PDA

Se full versjon : Lørdagens Juul i Magasinet: Steng døgnkiosken!



Hjertemamma
19 Mar 2012, 16:09
Denne (http://www.dagbladet.no/2012/03/16/magasinet/jesper_juul/familie/relasjoner/20709973/) kan kanskje flere av oss forholde oss til? Hva tycks?

siemens
19 Mar 2012, 19:58
Jeg så den jeg også, og jeg likte egentlig bildet om døgnkiosk som han brukte - men det var jo mye mer nyansert enn overskriften som desken satte.

Jeg tenker at her er det et foreldrepar som ønsker endring, og da må man endre (if you resent it change it, som vel Sears også sier), og Juul gir et Juulsk forslag til hvordan det skal gjøres.

For egen regning befinner det seg to stk avkom i dobbelsengen hver eneste natt med en av oss voksne, og slik har vi tenkt at det skal forbli til enten de selv vil ut, eller vi får klart rommene deres (et års sikt, minst, vil jeg tro) - siden vi ikke har noen gode alternativer, og jeg ser på det som nærhetskompensasjon ettersom jeg er så mye borte og de har lange dager i barnehagen.

Lille Gnu
19 Mar 2012, 21:14
Jeg reagerte når jeg leste overskriften og innledningen på lørdag, men etterhvert som jeg leste, så tolka jeg det ikke på den måten. Jeg leste den ikke ordentlig, men han skrev vel at det ikke gjaldt for minstemann å bli "utvist" fra senga, hvis jeg leste riktig, og da ble jeg litt letta. Også la jeg også merke til at han et sted understrekte at rådet gjaldt for akkurat denne familien eller noe i den duren. Jeg forsto det som at han så behovet til akkurat disse foreldrene, ikke at det var fasiten for enhver familie. Og dette med at den som har det verst må bli hørt e.l. det syns jeg var et godt poeng. Men jeg bør vel kanskje lese den mer nøye før jeg uttaler meg egentlig, for jeg skumma den bare.

Hjertemamma
20 Mar 2012, 00:54
Jeg reagerte først på overskriften, men etter å ha lest hele saken så kjenner jeg at dette er noe vi kan ta til oss. Vi følger nok barnas ønsker i stor grad. Noen ganger mer enn vi burde. Legging f.eks. Jeg ligger fortsatt med ungene til de sovner. I det siste har jeg følt meg ganske oppspist. Det å ligge med dem har gjort meg frustrert. Og en lei og frustrert mamma er de jo ikke tjent med. Men jeg har ikke tatt tak for dette har jeg jo valgt og viktigheten av trygge barn osv. Har ikke skjønt at nå er det tid for endring.

Så jeg satte personlig pris på det Juul skrev her. I tillegg synes jeg det var bra at han skilte mellom babyen og femåringen.

Men hvordan kan han uttale med sikkerhet om hvorvidt femåringen er redd eller ikke? At det er et ønske og ikke et behov å ha foreldrene der. Jeg har generelt pleid å vurdere hvor lett det er for ungene å gå med på en endring for å tenke noe om hvor klar de er. Men han bare tror at det er sånn i utgangspunktet.

Filipine
20 Mar 2012, 09:16
Jeg er litt ambivalent, kjenner jeg. Jeg blir først og fremst litt skeptisk til at man som forelder til små barn på død og liv skal sette grener for å gi av seg selv, slik jeg ofte føler dette handler om. Selvsagt er det fint at man gir folk rom og selvtillit til ¨ endre ting man føler spiser en helt opp, eller påvirker familiebalansen i svært negativ grad. Men jeg synes ofte det handler om å sette grenser om man føler seg "litt oppspist"

Selv har jeg som mor til små barn periodevis følt at jeg er overveldet, men så lenge jeg kan administrere den følelsen, har det noen ganger vært nødvendig for en periode; at man gir mer av seg selv enn man ideelt skulle ønske. Kanskje ungene trenger det, kanskje en gitt situasjon gjør det slik, eller kanskje det er en fase.

Hadde det samme vært tilfelle i en jobbsammenheng hadde jeg bitt tennene sammen, og forsøkt å finne styrke til å stå i det. Det gjør jeg som ektefelle og venn også, og det skulle da bare mangle at jeg ikke også gjør det som mor. Jeg synes veldig, veldig ofte at det like mye som å endre barnet og på død og liv signalisere egne grenser, handler om å selv kjenne på hva som egentlig irriterer meg, og se hvordan jeg selv kan endre mine egne holdninger og grenser.

