PDA

Se full versjon : frustert..



selis
15 Apr 2007, 21:37
Jeg har en datter på 6,5 mnd som nå har et veldig behov for å være nær meg. Jeg responderer naturlig på hennes signaler og vi er mye sammen og jeg ser hun føler seg trygg hos meg.

Problemet er at jeg har en stor familie som er stucked i en gammel måte å være mot barn. Min mor mener jeg gjør datteren min til en mammadalt.. og forsåvidt har jeg et par tanter og svigerforeldre som er enige i det.
Jeg er dessverre irriterende svak for ALT min mor sier, og har nok latt meg "lure" flere ganger enn jeg tørr tenke på når det gjelder mitt forhold til min datter. Jeg kan nevne titalls episoder men jeg skal foreløpig spare dere for det..
Jeg både ser og vet at min måte å være mot min datter er rett. Hun har det bra, og det viser hun tydelig. Men dessverre rakner alle mine tanker og meninger i forhold til dette når jeg er hos resten av familien. Nå bor vi på østlandet mens resten av familien bor nordpå så sånn sett så får vi være mesteparten av tiden i fred.. ( synd å si i grunn for jeg mener familien betyr veldig mye) Men akkurat nå føles det veldig bra å være et stykke unna og bli mer sikker på meg selv.
Nå når snuppa vår har et slikt behov for å være nær så vet jeg at de nordpå dessverre er veldig uenig i min måte å være på. Og jeg kan ikke si jeg gleder meg til å møte dem igjen neste gang for jeg vet at datteren vår ikke vil være like imøtekommende i forhold til de som hun var tidligere. Dette vil de selvfølgelig skylde på meg for..

Og det er irriterende og alltid måtte forsvare min måte å være på overfor datteren min. Hva skal jeg gjøre?

Skulle vel helst ønske jeg var en person som kommentarer og slikt bare preller av på.. men det er dessverre ikke tilfellet..

Finnes det noen steder jeg kan lese om tilknytningsomsorg, eks, hvorfor det er viktig for oss å respondere på barna våre..? Og hvorfor denne prosessen starter når barnet er 5-7 mnd..?

bark
15 Apr 2007, 21:47
Jeg kjenner meg sånn igjen i det du forteller, og det er skikkelig hardt....
Det er fryktelig å hele tiden stilles til forsvar, og hele tiden kritiseres for ting.
Det jeg har vært nødt til å gjøre, er så se på dem som tullinger. For å beskytte meg selv. Og det er de jo også. De er så numne av sin egen oppvekst, at de ikke vet hva kjærlighet er en gang (nå snakker jeg om mine altså) og jeg kan ikke la meg påvirke av deres sørgelige syn på verden.
Jeg gidder ikk lenger viser dem artikler og ditt og datt. Jeg gjorde det en periode. Men en dag kom moren min og sa at nå hadde hun også funnet en bra artikkel, og den sa at samsoving ikke var bra, og at det gjorde barna usunt avhengige av oss osv. Og det som skulle være en artikke, var bare det første og beste hun hadde funnet da hun hadde søkt på samsovin på google, og det var et svar på et inlegg på et eller annet forum, som visst mente dette da.

Nei da gav jeg opp. Hun tror at det er denne måten jeg finner artiklr på, og at det hun fant var like bra som de artiklene jg hadde vist henne. (som hun helt garantert aldri har lest en gang)
nei hvorfor gidde. Noen er bare helt lost. (eller mange, med andre ord.... :sladre:)

Snuskerusk
15 Apr 2007, 22:01
Jeg har vært akkurat der du er nå. Jeg var superfrustrert over å føle at jeg hele tiden måtte forsvare måten vår. Min måte å løse det på var rett og slett å la vær og si noe om hvordan vi gjør ting. Og om folk sier noe om vår måte å omgås sønnen vår på, så sier vi at det er sånn vi gjør det og ferdig med det.

Det hjelper å tenke at det er bare du og ingen andre som kjenner ditt barn så godt. Og det er bare du som kan si hva som er best for henne. Uansett hva de slår i bordet med - erfaring, alder osv.

