PDA

Se full versjon : Raserianfall...



Millami
17 Jul 2007, 22:37
Min nydlige litjtuppa har et temperament av en annen verden. Eller kanskje ikke så ille, men hun er høyt oppe og veldig langt ned på bare sekunder.
Mine gutter har ikke vært så utrolig sinte som den lille frøkna kan bli på ingen tid og har derfor vært mulig å kommunisere med og lettere å "hjelpe" over sinnet enn hun ser ut til å være.
I dag på et kjøpesenter fikk Litjtuppa et av disse meget sinte øyeblikkene sine og hun hylte og skrek noe forferdelig fordi hun ikke kunne få leke ved rulletrappa da vi handlet i en butikk. Jeg forklarte henne rolig at rulletrappa var farlig fordi hun kan klemme fingrene og komme bort fra meg om hun blir med og holdt en rasende liten jente som hylte og sparket for å komme ned, i armene mens jeg betalte. Butikkdamen himelt med øynene om mente tydeligvis at jeg burde "snakke til og få min sinte datter til å roe seg på en mer bestemt og sint måte om hun skulle lære" Vi gikk ut av butikken mens jeg snakket med henne og veldig snart var sinnet borte og hun smilte og var stor jente som leide vogna til nuskveijta..
Burde jeg kanskje gjort det anderledes både da og senere om hun blir rasende?

Marigold
17 Jul 2007, 22:43
taklet den situasjonen helt perfekt. :nikker:

fru Potethode
17 Jul 2007, 22:46
He he... Hun høres ut som meg! :D

Er det så merkelig egentlig? Hun ble veldig, veldig skuffet over å ikke få leke der hun ville og reagerte deretter. Men samtidig hører hun hva du sier og etterhvert så kjenner hun at det var ikke så ille alikevel. Sånn egentlig er ikke livet ille, og da smiler hun igjen.

Er ikke dette et fullstendig normalt handlingsmønster da? :blafre:

Noor
17 Jul 2007, 23:06
Jeg synes det høres ut som om du taklet det fornuftig. Det er ikke så enkelt når de blir så sinte, og det kan nok virke litt merkelig for utenforstående. Jeg kjenner meg igjen, vi har også ei lita tuppe som blir forferdelig sint. Hun blir skikkelig rasende, tramper i gulvet mens tårene spretter. Det er litt nytt, jeg driver derfor og øver meg på å takle det. Samtidig vet jeg hvor det kommer fra. :flau:

Jeg følger spent med på denne tråden for å se om det kommer gode tips og råd.

Noor
17 Jul 2007, 23:09
En liten avsporing.

Er hun forresten veldig følsom ellers også? Det er lillebolla. Hun blir fort lei seg, ganske så ulykkelig ofte. Det trenger ikke å være store greiene som skjer, sånn som i dag da hun ville drikke av et glass fullt av vann og isbiter. Mormor sa bare vær forsiktig så du ikke søler ut alt - og hun knakk sammen. Det virker som om hun tar seg nær av at noen kommer med kommentarer på tvers av noe hun synes er gøy. Ellers er hun følsom i forhold til fremmede osv.

Jeg er nemlig også veldig følsom, og jeg har temperament. Spennede å se om det følger hverandre litt.

kaje
17 Jul 2007, 23:36
Dette er utfordringen her i heimen også om dagen:jupp: Slettes ikke lett.

For meg høres det ut til at du taklet situasjonen flott. Du forklarte frøkna hvorfor hun ikke kunne leke med rulletrappen, og i den situasjonen måtte du vel ta henne opp og holde henne, rett og slett av sikkerhetshensyn, sant? Så betalte du og gikk ut, så hun fikk noe annet å tenke på. Frøkna ble jo også fort i humør igjen:fargehjerter: - og hun ekspeditøren syns jeg bare vi bør putte i en sekk eller noe:bag: , for HUN var håpløs, syns jeg:klemse: !

Lillebap går fra smørblid og leende til rasende i løpet av brøkdelen av et sekund. "NEINEINEINEI" roper han, tramper og freser, - jeg blir både forskrekket og helt satt ut iblant:leiseg:. Vi har brukt mye ordene "hjelpe meg" i det siste, og nå ser det ut til at det hjelper litt. Både i går og i dag har han flere ganger sagt "hjelpe" i situasjoner hvor han tidligere bare har blitt sint. :rosaelefant:

Men blir han først sint, pleier jeg å sette meg ned og bare ta sinnet hans på alvor frem til jeg forstår hva han vil. Og etterpå er det godt å bare være veldig nære hverandre, koseprate og anerkjenne.

