PDA

Se full versjon : Å møte spedbarnets behov



indie
20 May 2007, 12:06
Leser de andre trådene her inne som har vært her inne i det siste. Der er det veldig fokus på at så lenge barnet ikke gråter eller viser frustrasjon, så er alt bra.

Vel, jeg tror ikke nødvendigvis det. Selvfølgelig kjenner alle sitt eget barn best og vet når det har det bra, men når det gjelder spedbarn (og større barn og for så vidt) så trenger de uansett en viss mengde nærhet og oppmerksomhet, uavhengig av om de gir uttrykk for det eller ei.

Tulla er en baby som sier i fra når det er noe, gjerne høyt og tydelig. Men alle babyer er ikke slik.

Jeg var ikke slik. Jeg sov i fire timer, våknet for mat, og sov igjen. Lå og pludret for meg selv, sa aldri i fra. Var bare "blid og fornøyd" hele tiden. Har fått høre historier om hvordan jeg satt i en vippestol på bordet hos noen slektninger en hel dag, mens mamma og pappa var ute på fisketur. Og jeg hadde ikke sagt noen ting.

Vel, jeg tror ikke dette var bra for meg. I tillegg fikk jeg en lillesøster to år senere, som virkelig sa i fra og var et barn som krevde mye mer. Så da mistet jeg kanskje enda mer av den lille oppmerksomheten jeg fikk. Førte nok til mye sjalusi og vonde, sinte følelser inni meg.

Søsteren min er mer trygg og veltilpasset enn meg nå, og jeg tror det har en sammenheng med våres personlighet som babyer.

Mammaen min var en flott spedbarnsmamma, hun fulgte hjertet sitt og ammet, samsov til tider osv. Mitt poeng er at det kanskje noen ganger ikke er nok. Noen babyer sier bare ikke fra, og trenger en ekstra dose nærhet selv om de ikke spesifikt sier i fra om det.

Noor
20 May 2007, 12:14
Dette er et veldig viktig poeng, også de barna som ikke sier fra trenger selvfølgelig nærhet.

kenguru
20 May 2007, 12:22
Helt enig! Alle barn er forskjellige med ulike behov, men det er klart at de barna som er stille og ikke roper høyest også har behov for nærhet....

September
20 May 2007, 12:24
Godt poeng indie;)

Liz
20 May 2007, 12:25
Helt enig!

ohelene
20 May 2007, 12:42
Babyar er ulike ja - viktig poeng.

I tillegg er det ikkje alle som held ut så lenge om dei blir oversett eller pressa inn i former. Eg har i arbeidssammenheng sett babyar så små som sju veker bli passive og "gi opp" :nemlig:

Serendipity
20 May 2007, 12:45
Babyar er ulike ja - viktig poeng.

I tillegg er det ikkje alle som held ut så lenge om dei blir oversett eller pressa inn i former. Eg har i arbeidssammenheng sett babyar så små som sju veker bli passive og "gi opp" :nemlig:
:(

September
20 May 2007, 12:46
Eg har i arbeidssammenheng sett babyar så små som sju veker bli passive og "gi opp" :nemlig:

Så ufattelig trist:(

Serendipity
20 May 2007, 12:58
Jeg har en jeg kjenner som har brukt skrikemetode og straffer med Time Out. Som bruker skremsel for å oppnå at barnet ikke gjør det hun ikke vil det skal gjøre. Hun gjør det meste jeg ikke gjør. Hun pratet også her en dag om at barnet hadde ropt på henne på natta (sover på eget rom) og sa det var redd og ville inn til henne. Hun hadde bare ropt tilbake at mamma ikke orker å stå opp, legg deg og sove igjen. Og barnet hadde sovnet sikkert etter en time eller to.

Dette barnet er nok av samme type som deg indie, det blir stille og gir opp. Av denne årsak har disse metodene til foreldrene fungert, fordi det gir opp i stedet for å rope ut at det ikke godtar dette. Og så er det så trist at han trenger noe helt annet :(

indie
20 May 2007, 13:24
Så trist med de bitte små babyene som allerede har gitt opp :(


Det som jeg synes er litt rart er at jeg er supersta nå som voksen. Men jeg viser sjelden eller aldri følelser utenfor den helt nærmeste familie. Så det er jo som før.