Og så hjalp det meg å tenke at det mest er synd i dem, som ikke visste om en annen, og i mine øyne bedre, måte og omgås barna sine på. Tenk på alt de har mistet av kos og nærhet til barna.

Etter en stund kommer de til å gi opp og godta at det er sånn dere er, og at det ikke nytter å blande seg.

Lykke til, hang in there!

Eple
15 Apr 2007, 22:09
Jeg er i en annen situasjon nå- for mine er blitt så store. Ikke det at jeg har blitt veldig kritisert, men har opplevd at man ikke er enige om når man skal gi respons feks. Om det å la ungene ligge i fred og grine litt før man gir respons. Ikke la dem sove inntil for da blir de bortskjemte osv.

Det man opplever er at etterhvert som årene går, man ser at TiOunger ikke blir hjelpeløse, men trygge barn, så får man mer respekt for sine valg. Men det burde være unødvendig å måtte argumentere for personlige valg som å samsove.

Jeg minner meg selv ofte på at foreldregenerasjonen vår ble møtt med utrolig mye udiskutabel fakta på HS da vi var små. Og siden den tid er de ikke oppdatert på alle felt. Derfor kommer de ofte med gammeldagse råd og er livredde for at vi ikke skal følge dem... Og så når de opplever at vi ikke følger rådene blir det en slags kritikk mot dem.

Ikke lett tema dette...

selis
15 Apr 2007, 22:12
Jeg skjønner dette er et problem og har vært det for mange av oss. Utrulig trasig at det er slik!

Har ei god venninne som sa: " hvis samboern din er redd og ikke har det bra så er det vel naturlig for deg at du er nær han og trøster, så hvorfor ikke gjøre det for ditt eget barn". Og dette tenker jeg nokså mye på fordi jeg fikk kommentarer på at jeg gikk inn til datteren min etter at en rakett var avfyrt utenfor vinduet hvor hun lå. Hun skreik og var redd og jeg gikk natruligvis inn og la meg ved siden av henne til hun sovna igjen.
Og dette var visst galt av meg..

Blir litt frustrert ja, for familien min vet jo at jeg er nokså oppdatert når det gjelder det meste og de rådfører meg angående ting de lurer på, så da er det jo så irriterende at de ikke kan stole på at det jeg gjør i forhold til datteren min er rett!

Det jeg opplever som værst er at de kommer å bare tar datteren min ut av armene mine, de mener jeg skal ha minst med henne å gjøre når vi er på besøk nordpå fordi vi er så mye i lag når vi er hos oss selv.

Eple
15 Apr 2007, 22:17
Kan jeg spørre om du er lillesøster? Synes ofte familie kan oppføre seg slik mot yngre i familien, men ingen hadde gjor noe slikt mot noen av de storesøstre jeg kjenner... Det å ta ungen ut av hendene på en er ganske heftig i mine øyne, selv om det helt sikkert er gjort i beste mening.

selis
15 Apr 2007, 22:42
Ja, jeg er lillesøster..

En del av grunnen til at jeg opplever som jeg gjør trur jeg er fordi vi har egentlig et veldig tett forhold vi i familien ( tanter, onkler, søskenbarn osv) så det er vanlig å blande seg inn i hverandres liv. Men nå er det jo jeg som har tatt et steg ut på et vis, gjort det klart at jeg ikke er enig i måten "vi" har vært mot barna i familien.

Hele poenget er vel at vi er forskjellige vi mennesker.. og det går ikke ann å behandle alle barna likt og det er der vi feiler i familien.. Jeg og søstern min er ganske ulike på alle måter men har hatt en nokså lik oppvekst.. bare at det ble litt feil for min del på mange måter..

Marigold
15 Apr 2007, 23:18
Min måte å løse det på var rett og slett å la vær og si noe om hvordan vi gjør ting. Og om folk sier noe om vår måte å omgås sønnen vår på, så sier vi at det er sånn vi gjør det og ferdig med det.
...
Etter en stund kommer de til å gi opp og godta at det er sånn dere er, og at det ikke nytter å blande seg.

