyer meg derfor med å ønske deg velkommen til ringblomst, og sende gode ønsker og masse tålmodighet :blomst:.

siemens
14 Dec 2011, 21:57
Jeg kjenner meg godt igjen den fortvilede følelsen det er å ha havne i en ond sirkel med å være "monstermamma". Jeg har to gutter på samme alder som deg, men vi har heldigvis ikke hatt problemer med hverken sjalusi eller at de slår hverandre eller finner på mye tull, så de situasjonene der "monstermamma" dukker opp er ikke hver dag, men de finnes.

Jeg synes det er vanskelig å kontrollere meg selv i visse situasjoner, og det er situasjoner der jeg vet at jeg alltid blir stresset. Et eksempel på det er når det er leggetid - jeg er veldig innstilt på faste rutiner, men hvis Supern (den største) begynner å tulle, ikke gjør det han skal, da blir jeg veldig fort irritert - det er jo ikke etter programmet! Jeg må virkelig ta meg sammen iblandt for å ikke eksplodere hvis tullingen utarter. Et annet eksempel er når vi skal avgårde og har tidsfrister (typisk på morgenen til barnehage). Supern må minnes på å kle på seg hele tiden, han faller ut og "sovner" i det han gjør hele tiden. Det kan trigge i gang monstermamma når jeg blir stresset for å rekke.

Poenget med disse eksemplene er at dette er veldig forutsigbare situasjoner der jeg vet at lunta lett blir kort. Andre situasjoner kan jeg ha verdens største tålmodighet. Vi har tatt grep for å unngå den monstermammasituasjonen som oppstod om morgenen, og det er at vi er to om å levere (vi begynte med at jeg skulle gjøre det alene).

Så det jeg tenker ifht til din situasjon er at du rett og slett trenger rom for å ta noen steg tilbake og se det du står i i perspektiv, og gjerne få diskusjonshjelp til hvordan du best kan unngå å havne i situasjoner der du reagerer med sinne. Hva tenker mannen din om hvordan det er hjemme hos dere nå? Får du hjelp av ham? Er det situasjoner som kan forebygges? Et eksempel på det hos oss er at Supern alltid må kle på seg først før han får se barne-TV på morgen, ellers glemmer han fullstendig å kle på seg. Kan du se noen mønstre som du kan forebygge?

Eple
14 Dec 2011, 22:05
signerer Siemens. Å analysere situasjoner som ofte er utfordrende er smart. :jupp:

Hos oss var det lillebror som ville være med å leke men ikke mestret storebrors leke/leker. Da måtte vi hjelpe ham til å spørre om "kan vi leke sammen?" og ikke bare rive ned, prøve å stjele noe eller annet irriterende han kunne finne på. Når storebror forsto at vi prøvde å lære ham opp til å være hyggelig mot ham tok han villig i mot forespørsler om samlek. Vi snakket med ham og sa rett ut "lillebror klarer ikke å spørre skikkelig. Vi må lære ham alt dette som du kan vet du" og han var så stolt og åpen for våre ideer.

Softis
14 Dec 2011, 22:25
Samboeren min er oftere hjemme ja, men "ikke nok" (han jobber ofte 6 dager/uke). Gutten min sier ofte til ham: "kan du ikke slutte å jobbe så vi kan gjøre det eller det??". Så det er nok vanskelig for dem også som ser sin far ganske lite. Heldigvis når han er hjemme er han så veldig flink med barna, blir aldri sint og vet hvordan han skal snakke med dem... Han gjør masse ting med dem, og er tilstede. Heldigvis for dem... Tenkt om de hadde hatt 2 foreldre som er sinte som meg :(

Jeg er nok litt sliten ja... Jeg har egentlig litt tid til meg selv, fordi jeg jobber 80%, men jeg er også 75% student og holder på å skrive bacheloroppgaven min, så "meg selv tid" går ofte i oppgave skriving /lesing, dessverre :/ I tillegg har vi akkurat flytte i nytt hus, det tar så lang tid å ordne alt. Vi bygde huset sjøl, så samboeren min har faktisk "aldri" vært hjemme de 6 siste månedene.