Hjertemamma
20 Mar 2012, 11:01
Jeg er litt ambivalent, kjenner jeg. Jeg blir først og fremst litt skeptisk til at man som forelder til små barn på død og liv skal sette grener for å gi av seg selv, slik jeg ofte føler dette handler om. Selvsagt er det fint at man gir folk rom og selvtillit til ¨ endre ting man føler spiser en helt opp, eller påvirker familiebalansen i svært negativ grad. Men jeg synes ofte det handler om å sette grenser om man føler seg "litt oppspist"

Selv har jeg som mor til små barn periodevis følt at jeg er overveldet, men så lenge jeg kan administrere den følelsen, har det noen ganger vært nødvendig for en periode; at man gir mer av seg selv enn man ideelt skulle ønske. Kanskje ungene trenger det, kanskje en gitt situasjon gjør det slik, eller kanskje det er en fase.

Hadde det samme vært tilfelle i en jobbsammenheng hadde jeg bitt tennene sammen, og forsøkt å finne styrke til å stå i det. Det gjør jeg som ektefelle og venn også, og det skulle da bare mangle at jeg ikke også gjør det som mor. Jeg synes veldig, veldig ofte at det like mye som å endre barnet og på død og liv signalisere egne grenser, handler om å selv kjenne på hva som egentlig irriterer meg, og se hvordan jeg selv kan endre mine egne holdninger og grenser.Men hva hvis man gir mer enn ungen faktisk behøver fordi det har blitt en vane som Juul sier?

Filipine
20 Mar 2012, 11:23
Men hva hvis man gir mer enn ungen faktisk behøver fordi det har blitt en vane som Juul sier?

Jo, som sagt; om det føles urimelig, eller går grovt på bekostning av balansen i familien, må/bør man sannsynligvis gjøre endringer. Men to eksempler: Vi har hatt ett barn som har trengt samsoving langt lengre enn vanlig, og ett barn som har hatt utfordringer med spising, fordi konsistens har vært en issue. Langt, langt de fleste jeg har snakket med, mener at dette er "dårlige vaner". Vi er ganske sikre på at så ikke er tilfelle, og har strukket oss langt, langt lengre enn foreldre vi omgås, for å imøtekomme disse behovene. I ettertid mener vi fremdeles at dette har vært fornuftig, og ikke "dårlige vaner", som mange andre har vært så klare på. Det har til tider vært en belastning på oss som foreldre, men sett i etterpåklokskapens lys er jeg glad vi bet tennene sammen og ikke tutet med de andre ulvene.

hurramegrundt
20 Mar 2012, 11:35
Men atte, Filipine, da er det jo dere som bevisst har valgt den strategien. Jeg tenker at det er litt det det handler om, at det er de voksne som tar ansvaret for situasjonen, det betyr ikke at alle situasjoner skal løses ved at foreldre setter ned foten. Men jeg vet ikke om det er det Juul vektlegger akkurat denne gangen, jeg bare skumleste.

siemens
20 Mar 2012, 13:14
Jeg tenker også litt som dere her at man må analysere situasjonen - hvorfor önsker man endring, er det fordi man hörer alle andre si at det er dårlige vaner, har man en grunnleggende holdning om at "slik skal det väre", er man selv på felgen pga for lite sövn etc etc - gjöre en ansvarlig vurdering. Kan man overhodet ikke akseptere at de voksne ikke får sove i samme seng, ja så må man ta grep deretter. Er det derimot et bevisst strategi, så får man stå i det, men med revurderinger underveis.

Jeg tenker at i denne moderne opplysningsveldes tid så er det nokså modig og töft i blant å fölge sin egen magefölelse og ikke höre på velmenende råd om dårlige vaner og bortskjemthet. I så fall er det igjen dags for å analysere - slik dere har gjort Filipine, og det er jo det som er å väre en voksen forelder.