Pga min egen erfaring så ser jeg jo ofte skeptisk på argumenter om at "barnet har det bra, ser du - smiler og greier" osv. Det er jo helt klart et av argumentene, viser barnet (eller den voksne for den del) helt klart at den misliker situasjonen er det jo greit, men det funker ikke som eneste argument. For vi kan ikke forvente at alle skal vise "riktige" følelser utad som vi igjen skal klare å tolke riktig. Men som eneste argument er det ganske verdiløst.

Augusta
20 May 2007, 13:29
Kjempeviktig poeng, Indie. Jeg var nok også sånn som deg som baby, og jeg har alltid hatt problemer med å uttrykke mine behov overfor mine foreldre. Har aldri tenkt at det har sammenheng med spedbarnstiden, men selfølgelig, alt har jo en sammenheng.

Nå må jeg bare prøve alt jeg kan å gi barna mine det beste, og håper for alt i verden at jeg klarer å gi de nok trygghet, sånn at de vet at de kan komme til meg om det er noe.

moo
20 May 2007, 13:32
Dette er et godt og viktig poeng. :)

siemens
20 May 2007, 17:15
Jeg skjönner godt hva du mener, og tror at du har rett. Opplevd det samme som du da jeg var liten. Var en bebis som sjelden "klaget", kunne sitte og pusle med mine greier alene fra jeg var veldig fersk. Fikk en bror veldig tett som var helt motsatt, sa fra höylytt om det meste pluss at han hadde mageproblemer. Mor har snakket om det flere ganger at hun har dårlig samvittighet ovenfor meg, og hun har også dårlig samvittighet for at hun brukte gråtekur - sa at hun gjorde det tre netter, etterpå sov jeg hele natten (javelja, det har jeg aldri gjort i voksen alder....selv för barn). Og jeg kan kjenne meg igjen i hvordan du beskriver deg selv.

Så jeg er fullstendig enig i at det er viktig å "se" det barnet som ikke "krever" å bli "sett". Det finnes forskning fra "min verden" som stötter det ohelene skriver. Det finnes også en egen diagnose for bebisene som er verst rammet av mangel på trygget og närhet, adekvate stimuli og respons, den heter "Failure to thirve", Moo kan kanskje oversette den for meg, er så "inne" i det engelske begrepet at jeg ser ikke det norske. Bebisen virker passiv, gir lite respons, kan ha dårlig vektoppgang. Blir en slags subtil "barnemishandling" på sitt verste - som ikke synes direkte.

´trikken
21 May 2007, 07:55
Kjempeviktig poeng :)

Jeg har sett tilfeller av dette her, jeg ;) Uten at jeg vil gå nærmere innpå det her. Det er bare fryktelig trist :(

Dessuten tror jeg at det er lett å tenke at man ikke har noen utfordringer med "rolige og fornøyde" barn. Men, utfordringen blir jo å gi de stimuli nok, gi de det vi vet at barn har behov for selv om de ikke ber om det. Med litt mer aktive barn, som krever litt av deg, blir jo utfordringen å klare å holde besinnelsen.

Chance
21 May 2007, 16:08
Du har så rett så rett!
Jeg tror det er lettere å "overse" en baby som virker fornøyd.
Det har jeg faktisk tenkt masse på. Min første var en som tydelig ga uttrykk for sine behov, men minsten har alltid vært blid og fornøyd, og sjeldent hatt noe å klage på. Så det første året måtte jeg fokusere på å gi ham oppmerksomhet med bæring og annen stimulanse. Han er fremdeles rolig og leker så rolig for seg selv, men nå som han har blitt større sier han mere i fra, og det er lettere syns jeg.
Så det er absoutt viktig det du sier.

mara
21 May 2007, 17:05
dette var en god tråd!

fikk meg til å tenke..