Egentlig forstår jeg ikke helt min "adferd". Jeg jobber som pedagogisk leder i en barnehage, og der hadde jeg aldri funnet på å bli sint på ungene. Jeg bruker ikke krenkende kommunikasjon hele tiden på jobb, har ALDRI hylt eller ropt etter et barn der... Jeg har så mye tålmodighet og jeg forstår bare ikke at jeg ikke "klarer" å gjøre det samme hjemme... Jeg er den mamma jeg ønsker å være på jobb, men ikke hjemme... Det er jo litt trist...

Eple, tusen takk for ditt svar. Jeg begynte nesten å gråte da jeg leste, det var godt å lese det du skrev...


En er så enkelt, to er en annen verden. Førstemann lekte med leker og var fornuftig og kommunikativ, andremann demonterte ting og var overalt...

Akkurat slik er det hos oss faktisk!
Jeg skal se hva vi kan gjøre for at minstegutten skal kunne utfolde seg. Vi har jo et rom "for mye" (som er fult av rot akkurat nå, men det kan jo ordnes etter hvert). Det hadde kanskje vært en ide å lage et slags "puterom" der han/de kan hoppe/klatre/bygge/ødelegge putetårn. Jeg tror faktisk de hadde likt det. Han elsker å spikre og drille, og slik. Hadde kan vært artig å lage et verksted til han. Det spørs om vi rekker å lage det... Jeg gleder meg til sommeren, da kan de gå ut i skogen og bygge ting der...

Jeg synes du har så gode forslag. Er det en bok for barn om sjalusi som du kan anbefale? Vi har noen på fransk, men jeg synes ikke de er helt bra. Servere popcorn hadde sikkert vært stas. Men jeg har ordet "popcornkrig" i bakhodet.


Hva forteller guttene dine deg? Hvor trykker skoen tror du?
De trenger nok litt mer oppmerksomhet kanskje. Jeg gjorde så masse aktiviteter når den første gutten min var liten. Vi malte, og gikk tur, og spilte brettspill, lagde mat sammen... Vi gjør ikke det nå lenger (bortsett fra å gå på tur). Eller... ikke så veldig ofte. Jeg vet ikke hvorfor, jeg har ikke lyst, fordi jeg vet at det blir så mye rot med min lille gutt, at det blir maling og mjøl og biter av brettspill OVERALT, at jeg skal bruke mye tid for å ordne og rydde etter det... Jeg føler ikke at jeg har nok energi til det. Jeg er redd for å bli sint hvis de "roter". Jeg VET at jeg burde tørre, at rot er ikke viktig, det som er viktig er at de får fine opplevelser. Men jeg er så utslitt bare å tenke på all rot som skal ryddes / vaskes en gang vi er ferdige...

Alt dette er kanskje bare en periode, men jeg husker ikke en gang når det begynte. Jeg føler at jeg har vært utslitt og lei og sint i mange måneder nå. Jeg har en uke ferie i romjula, alene med dem, og jeg må si at jeg gruer meg litt. Jeg tror jeg skal sette opp en plan av ting som vi kan gjøre sammen så dagen ikke bare blir krangling og hyl. Jeg får ikke dem til å hjelpe meg, de nekter å rydde etter seg, men det er nok fordi jeg oppmuntrer dem på feil måte. Jeg har faktisk skannet noen sider av boka "how to talk to children" av Faber og Mazlish i kveld, og jeg skal henge dem overalt i huset så jeg skal HUSKE hva jeg bør si. Da jeg leste boka forrige kveld fant jeg ut at jeg sa alt akkurat som det skulle ikke sies. Så vi skal prøve å rette det opp der også. TÅLMODIGHET!