Dette er sånn jeg gjør det også. Jeg sier minst mulig, men når jeg sier noe er det at : Sånn gjør jeg det... Jeg vil ikke at mine barn skal skrike... Jeg vil ikke at mine barn skal sovne alene...
Og jeg sier det ofte med et smil, for vi som er mødre har faktisk alle kortene på hånden. Det er vi som er foreldre, det er vi som bestemmer. Ingen kan forlange noe av oss. De kan komme med gode råd, men vi bestemmer selv om vi vil lytte til dem. :nikker:

´trikken
16 Apr 2007, 08:13
Prøv å se på familien din med omtanke. De vet ikke bedre, det er egentlig litt synd på de, for de TROR virkelig på at det er ille å være nær barn og det gjør de vettskremte at de ser at du gjør dette mot datteren din som de også er glade i . Jeg klarte ikke selv å se det på denne måten da Tornado var baby, jeg ble så såret, skuffet, sint og lei meg, men så gikk det opp for meg at omgivelsene mine bare var stapp fulle av frykt, stakkars mennesker. De hadde valgt bort kjærligheten, det ville ikke jeg.

Da ble det faktisk lettere for meg å bare overse spydige kommentarer, baksnakking og velmente råd. Da klarte jeg å la det prelle av meg likevel.

Etterhvert fikk de se at sønnen min har blitt kjempeflink til å legge seg om kvelden, ikke er mammadalt i det hele tatt og at han er tidlig ute med det meste - så han henger ikke etter pga mine valg. Da stoppet mange av kommentarene, ja, selv om det er litt sånn at de finner noe negativt med oss nå også. Nå er det det at han ikke er i barnehage som er veldig feil. Gudskjelov at jeg ikke blir så såret av det lenger, for det var veldig vondt.

Jeg vil gjerne gi deg en :klem: Det er kjipt å ikke ha støtte hos familien.

Bærbar
16 Apr 2007, 08:39
Foreldrene og familien din mener vel - og responderer nok også veldig godt dersom du gir dem enkle forklaringer på dine ønsker. Forklar at du nå ved flere anledninger har følt at de kritiserer deg som mor og din måte å oppdra ditt barn på. Forklar at du forstår at de mener dette godt, men at det er veldig sårende for deg, spesielt fordi de betyr så utrolig mye for deg. Si at du ønsker at de skal respektere dine valg og dine ønsker, og ikke kritisere deg. Spør om dere kan være enige i at det du gjør som mor er dine valg for ditt barn, og at de skal forsøke å se det i det lyset, og heller lese litt om tilknytingsomosrg.


På forsiden her står det en del om TiO!

Sofia
16 Apr 2007, 08:49
Jeg synes du burde lese "The attachment parenting book" av Dr. Sears. Fin innføring i tilknytningsomsorg.

Det er vanskelig å være uenig med familien sin! :klemse: Mitt beste tips er å ikke innby til så mye diskusjon - slå fast at dette er deres domene, at dere ikke ønsker råd - og at dere har deres egen mening om dette. Ulempen ved en slik løsning er at det ar vanskelig for deg å få sympati og trøst der om du trenger det. Men det kan du få her! Fordelen er at du slipper å begynne på den ganske slitsomme oppgaven det er å få godt voksne mennesker til å ombestemme seg.

Jeg tror - helt generelt - at alle har et ganske touchy forhold til hvordan de selv har oppdratt ungene sine, og alt som er annerledes enn det er en trussel fordi det stilltiende impliserer at man mener at de ikke selv gjorde ting optimalt. Derfor er det få som åpent "ombestemmer" seg.

Bærbar
16 Apr 2007, 08:56
Jeg tror - helt generelt - at alle har et ganske touchy forhold til hvordan de selv har oppdratt ungene sine, og alt som er annerledes enn det er en trussel fordi det stilltiende impliserer at man mener at de ikke selv gjorde ting optimalt. Derfor er det få som åpent "ombestemmer" seg.

