PDA

Se full versjon : Om å anerkjenne følelser - en liten start



Ambivalent
18 Jan 2012, 08:22
I morges havnet vi i en situasjon som Persillen har problemer med å takle. Vi har en gå-gruppe til skolen, hvor foreldrene deler dager. I dag hadde den som skulle gå sykt barn, og spurte i går kveld om noen ville bytte. Jeg skrev jeg kunne det, og Persillen trodde dermed at jeg skulle gå. Men det var noen andre som hadde svart før meg, så det ble til at de skulle gå istedet, men da jeg fikk den meldingen hadde Persillen sovnet.

Så dette var beskjeden som møtte Persillen i morges: "Du, du vet når X ikke kan gå i dag, og jeg sendte beskjed om at jeg kunne gå? Vel, foreldrene til Y hadde gitt beskjed først, og det ble til at de skal gå i dag" (hvorfor jeg ikke fikk beskjed fra Y-familien med en gang om at de kunne gå, vet jeg ikke, det var dumt, men...) Så går Persillen helt i lås, lukker seg inne, vil bare sove, vil ikke noen ting. Jeg reagerer først med at "sånn blir det, get over it!" (ikke de ordene..) Men jeg så jo at det ikke hjalp. Og så vinglet jeg i mitt hode: Skal jeg gå likevel? Skal jeg kjøre henne? Og spurte mannen "hun må vel gå med de, likevel?" "Selvfølgelig" svarte han, så da visste jeg også at "jo, slik måtte det være". Med den vissheten gikk jeg Persillen i møte på nytt.

"Du, jeg skjønner at det føles dumt for deg når du var forberedt på at jeg skulle gå, og så ble det ikke slik" Nikking. "Det er ikke så lett når ting ikke blir som man tror" Ny nikking. "Det gjør at du føler deg trist og lei nå, ikke sant?" Nikking. "Men du skjønner, av og til så blir ikke ting som man har trodd, og man må gjøre det likevel. Jeg vet at du klarer det. Du skal få slappe av i 5 minutter, og så går vi til frokostbordet og fortsetter morrastellet"

Vips, så ble det en annen Persille. Gåingen var ikke tema lenger, og ble ikke nevnt med ord. Jeg fulgte henne bort til møtestedet, sa hadet og god tur! Stolt av jenta mi, der hun gikk sammen med Y og pappaen hans :)

Lenore
18 Jan 2012, 08:28
:firehjerter: Så koselig det endte opp med å bli da.

Og måtte flire litt når jeg ser på tidspunktet du skrev innlegget, og det begynner med "i morges"..... :fnis:
08.22 er rimelig tidlig det også....

Pelly
18 Jan 2012, 09:06
Akkurat slik er det ofte her også med en sjuåring som "går i lås" over (det jeg opplever som) filleting det ikke går an å gjøre stort med når situasjonen først er der. Men å anerkjenne følelsene og ta på alvor at hun føler det dumt/trist/blir usikker/sint slik situasjonen ble det hjelper henne, og så klarer hun bedre å snu sin egen innstilling også bare hun vet at jeg vet hvordan hun oppelvde det.

Jeano
18 Jan 2012, 09:39
Så fin løsning det ble, det skal jeg ta lærdom av, jeg er litt for flink til å fikse og ordne.
Jeg hadde helt sikkert kjørt henne til skolen.

kaje
18 Jan 2012, 09:45
For en fin løsning dette ble for dere begge, Ambivalent. Anerkjennelse kan være rene magien her hos oss også.
Men det krever at jeg klarer puste godt inn og ut, legge fra meg egne greier og virkelig se han. Og spå godt det føles for begge etterpå.

Lykkemamma
18 Jan 2012, 12:03
Så fint du tenker, og så bra løsning! :)

Jeg kan lett falle i den første "slik er det bare.." løsningen, spesielt tidlig på morgenen (b-menneske). Og å snu om er jo ikke alltid heldig det heller. (Dvs, hive seg rundt og følge.) Det er jo umulig i lengden å alltid gjøre om og forandre på ting.

siemens
18 Jan 2012, 16:47
Så fint det ble! Som du og kaje skriver så er også min erfaring at den innfallsporten er den som virker best. det gjelder bare å ta noen rolige magadrag med luft, det går jo faktisk mye fortere om man tar det hele fra starten av og anerkjenner enn å klampe inn med "slik er det bare", det tar bare dobbelt så lang tid og blir dobbelt så vrangt med Supern da i alle fall.

Ningamor
18 Jan 2012, 22:35
Herlig lesning, så godt for Persillen å bli møtt på denne måten :)

Prestekrage
19 Jan 2012, 10:21
I morges havnet vi i en situasjon som Persillen har problemer med å takle. Vi har en gå-gruppe til skolen, hvor foreldrene deler dager. I dag hadde den som skulle gå sykt barn, og spurte i går kveld om noen ville bytte. Jeg skrev jeg kunne det, og Persillen trodde dermed at jeg skulle gå. Men det var noen andre som hadde svart før meg, så det ble til at de skulle gå istedet, men da jeg fikk den meldingen hadde Persillen sovnet.