Og så. Jeg synes guttene dine er superheldige. De har en mamma som tar ansvar for sin egen adferd og ønsker å strekke seg. Det er så nydelig å lese- for alt for mange gir skylden for sine egne reaksonsmønstere til barna. Og det er DA man er ute og kjøre, for da blir klimaet i familien dårlig. En dårlig periode kan alle tåle, et surt klima er ikke bra for noen. Ikke for deg heller. For deg og mannen din.

Takk *tårer i øyne*

Jeano
14 Dec 2011, 22:26
Velkommen hit!
Det er sagt så mye fornuftig over her.

De eldste jentene mine kranglet ikke så mye, men jeg hadde ei rolig ei og ei som var spinnvill.
Så fra å ha ei som ikke hadde ett eneste sår på knærne til å ha ei som måtte til legen en gang i mnd var en stor utfordring.
Fra å ha ei som satt å leste i en bok i flere timer som 2 åring, til å få ei som bare rev i stykker alle bøkene hun så.
Fra å ha ei jente som satt ved bordet å spiste maten sin i ro og fred til å få ei som kastet maten rundt seg, og ikke bare maten heller. Glass og tallerker fløy.

For å skåne eldste jenta mi og hennes leker ga jeg henne en koffert med nøkler, der kunne hun bevare de lekene hun ville ha helt i fred.

Eple
14 Dec 2011, 22:37
Så søt du er!

Men du... Les det du har skrevet. Du er helt fantastisk, men du er kun et menneske du som alle andre her inne. Bak nickene våre er vi kvinner som har våre begrensinger. Jeg studerte ved siden av 100% jobb i fjor. Hadde studenter og mange baller i luften. Det er i slike situasjoner jeg mister den mammaen jeg ønsker å være. Og når strikken er strukket enda lengre blir jeg en kjeftelærer og. :bag:

Hva tenker du kunne være lurt å endre for din egen del da? Sånn herjerom til gutta høres jo fantastisk ut, men hva trenger du?

Ps- er så glad du logget deg på og stolte nok på oss til å dele din historie. :takk:

Softis
14 Dec 2011, 22:42
Jeg synes det er vanskelig å kontrollere meg selv i visse situasjoner, og det er situasjoner der jeg vet at jeg alltid blir stresset. Et eksempel på det er når det er leggetid - jeg er veldig innstilt på faste rutiner, men hvis Supern (den største) begynner å tulle, ikke gjør det han skal, da blir jeg veldig fort irritert - det er jo ikke etter programmet! Jeg må virkelig ta meg sammen iblandt for å ikke eksplodere hvis tullingen utarter. Et annet eksempel er når vi skal avgårde og har tidsfrister (typisk på morgenen til barnehage). Supern må minnes på å kle på seg hele tiden, han faller ut og "sovner" i det han gjør hele tiden. Det kan trigge i gang monstermamma når jeg blir stresset for å rekke.

Slik er det hos oss også. Om morgen når vi skal dra til barnehage blir det veldig ofte et punkt der jeg blir sint fordi den største gutten min vil ikke kle på seg. Jeg må mase og mase og mase og mase, og til slutt må jeg gjøre det sjøl og det gjør meg sint, fordi i barnehagen trenger han ikke en mamma-slave som gjør alt for ham. Han gjør det sjøl. Jeg VET så godt at det er ikke bra å kle på ham, men vi har jo ikke tida. Om jeg hadde latt ham gjøre så hadde vi brukt 30 min til påkledning hver morgen. Det er det samme når han skal spise frokost hjemme, det kan vare 1 time, og jeg hater å presse ham til å spise, jeg synes det er så feil...
Vi kan ikke levere samtidig, fordi jeg enten begynner å jobbe kl 7, eller kl 9, og samboeren min må dra på jobbe kl 7.30. Det er dumt fordi det hadde vært så mye enklere om vi hadde vært begge to. De dagene vi faktisk er der begge to går det mye bedre.
Det er veldig sant at disse situasjoner er forutsigbare, og jeg bør så absolutt gjøre noe med det. Det jeg har gjort i det siste var å bruke en slik "timer" (som brukes på kjøkkenet, så maten ikke blir brennt ^^), og det hjelper litt, men ikke hver dag.




