PDA

Se full versjon : Varsom og mild disiplin



Sofia
12 May 2007, 18:48
Hvordan praktiseres dette i din familie?
Er det spesielle ting som er utfordrende?
Hva - om noe - er annerledes enn i andre familier du kjenner?

mirimor
12 May 2007, 20:36
Vi forsøker alltid å sette oss ned og være i hans høyde når noe viktig må forklares. Vi forklarer, kjefter ikke. Begrenser bruk av høye rop til veldig farlige situasjoner. Og så en ting jeg alltid gjør, når jeg skal be ham om å ikke slå, ikke dytte...så starter jeg alltid med "vennen min" eller "lille venn" og så forklarer jeg rolig hvorfor han ikke kan slå.

Jeg tror andre familier sier mer nei, sånne strenge og advarende nei, om dere skjønner.

ja, litt kort og usammenhengende herfra. Spennende tema!

Wanaagsan
12 May 2007, 21:45
Jeg liker ikke disiplinordet... Da sier jeg heller positiv oppdragelse. Syns liksom veiledning kan komme innunder "oppdragelse", mens 'disiplin' aldri vil passe sammen med 'mild'. Men det er nå en detalj.

Jeg tror hovedtanken vår er at vi ikke skal oppnå disiplin (absolutt lydighet), men en felles forståelse av hvordan vi vil ha det. Vi har selvfølgelig satt mange grenser for hvordan vår familie fungerer, men vi tror ikke at noen kan settes på plass innenfor de grensene - de må veiledes innenfor dem på en måte så de setter pris på grensene. Og noen av grensene vil nok flytte seg litt i prosessen.

Men hvordan vi praktiserer det... Hm...
Vi grunngir forbud (L får ondt når du slår/blir lei seg...).
Vi sier ofte "Vi pleier ikke å gjøre sånn", vet ikke helt hvorfor - kanskje for å unngå noe à la "Det er slemt å gjøre sånn".
Vi prøver å gi barna alternativer til uønskede handlinger, sånn at de ikke sitter igjen med ingenting når vi tar vekk det som ikke er lov.
Vi prøver å unngå for mye "terping på regler" når ungene er trøtt/sulten/ute av lage, eller når barna skammer seg/er ille til mote for å ha blitt "tatt" i noe ulovlig.
Vi prøver å forstå bakgrunnen for reaksjonen til barna for å møte dem på riktig måte (minsten slår ikke av ondskap, men har diverse grunner - som dessverre som regel går ut over storesøster).
Vi prøver å finne ut hva barna vil når de selv ikke klarer å uttrykke det på en konstruktiv måte.
Vi prøver å legge opp til et barnevennlig tempo (noe som ikke er så lett akkurat nå når vi jobber så mye begge to - skal snart bli bedre igjen...).
Vi prøver å hjelpe barna til å få oversikt over verden - ting vi skal gjøre, egne følelser og reaksjoner o.l.

Jeg tror vi rett og slett ikke legger så mye vekt på konfliktsituasjonene, men mer på å vise barna grensene når ingen er sinte...

Men jeg må påpeke at dette er teori, og at det ikke alltid blir sånn i praksis... Men vi kommer oss.

Vi har ikke så mange venner med barn, men noen av dem har jeg inntrykk av at de disiplinerer barna litt etter et mønster. De gjør kanskje ikke tingene så veldig forskjellig fra oss, men jeg tror tanken bak er ganske forskjellig. De har barn i trassalderen, og som foreldre strever de med å trene inn regler og høffelighetsfraser. Vi har barn midt i selvstendighetsutviklingen som skal finne ut av samfunnet, relasjoner og egne følelser og reaksjoner. Deres barn er "ville"/ulydige til de blir disiplinert - våre søker etter å passe inn, men har mange trinn på sosialiseringsstigen.

(Et ord jeg likte da jeg studerte pedagogikk, var 'sosialisering'. I stedenfor 'barneoppdragelse' bruktes 'primærsosialisering', og så snakket de om 'sekundærsosialisering' i tillegg, som mange ikke tenker på, men som man også må gjennom for å passe inn i forskjellige miljøer etter man er "ferdig oppdradd" - og som egentlig er den samme greien, bare at ingen (vel - noen sjefer og sersjanter gjør vel det...) prøver å oppdra oss i denne prosessen - den får gå litt mer naturlig.

Jeano
12 May 2007, 22:42
Jeg prøver så godt jeg kan og snakke MED de istedenfor til de.
Jentene er så store at de er med på å finne løsninger om ting ikke går som de skal.
Forklarer masse til minstemann, og han forstår det så godt.

En episode:
Løvetann har besøk av kusinen sitt på 1. år. Jenta vil leke med bilene til Løvetann, men Løvetann vil ha bilene for seg selv. River til seg bilene og sier MIN. Etter et par ganger og jeg forsto at jenta ikke fikk låne en eneste ting, gikk jeg rolig bort til Løvetann. Så sier jeg med rolig stemme: "Se på jenta, nå er hun velldig lei seg, det eneste hun vil er å låne en leke av deg." Løvetann så med egne øyne at hun faktisk var velldig lei seg, og han ga henne flere leker.



Det er vannskelig å holde stemmen rolig når jeg blir sint, det er min største utfordring. Men jeg vet av erfaring at det er veldig viktig å klare det.

Andre foreldre jeg kjenner "biter" fortere, og tror på straff og kjeft