Samtidig er jeg enig med deg, Filipine, i det med "litt" kontra "mye" oppspist, altså, det å väre forelder er ikke noe man gjör med venstre lillefinger, og jeg tenker også at den fölelsen av å väre oppspist er så subjektiv og så preget av ens egne forventninger og holdninger at det går ikke å sammenligne. Så også på jobb og i livet ellers - vi er så forskjellige. Jeg legger meg med mine barn hver eneste kveld og de vekker meg flere ganger om natten fordi de flytter på seg - om jeg kjenner riktig godt etter så er jeg kanskje litt oppspist, men akkurat nå vil jeg ikke for alt i verden ha dem ut av senga, for jeg trenger det, og de trenger det.

Filipine
20 Mar 2012, 14:04
Jeg er som tidligere sagt ikke i mot at foreldre tar styringen. Men jeg ambivalent til at det ofte fremstilles som at det er en quick fix at alt ordner seg bare foreldre fremstår med autentisk lederskap.

I denne aktuelle situasjonen er det en femåring som må forholde seg til steforeldre, nye halvsøsken, å dele tiden sin i to familier, stesøsken, flytting og foreldre som jobber skift og dermed har litt varierende rutiner. For flere femåringer jeg kjenner ville jeg sagt at dette er mer enn god nok grunn til at man kanskje trenger at foreldrene ikke får oppfylt sine ideelle ønsker om soving. Foreldre har tatt noen valg som påvirker barna. Personlig ville jeg i et slikt tilfelle strukket meg lengre enn jeg hadde gjort i en ideell verden, der jeg kunne bestemme alle variabler selv. Jeg har ikke noe mål om å ofre meg eller være martyr for mine barn, men jeg synes det er naturlig å akseptere at man svelger mer som småbarnsforelder enn man gjør som singel og i relasjoner til andre, presumtivt voksne, mennesker.

Hjertemamma
20 Mar 2012, 14:19
Vi har også strukket oss lenger enn de fleste (og strekker oss fremdeles) i forhold til leggerutiner og mat av samme årsak som dere, Filipine. Det har ikke vært feil å strekke seg for dette. Men at det er viktig å ta hensyn også til seg selv som foreldre, ja, det er vel der vi har gått mest feil etter at vi ble foreldre. (Og det kjenner man på kroppen etter åtte år som foreldre i til dels krevende situasjoner med minimal avlastning.) Jeg trenger denne påminnelsen fra Juul, nå, mens andre foreldre kanskje trenger påminnelsen om at man faktisk må strekke seg for barna sine og ikke stenge kiosken om natta. (Jeg tror ikke han har laget overskriften selv, jeg.)

Filipine
20 Mar 2012, 14:23
Jeg oppfatter deg som at vi er ganske enige, Hjertemamma, i at det er den tilstedeværende bevisstheten om hva som er riktig for nettopp oss, og når man skal endre ting, som er viktig? Om dette rådet fra Juul øker bevisstheten om refleksjon, så er jo målet nådd, synes jeg.

Hjertemamma
20 Mar 2012, 14:39
Jeg oppfatter deg som at vi er ganske enige, Hjertemamma, i at det er den tilstedeværende bevisstheten om hva som er riktig for nettopp oss, og når man skal endre ting, som er viktig? Om dette rådet fra Juul øker bevisstheten om refleksjon, så er jo målet nådd, synes jeg.Jeg oppfatter også at vi er ganske enige.

Jeano
20 Mar 2012, 15:11
Jeg synes denne ble for enkel jeg, et familieråd og alt skal bli bedre.

Jeg har en syvåring og en tolvåring som fortatt trenger å sove sammen mammaen sin innimellom.
Ja jeg forstår forskjellen her altså, for jeg klager ikke. Men tiden kommer fort nok til der vi skulle ønske de lå sammen oss i sengen..
Jeg synes vi skal være så flinke til å flisespikke på tilværelsen istedenfor å tenke at sånn er det nå. 15 åringen min vil ikke sove sammen meg lengre. Hun vil ikke være sammen oss så mye lengre heller. Det er venner for alle pengene.

Wanaagsan
20 Mar 2012, 17:17
Jeg kjente litt på det at Juul, som sier så mye fornuftig, anbefaler å slutte med samsoving, sånn som mange av "ekspertene" som jeg ikke syns sier så mye fornuftig, også gjør. Og det likte jeg ikke å høre. Jeg vil liksom at "de som er enig med oss", skal være litt mer pådrivere for at samsoving er et normalt og reelt alternativ.

Men det var jo ikke det som var Juul sin misjon her, egentlig. Det var vel å sette grenser for seg sjøl, sånn at alle samlet sett kan få bedre netter og det blir bedre balanse i familien. Tydelig voksent lederskap. For hvis ikke vi kan være tydelige på når våre grenser blir truet, så vil vi ikke lære barna å være tydelig på sine grenser heller. Og han ville jo ikke kaste babyen ut av storsengen. Så egentlig likte jeg stort sett det jeg leste. Samsoving er et alternativ, men det er ikke alltid det er det beste for familien sjøl om barna foretrekker det.

Jeg syntes det var litt snodig at han ikke nevnte madrass på foreldrerommet som mellomløsning. For de fleste barn tror jeg det vil være trygt nok, og for oss er i hvert fall det en god løsning for å finne ut om foreldreromssovingsbehovet er et trygghetsbehov eller et litt hyggeligere alternativ enn eget rom. Vi forviste minsten til madrass da vi tok frem dobbeltdynen i vinter, for hun sparker den bare av oss. Og da ble ikke foreldrerommet så attraktivt lenger - hun kom inn noen ganger - og gikk noen netter tilbake til egen seng fordi den var bedre. Når hun er redd, kommer hun inn i sengen vår. Men oftest er hun ikke redd - vil bare ha litt soveselskap. Men trenger det egentlig ikke, merker vi når hun får en tydelig beskjed på den måten. Tydelige beskjeder kan man forholde seg til. Og hvis det er mye om å gjøre for barnet, får man en tydelig beskjed tilbake. Og så finner man ut av det.

meloni
20 Mar 2012, 20:15
Jeg er som tidligere sagt ikke i mot at foreldre tar styringen. Men jeg ambivalent til at det ofte fremstilles som at det er en quick fix at alt ordner seg bare foreldre fremstår med autentisk lederskap.

I denne aktuelle situasjonen er det en femåring som må forholde seg til steforeldre, nye halvsøsken, å dele tiden sin i to familier, stesøsken, flytting og foreldre som jobber skift og dermed har litt varierende rutiner. For flere femåringer jeg kjenner ville jeg sagt at dette er mer enn god nok grunn til at man kanskje trenger at foreldrene ikke får oppfylt sine ideelle ønsker om soving. Foreldre har tatt noen valg som påvirker barna. Personlig ville jeg i et slikt tilfelle strukket meg lengre enn jeg hadde gjort i en ideell verden, der jeg kunne bestemme alle variabler selv. Jeg har ikke noe mål om å ofre meg eller være martyr for mine barn, men jeg synes det er naturlig å akseptere at man svelger mer som småbarnsforelder enn man gjør som singel og i relasjoner til andre, presumtivt voksne, mennesker.

Dette tenkte jeg på også, jeg som vosken ville synes det var vanskelig å forholde meg til en såpass ustabil hverdag, hvordan er det da for en 5-åring? Det kan hende at familieråd med påfølgende utflytting av familiesenga er feil ende å begynne i, kanskje 5-åringen trenger å trygges i forhold til en mengde situasjoner i hverdagen før han er klar for å gi slipp på nærhet om natta og at det kan være at det kommer av seg selv ganske snart når tryggheten er etablert og stabil.

siemens
20 Mar 2012, 20:35
Dette tenkte jeg på også, jeg som vosken ville synes det var vanskelig å forholde meg til en såpass ustabil hverdag, hvordan er det da for en 5-åring? Det kan hende at familieråd med påfølgende utflytting av familiesenga er feil ende å begynne i, kanskje 5-åringen trenger å trygges i forhold til en mengde situasjoner i hverdagen før han er klar for å gi slipp på nærhet om natta og at det kan være at det kommer av seg selv ganske snart når tryggheten er etablert og stabil.

:nikker:

isleofview
21 Mar 2012, 09:54
Jeg likte spesielt det han skrev til slutt; "45% av verdens barn mellom 1 og 5 år sover hver natt urolig/uregelmessig. Det kan ikke utallige bøker endre noe på."
Vi har nutte plutte i vår 160 cm brede seng og vi blir forstyrret av hverandre. Nutte har noen perioder i løpet av natten med svært urolig søvn og mye vrikking og kasting. Da våkner alltid jeg, og iblandt også pappamannen. Vi vurderer faktisk å kjøpe større seng, heller enn å "kaste henne ut" fordi som Jeano skriver, vi nyter så utrolig godt å sovne sammen med henne, vel vitende at denne epoken snart er over for alltid...