Men er han overtrøtt eller sulten og sint, ja da er det ikke stort som hjelper. Hvis jeg da setter meg ned for å hjelpe går ofte bare konfliktene over i hverandre, små ting blir til store hus på en måte. Da fungerer det egentlig best å ta noen avgjørelser for han og forsøke å tilfredstille de egentlige behovene hans så fort som mulig.

Men denne tråden kommer jeg til å følge med på, dette er noe av det vanskeligste ved å være mor, syns jeg. Det gjør godt å snakke om det, og det er godt med tips og inspirasjon.

Millami
17 Jul 2007, 23:51
En liten avsporing.

Er hun forresten veldig følsom ellers også? Det er lillebolla. Hun blir fort lei seg, ganske så ulykkelig ofte. Det trenger ikke å være store greiene som skjer, sånn som i dag da hun ville drikke av et glass fullt av vann og isbiter. Mormor sa bare vær forsiktig så du ikke søler ut alt - og hun knakk sammen. Det virker som om hun tar seg nær av at noen kommer med kommentarer på tvers av noe hun synes er gøy. Ellers er hun følsom i forhold til fremmede osv.

Jeg er nemlig også veldig følsom, og jeg har temperament. Spennede å se om det følger hverandre litt.

Litjtuppa mi er veldig kontaktsøkende og utadvent,men det skal også her utrolig lite til før hennes strålende smil er byttet ut med dyp ulykke eller raseri så det skreller i ørene. Like fort etterpå er hun blid igjen..
Guttene mine har vært helt anderledes også på den måten ja.. De er mer "jevne" i humøret og litt mer sånn trekke på skuldrene og javel eller neivel unger. De har alltid gått an å forklare og prate før de blir sinte,mens Litjtuppa eksploderer av sinne eller fordi hun er lei seg og virker utrøstelig et øyeblikk før alt er greit igjen :)

Jeano
18 Jul 2007, 00:20
En liten avsporing.

Er hun forresten veldig følsom ellers også? Det er lillebolla. Hun blir fort lei seg, ganske så ulykkelig ofte. Det trenger ikke å være store greiene som skjer, sånn som i dag da hun ville drikke av et glass fullt av vann og isbiter. Mormor sa bare vær forsiktig så du ikke søler ut alt - og hun knakk sammen. Det virker som om hun tar seg nær av at noen kommer med kommentarer på tvers av noe hun synes er gøy. Ellers er hun følsom i forhold til fremmede osv.

Jeg er nemlig også veldig følsom, og jeg har temperament. Spennede å se om det følger hverandre litt.

Er det din jente eller mellomste jenta mi du snakker om her:ape2:

Hun er utrolig følsom, er 7 år å tåler ikke at noen hever stemmen til henne.
Hun gikk i bhg i to mnd før hun sa et ord til de voksne(hun snakket kun med storesøster om det var noe)

Fikk hun det ikke sånn hun hadde tenkt satt hun seg under bordet(og ble der leeenge)

Jeg merker at jeg har glemt mange av episodene med henne, skulle ha skrevet ned mer.

Ma-i
18 Jul 2007, 03:10
Så flott en mamma hun har d a:blomsterfjes:.

Syns du handlet riktig jeg. Hun butikkdama har vel ikke små ellerså er hun sånn FErber-dame sikkert :pirat:.

Selv om man er liten og selv om humøret skifter fortere en Paris Hilton kan skifte klær , så har man jo rett til åbli sett og hørt og tatt på alvor, slik som dere flinke mammaer gjør. DEt er ikke alltid vi voksne forstår helt, men vi må jo møte de små der de er , og d a får vi bare prøve å godt vi kan i alle situasjoner alle steder.

Selv om det ikke blir akkurat slik et lite hode har tenkt og følt det burde være nå, så har et lite hode det godt nåtr mamma forklarer og sier hvofor, at mamma er der hele tiden . For mamma vet jo best :konge:.


Man glemmer så fort syns jeg. Har ikke skrevet ned så mye. hadde jo tre så tett .. og nå er det å starte på nytt.
Kommer til å følge med her .