Så det jeg tenker ifht til din situasjon er at du rett og slett trenger rom for å ta noen steg tilbake og se det du står i i perspektiv, og gjerne få diskusjonshjelp til hvordan du best kan unngå å havne i situasjoner der du reagerer med sinne. Hva tenker mannen din om hvordan det er hjemme hos dere nå? Får du hjelp av ham? Er det situasjoner som kan forebygges? Et eksempel på det hos oss er at Supern alltid må kle på seg først før han får se barne-TV på morgen, ellers glemmer han fullstendig å kle på seg. Kan du se noen mønstre som du kan forebygge?

Egentlig burde vi snart gå til helsestasjon, og jeg tenkte å spørre helsesøster om det finnes slike foreldre kurs her i området. Jeg har sett på nettet at det finnes så mange interessante kurs for foreldrene i oslo, men det blir alt for dyrt å reise dit for å gå på kurs. Jeg hadde elsket det, men det kommer dessverre ikke til å skje. Jeg har flere gode venninner i frankrike som driver med kurs om "how to talk to children" av Faber og Mazlish, og jeg har spurt dem om vi kunne en gang ha en slik "kurs" på nett, men vi har ikke fått det til. Jeg har så lyst til å bli bedre med mine barn, og lære mer om hvordan jeg skal kommunisere med dem (faktisk når jeg blir sint synes jeg at jeg reagerer som min mor gjorde når vi var små...ekkelt...).

Mannen min hjelper, men akkurat nå tror jeg han er så utslitt som meg og orker ingenting....
Det er sikkert mange situasjoner som kan forbygges, og vi må nok snakke om det.
Som sagt tenkte jeg å lage en plakatt å henge på stua sammen med guttene mine der vi skal snakke / skrive hva vi forventer og hva vi ikke forventer. Jeg fikk tips at det kunne hjelpe :)

Takk for aller fine svar som jeg fikk... Her var det mange ideer og mye oppmuntring :)

Jeano
14 Dec 2011, 22:55
Jeg tenker at han vil være liten som broren sin jeg. Lillebror kler seg ikke selv og han ser nok den nærheten det gir og søker det selv.
sånn var det her da jentene var små, så jeg kledde begge to helt til de begge var klare for å kle seg selv. Da slapp jeg å bli sint for da var det vanen.

Når man senker håpet om at alt skal gå glatt så er det enklere å ikke bli så sinna også.

Da Bell ble 3-4 år og hun til stadig rev ned glass eller griste på andre måter, så la jeg ansvaret over på henne. Etter å ha bli sint og irritert så lenge over alt som gikk i bakken sa jeg en dag.
"Bell nå skal jeg rett å slett slutte å bli sint når du river ned ting, du kan rive ned å grise så mye du bare ønsker, men du må tørke opp selv"
Da var ansvaret hennes og jeg slapp å bli sint og det ble gradvis mindre søl

Softis
14 Dec 2011, 22:55
Hva tenker du kunne være lurt å endre for din egen del da? Sånn herjerom til gutta høres jo fantastisk ut, men hva trenger du?


For min egen del hadde det vært hel supert å ha FRITID for å få tilbake energi...

Om jeg kunne ønske meg hva som helst så hadde det nok vært helt supert å dra på ferie BARE med samboeren min. Vi har jo ikke hatt tid til å være kjærester den siste tida (de to siste årene egentlig...). Vi skal til Frankrike i Påske (med ungene), men jeg tror mine foreldre blir glade å passe på dem noen ganger. Det bør vi prøve i hvert fall. Det hadde vært så godt.

En annen ting som hadde vært bra er å endelig bli ferdig med mine studier. Jeg føler at jeg må ALLTID tenke på det. Når jeg gjør noe tenker jeg ofte "jo du burde ha lest / skrevet noe i stedet for å sitte på datamaskin og gjøre ingenting". Jeg er blitt flinkere til det, men i fjor klarte jeg ikke en gang å lese en bok uten å tenke "du burde lese til skolen! Jeg er litt håpløst ^^

Det som hadde vært helt topp er at samboeren min bytter jobb. Det har vært så mye tull og overtid, og vi er så lei. Jeg blir ofte veldig sint fordi han må på jobb når han egentlig ikke skulle, og jeg ser veldig godt at en del av sinne går rett til ungene når det er egentlig ikke deres feil i det hele tatt. Jeg er bare så irritert at jeg mister hele tålmodighet, og de kan ikke gjøre noe uten at jeg blir sint, det er ofte situasjoner der jeg hadde aldri vært sint på et annet tidspunkt.

Softis
14 Dec 2011, 23:01
Jeg tenker at han vil være liten som broren sin jeg. Lillebror kler seg ikke selv og han ser nok den nærheten det gir og søker det selv.
sånn var det her da jentene var små, så jeg kledde begge to helt til de begge var klare for å kle seg selv. Da slapp jeg å bli sint for da var det vanen.


Sikkert... Vi har nemlig også hatt problemer med at han bæsjer i trusa (det varte i maaaange måneder, det er bare noen uker nå siden det sluttet). Det er nok ganske vanskelig for ham å se at han er ikke den lille unike babyen i familien...

Jeg bør kanskje prøve å legge ansvaret på dem når de roter ja, i stedet for å irritere meg over det. Det blir nok et ekkelt og rotete hus i noen uker da. Spørs om jeg tåler det ^^

Jeano
14 Dec 2011, 23:03
Jentene mine tørket opp, men jeg måtte vaske over (når de ikke så det)

siemens
14 Dec 2011, 23:15
Supern vil være liten som Sneipen og Sneipen vil være stor og gjøre som Supern - ingen av delene fungerer særlig bra om vi ikke er med og hjelper til i situasjonen.

Jeano
14 Dec 2011, 23:21
Mille som er tre år vil ikke bare være stor hun tror hun er like stor som broren (som snart er 7)
Når hun snakker med jenter som er litt yngre en henne så bøyer hun knærne og snakker med lys stemme til de.
Det er egentlig ganske greit for da får hun til så mye også

Al-Kemia
14 Dec 2011, 23:21
Angående det å sammenligne hvem du er på jobb og hvem du er hjemme - det er nok med oss som med ungene - vi har ett fjes vi har ute som er samlet og som dekker over frustrasjoner og gir det rette, "profesjonelle" uttrykket. Frustrasjonene tar vi ut når vi kommer hjem og senker skuldrene. Synes jeg har lest at flere av pedagogene har kommet med de samme betraktningene som deg og også kommet frem til at pedagogen blir igjen på jobb og når de kommer hjem er de seg selv, mor og alt det andre vi er på privaten.

Studentlivet er hardt, men heldigvis midlertidig. :heia: på innspurten i oppgaveskrivingen.

Lille O
14 Dec 2011, 23:58
Mange bra svar har du fått,
jeg skal bare komme med et innspill angående det å finne på ting sammen med guttene.
Her er guttene hjemme to dager i uka. Tobo er enda så liten, og også en litt annen type enn broren. Selv om de ikke er SÅ forskjellige, de liker mange av de samme tingene, men mestringsnivået er det jo stor forskjell på, i den alderen som de er i nå (2 og 5).

Når jeg har lyst til å gjøre en typisk "storungeaktivitet", som å perle med småperler f.eks, så pleier jeg å finne på noe annet til Tobo, faktisk. Jeg kan f.eks sette på en film han liker, som jeg vet at han blir sittende i ro til, eller musikk som han kan danse og synge til (for tiden Putti Plutti Pott), så setter jeg og Obo oss og perler med småperler i samme rom, men litt unna.

Hvis Tobo kommer for å se, så har jeg noen store perler + storperlebrett stående klar, så han kan få perle litt, men som oftest bare perler han i ti sekunder, og kaster alle perlene ned på gulvet (derfor får han bare 5-10 om gangen), og så suser han avgårde for å se på film/høre på musikk eller andre ting. Mens jeg og Obo blir sittende å kose oss.

Ellers, så prøver jeg å sende en av dem ut med pappaen hvis han skal ut å handle eller noe sånt, sånn at de får alenetid, om så bare for en times tid. Sist var det vel Obo som fikk alenetid med meg, en lørdag vi bakte kjeks til barneselskapet hans. Kjeksene var akkurat avkjølt og i kakeboks til far og bror kom hjem ;) Ellers, så kan vi bare rett og slett ligge litt på sofaen og snakke sammen, synge litt osv.

Softis
15 Dec 2011, 21:19
Takk for alle svarene! :) Jeg har notert alt som jeg tror vi kan bruke i vår familie og vi skal prøve å ha en bedre hverdag. I dag har jeg faktisk klart å ikke bli sint, men det var kanskje fordi samboeren min kom tidlig hjem fra jobben, og hjalp masse med barna og middag, osv... Det var ikke stressfult i kveld, og barna var ganske rolige. Jeg bygde lego med den største og den minste var ute med faren sin. Hvis bare det kunne være slik hver dag... :)

Jeg er veldig glad å ha kommet på dette forumet :) Tusen takk for alle forslagene, virkelig :) Det hjalp!

Jeano
15 Dec 2011, 21:27
Noen ganger hjelper det bare å få det skrevet ned, da går tankene i spinn og man finner på en måte ut av det.

Eple
15 Dec 2011, 22:20
:klemse:

Pelly
17 Dec 2011, 09:45
Så fin denne tråden ble! Vil bare si du ikke er alene. I perioden da vi bygget huset (bare et par mnd siden vi flyttet inn) mannen nye borte på jobb og jobbet med andre ting når han først er hjemme kjent jeg at jeg brukte opp all godviljen på ham og ikke hadde noe igjen til ungene, og da var sinnamamma på null komma nix. Når største litt småflirende kunne peke på plakaten, så fikk jeg en påminner at der var sinnadamen på vei fram...
I en periode der husker jeg vi hadde en plakat på kjøleskapet, med clip-art bilder for barna og for meg. Et par bilder hver med ting vi ikke ville de andre skulle gjøre med kryss over og flere bilder med den oppførselen vi ville ha. F.eks. kryss over sinnadamen og rotebarna og smil ved aktivitetsmamma og kle-på-seg-selv-barna eller barna som delte leker.
Velkommen hit til oss forresten, håper du vil trives!

(Sendt fra mobilen og retta av autocorrect ;-)

minamor
28 Aug 2012, 13:07
Hei Softis, ble sittende å lese tråden nå, et halvt år senere..
Og jeg kjenner meg sånn igjen! To små gutter og en mamma som vil så vel, men som blir så FRUSTRERT! Hvorfor skal det være så vanskelig??
Fine svar, godt å lese. For et forum dette er altså! Jeg imponeres stadig.
Hvordan går det med dere nå, da?

Softis
30 Aug 2012, 18:14
Hei!
Det går faktisk bedre, ikke alle dager, men stort sett er jeg ganske mindre sint på dem. Det føles godt...
Minste gutten er blitt litt større, så det hjelpe jo litt, han er mer selvstandig, snakker mye bedre og forstår mer også!

minamor
30 Aug 2012, 21:45
Så godt å høre! :)