Hjertemamma
21 Mar 2012, 22:16
Jeg kjente litt på det at Juul, som sier så mye fornuftig, anbefaler å slutte med samsoving, sånn som mange av "ekspertene" som jeg ikke syns sier så mye fornuftig, også gjør. Og det likte jeg ikke å høre. Jeg vil liksom at "de som er enig med oss", skal være litt mer pådrivere for at samsoving er et normalt og reelt alternativ.

Men det var jo ikke det som var Juul sin misjon her, egentlig. Det var vel å sette grenser for seg sjøl, sånn at alle samlet sett kan få bedre netter og det blir bedre balanse i familien. Tydelig voksent lederskap. For hvis ikke vi kan være tydelige på når våre grenser blir truet, så vil vi ikke lære barna å være tydelig på sine grenser heller. Og han ville jo ikke kaste babyen ut av storsengen. Så egentlig likte jeg stort sett det jeg leste. Samsoving er et alternativ, men det er ikke alltid det er det beste for familien sjøl om barna foretrekker det.

Slik oppfatter jeg ham også. Veldig fint oppsummert!

Øystein
11 Jun 2012, 20:13
Skrev i en annen tråd at jeg i løpet av dagen hadde justert mitt syn på "folket" her. Juul-artikkelen det linkes til i denne tråden har gjort at jeg har måttet justere han også noe opp på skalaen.
Denne setningen synes jeg er så utrolig god.
De voksnes lederskap trenger to konstante elementer; Deres kunnskap om barnas viktige behov, og deres egen evne til å sette grenser.
Jeg skal ikke komme med PMTO i tide og utide. Men plutselig tror jeg at jeg forstod manges skepsis bedre. For lærer foreldrene kun det siste, er jeg helt enig i at PMTO er et barnefiendtlig redskap. Derfor skal det jobbes minst like mye med det første, og det håper og tror jeg det gjøres.

Eple
11 Jun 2012, 21:59
Skrev i en annen tråd at jeg i løpet av dagen hadde justert mitt syn på "folket" her. Juul-artikkelen det linkes til i denne tråden har gjort at jeg har måttet justere han også noe opp på skalaen.
Denne setningen synes jeg er så utrolig god.
De voksnes lederskap trenger to konstante elementer; Deres kunnskap om barnas viktige behov, og deres egen evne til å sette grenser.
Jeg skal ikke komme med PMTO i tide og utide. Men plutselig tror jeg at jeg forstod manges skepsis bedre. For lærer foreldrene kun det siste, er jeg helt enig i at PMTO er et barnefiendtlig redskap. Derfor skal det jobbes minst like mye med det første, og det håper og tror jeg det gjøres.

amen og halleluja! (sa ateisten :knegg: )

Og om man har erfart metodebruk som er meeeget preget av drilling i det siste- ja da er det vanskelig å være annet enn skeptisk. Ja takk, begge deler :jupp:

ps- hva har du lest av Juul forresten? Jeg holder selv på med boken om tenåringer nå, men har litt problemer med å finne tid til lesing. Min favoritt er "smil- vi skal spise". Den er fin fin :)

Wanaagsan
11 Jun 2012, 23:44
De voksnes lederskap trenger to konstante elementer; Deres kunnskap om barnas viktige behov, og deres egen evne til å sette grenser.

Dette oppsummerer godt noe av det viktigste i ansvarlig foreldreskap. I TiO er vel den største faren å legge vekten for mye på den første og for lite på den andre - dvs det er den grøften vi beveger oss nærmest. Og i mange metodeprogrammer er det vel den andre grøften som er nærmest. Og det er nok lettest å se hverandres nærmeste grøfter. I den første delen er kanskje den største utfordringen å skille mellom behov og lyster? Og i den andre å skille mellom å sette grenser rundt seg sjøl eller rundt barnet?

Øystein
12 Jun 2012, 00:06
Den oppsummeringen opplever jeg veldig riktig, Wanaagsan.:blåblomst:

Jeg skal ikke skryte på meg å ha lest mye av JJ, Eple. Noen artikler i tidsskrift og aviser, spalten hans i Db og Din kompetente familie (Dog ikke fra perm til perm)