Så dette var beskjeden som møtte Persillen i morges: "Du, du vet når X ikke kan gå i dag, og jeg sendte beskjed om at jeg kunne gå? Vel, foreldrene til Y hadde gitt beskjed først, og det ble til at de skal gå i dag" (hvorfor jeg ikke fikk beskjed fra Y-familien med en gang om at de kunne gå, vet jeg ikke, det var dumt, men...) Så går Persillen helt i lås, lukker seg inne, vil bare sove, vil ikke noen ting. Jeg reagerer først med at "sånn blir det, get over it!" (ikke de ordene..) Men jeg så jo at det ikke hjalp. Og så vinglet jeg i mitt hode: Skal jeg gå likevel? Skal jeg kjøre henne? Og spurte mannen "hun må vel gå med de, likevel?" "Selvfølgelig" svarte han, så da visste jeg også at "jo, slik måtte det være". Med den vissheten gikk jeg Persillen i møte på nytt.

"Du, jeg skjønner at det føles dumt for deg når du var forberedt på at jeg skulle gå, og så ble det ikke slik" Nikking. "Det er ikke så lett når ting ikke blir som man tror" Ny nikking. "Det gjør at du føler deg trist og lei nå, ikke sant?" Nikking. "Men du skjønner, av og til så blir ikke ting som man har trodd, og man må gjøre det likevel. Jeg vet at du klarer det. Du skal få slappe av i 5 minutter, og så går vi til frokostbordet og fortsetter morrastellet"

Vips, så ble det en annen Persille. Gåingen var ikke tema lenger, og ble ikke nevnt med ord. Jeg fulgte henne bort til møtestedet, sa hadet og god tur! Stolt av jenta mi, der hun gikk sammen med Y og pappaen hans :)

Helt herlig! :) Du statuerer et veldig godt eksempel på hvordan vi bør vise respekt og forståelse for våre barns følelser, samtidig som vi viser dem at skuffelse ikke er farlig og at det er en del av livet å takle slike følelser.

MtL
19 Jan 2012, 11:35
For en fin slutt på en historie vi alle kan kjenne oss igjen i. Den skal jeg ta med meg.

Også her er erfaringen at det å anerkjenne følelsene i seg selv ofte er nok. På det punktet har vi utrolig mye å lære av våre barn.

Augusta
19 Jan 2012, 20:18
Så fin historie det ble! Så godt det må føles for deg, å kunne løse en potensiell vond situasjon på en så god måte!

Wanaagsan
19 Jan 2012, 20:42
Det er helt magisk!
Og jeg vet at det føles helt annerledes å bli anerkjent for det man føler. Mannen min er veldig flink til det. Ofte tenker jeg at hvis jeg "hadde fått som fortjent" på en del klager (ikke bare på verden - noen ganger på han òg), så hadde det blitt en krangel av det. Men når han anerkjenner det jeg føler i den situasjonen, så blir det så godt, og plutselig er jeg klar til å se andre sider av saken òg. Og plutselig har han fått sin anerkjennelse òg - som speiling.
Jeg øver meg på å bli flinkere til dette. Det er egentlig lettest på jobb, for der er jeg jo profesjonell, og mine følelser teller liksom mindre. Det er vanskeligere privat, for der er følelsene sterkere. Og man må gjerne overkjøre noen følelser i første omgang for å greie å gi anerkjennelse til noen som "ikke fortjener det helt" etter tradisjonelle retningslinjer (om man kan si det sånn?). Men man får det jo godt igjen - hvis man greier det første lille skrittet! :jupp:

Serendipity
19 Jan 2012, 22:25
For en fin slutt på en historie vi alle kan kjenne oss igjen i. Den skal jeg ta med meg.

Også her er erfaringen at det å anerkjenne følelsene i seg selv ofte er nok. På det punktet har vi utrolig mye å lære av våre barn.

Ja :nikker: Og denne skal jeg ta med og huske på ved neste krise...


Sent from my iPad using Tapatalk

charlie_83
19 Jan 2012, 22:50
Takk for gode råd. Her blir jr også helt fra seg om ting ikke blir slik han har planlagt, men det er foreløpig ikke så lett å nå inn til han med forståelse og annerkjennelse. Kanskje blir det bedre når språket blir bedre og jeg er sikker på at han forstår meg..

Mumimama
20 Jan 2012, 09:20
Så fint at det ordna seg. Her er det ikke alltid den tilnærminga hjelper dessverre...

Pink
20 Jan 2012, 10:21
Så fin historie!