PDA

Se full versjon : Når spørsmålene oppleves som mas, og når gråten oppleves som skrik eller syting...



kaje
03 Feb 2012, 12:23
Når kontakten er svekket mellom meg og barnet mitt..

Jeg merker det når jeg ikke har vært tilstedeværende nok, når jeg har vært sliten og tom, travel eller stresset. Hvis jeg har fått for lite søvn eller for lite av noe annet, ja så blir vi fjernere fra hverandre, Lillebap og jeg... Og sånn er det jo med oss voksne også, tenker jeg. Vi blir stillere, mer distanserte, kanskje ler vi mindre, kanskje krangler vi mer...

Jeg kan merke det på ulike signaler. Kanskje prater Lillebap mindre med meg, inviterer mindre til lek, kanskje protesterer han mer. Andre ganger merker jeg det på meg selv...
Kanskje blir det slik at jeg kjenner jeg irriterer meg lettere, har kortere lunte, har vanskeligere for å forstå, føle og vise empati.

Spørsmålene eller behovet han har for oversikt oppleves ikke som spørsmål lenger, men mer som mas...
Gråten hans oppleves kanskje ikke som gråt mer, mer som skrik, eller syting eller...

Jeg tenker at akkurat da, da er det sånn.
Da trenger jeg ta vare på meg. Og
Da trenger jeg lete etter han igjen.
Vi trenger finne tilbake igjen...

Nå er Lillebapen snart 6 og hvordan vi har funnet tilbake til hverandre har naturlignok endret seg med tiden. Når han var liten kunne jeg finne frem bæretøyet, vi fant frem sangboka og vi krøp ned på gulvet og vi krøp sammen i samme seng om natten. Da tok det aldri lang tid før vi var der igjen. Tilbake til gjensidigheten, og den gode kontakten.

Nå bærer vi ikke mer, nå trenger vi herje, vi trenger le, og vi trenger lese, lage mat eller bygge med klosser. Og strekke hals. Det kan være vanskelig, og det kan ta tid.
Men jeg er helt trygg på at når jeg gir det den tiden det tar så blir det ganske snart slik igjen

... at maset igjen blir til spørsmål eller behov for oversikt.
og at sutringen igjen blir gråt.

Da kan jeg trøste, da kan jeg lytte. Da er det slett ikke vanskelig eller utfordrende, men den letteste sak av verden.

Jeg liker de brillene.
De brillene jeg da har fått på hodet, det er de brillene er de aller fineste brillene jeg har.

Eple
03 Feb 2012, 14:55
:firehjerter:

ja sånn er det. Hvis man tar tempen på seg selv og ens egen varme er det en fin pekepinn på hvordan ståa er. Det har jeg snakket med studentene om denne uken også. Og om å sette inn fokus der det trengs. Lade mamma- eller lærerbatteriene. Om å se hvordan man ikke kan være pedagog og omsorsfull om feks helsen er skral og man har vondt. Man skal ta seg selv på alvor for å ta andre på alvor.

:klemse: til Kaje for motiverende trådstart

Hjertemamma
03 Feb 2012, 15:01
Å kaje, som vanlig elsker jeg deg og innleggene dine :hjerte2:

Det som er så dumt er jo at når man har på briller som ser syt og mas så påvirker det sånn at man opplever mer syt og mas.

Vi trenger også smil og herjing nå. Takk for motivasjonen, kaje!

Ambivalent
03 Feb 2012, 18:03
Nydelig innlegg :bankehjerte: Takk for påminnelsen, jeg har nok på meg sutrebrillene en del for tiden :nemlig: Og jeg ser det ekstra utfordrende å finne tilbake til mange på en gang, jeg trenger det egentlig med både Persillen, Påsan og mannen :nikker: Tøtta har mitt så og si konstante nærvær, så hun bør ikke klage - og gjør heller ikke det.

siemens
03 Feb 2012, 21:32
:firehjerter:

Nydelig beskrevet av noe gjenkjennbart!

charlie_83
03 Feb 2012, 21:33
Signerer de andre her, tusen takk for et flott innlegg.
Idag tidlig var det sånn...at jeg bare måtte ta jr med meg på soverommet, slå av lyset og legge han på puppen. Det ble veldig tidlig dupp, men utrolig deilig :D

Kanelisvingane
03 Feb 2012, 21:38
Nydelig :firehjerter:

Dette synes jeg er vanskelig for tiden, men tråder som dette hjelper litt.

kaje
04 Feb 2012, 10:18
Eple - for et herlig bilde det var det der "å ta tempen på seg selv". Det er jo akkurat slik jeg mener ja.
Og så kan det være så vondt iblandt, men også så veldig forløsende når jeg og vi får tråklet oss veien tilbake til rett temperatur.

Charlie -83: :firehjerter:

Overgangsperioder og med flere barn må være ekstra utfordrende, tenker jeg. Men kanskje hjelper det å tenke at prosessene er helt naturlige og deler av det å gå videre sammen? Når en blir to, når to blir tre, når nye hverdager formes ja da kastes vi alle litt opp i lufta, på et vis. Vi skal bli ett team, på en ny måte, og kan kjenne det at endring er både vondt og krevende. Da ligger sutrebrillene nære og er lette å gripe etter for meg og. Vi har vært i en slik periode nå, med flytting til nytt land, nye hverdager for oss alle, vi har også fått sykdom i familien, og det er så utrolig mange ting som krever min tilstedeværelse. Lillebap har også vært hjemme med meg uten å gå i bhg, og det krever jo også ekstra i forhold til dette. Det krever rett og slett nøye og rutinemessig temping :)

Takk for hyggelige tilbakemeldinger på tråden. Jeg tenker litt på dette om dagen ser dere. Jeg syns det snakkes litt for lite om dette ute i verden, og for meg er det et så godt fokus som hjelper meg å "være bra"

Pink
05 Feb 2012, 22:18
Nydelig :firehjerter:

Dette synes jeg er vanskelig for tiden, men tråder som dette hjelper litt.

Samme her. Og du skildrer det så bra, at spørsmål oppleves som mas etc, det var spikeren på hodet her.