Helt klart - jeg vet selv mamma har noen snåle synspunkter som jeg er uenig i, og hun kritiserer (tungt ord - vel - lurer litt veldig mye er en bedre forklaring) på hvorfor jeg ikke synes man skal disiplinere litt hardere, og hvorfor jeg synes en "spanking" er så farlig - man må jo få oppdra barna sine. Når jeg sier at jeg synes det er respektløst å slå et barn, og at om en mann slår sin kone (eller omvendt) så er det domestic violence - men om voksne slår forsvarsløse barn - så er det bare disiplin - da er hun bare delvis enig og litt "snurt" - MEN så sier hun plutselig at hun synes jeg er en utrolig god mor - så jeg tror nok det ligger der - at hun liker det hun ser - men det er en indirekte kritikk til hennes egen oppfostringsmetoder (hun bor i USA og der er spanking en "rett" foreldre har).

Skikkelig digresjon - men mitt poeng var at jeg var enig med Sofia - du truer deres egne metoder og valg.

selis
16 Apr 2007, 20:47
Tusen takk for alle svar :jupp:
Her var det mange gode råd, trur nok jeg skal prøve å unngå en diskusjon så langt jeg klarer. Mamma er flink til å bare stikke i meg ting hun mener og da blir jeg veldig tatt på senga. Men da får jeg svare at det er slik vi gjør det. Å det kan hun og de andre faktisk ikke endre på..hehe, for det er jo jeg som er mamman :forelsket:

Og jeg er jo heller ikke i tvil om at de bryr seg om oss og vil oss bare godt. Det er kanskje litt rart for dem å se at vi har en annen måte å være på overfor våre barn, at vi har et valg.. for jeg trur nok enkelte "ting" bare dura og gikk da vi var små, " sånn har det vært og sånn skal det bli". Men vi er kanskje litt mer opplyste idag trur jeg, vi er kanskje litt flinkere å reflektere over det vi gjør, se konsekvenser. I mitt tilfelle har jeg et behov for å være der for mitt barn, jeg ønsker så veldig at min datter skal komme til meg hvis det er noe- og bli hørt. For det ble ikke jeg og det var nok mer sårende enn jeg hadde trudd ser jeg nå i ettertid.

Så tusen takk igjen.. åh så godt det var komme inn på dette forumet!!

Eple
16 Apr 2007, 20:55
Tusen takk for alle svar :jupp:
Her var det mange gode råd, trur nok jeg skal prøve å unngå en diskusjon så langt jeg klarer. Mamma er flink til å bare stikke i meg ting hun mener og da blir jeg veldig tatt på senga. Men da får jeg svare at det er slik vi gjør det. Å det kan hun og de andre faktisk ikke endre på..hehe, for det er jo jeg som er mamman :forelsket:

Og jeg er jo heller ikke i tvil om at de bryr seg om oss og vil oss bare godt. Det er kanskje litt rart for dem å se at vi har en annen måte å være på overfor våre barn, at vi har et valg.. for jeg trur nok enkelte "ting" bare dura og gikk da vi var små, " sånn har det vært og sånn skal det bli". Men vi er kanskje litt mer opplyste idag trur jeg, vi er kanskje litt flinkere å reflektere over det vi gjør, se konsekvenser. I mitt tilfelle har jeg et behov for å være der for mitt barn, jeg ønsker så veldig at min datter skal komme til meg hvis det er noe- og bli hørt. For det ble ikke jeg og det var nok mer sårende enn jeg hadde trudd ser jeg nå i ettertid.

Så tusen takk igjen.. åh så godt det var komme inn på dette forumet!!

Her peker du på noe veldig vesentlig! Vi analyserer og vurderer oss selv hele tiden, mens de bare gjorde som det alltid hadde blitt gjort. Og vi ungene var med de voksne på deres vei liksom. Nå står ungene mer i fokus- foreldre prøver å legge ting til rette for at feks ferien skal være barnevennlig. Et fremmedord for mange da vi var små... Ting er i forandring!

selis
16 Apr 2007, 20:57
Ting er i forandring!

Å godt er jo det :jupp: