PDA

Se full versjon : Jeg kortslutter hvert øyeblikk nå...



SusyQ
07 Aug 2007, 22:04
Knotten er 4, 4 1/2. Og jeg opplever det som mer og mer vanskelig å praktisere varsom disiplin.
Ja, jeg innrømmer, det har blitt noe skriking. Noenganger ser jeg for meg at jeg rett og slett fillerister den lille sinna krabaten.
Han blir sint for alt, hvis sokkene har feil farge, så skal han ikke være med ut. Hvis poteten ligger til høyre for gulroten, så skal han ikke spise. Hvis jeg sier nei til blåbærtur midt på natta, så skal han ikke stå opp.
Han plager søstra si. Han skal ødelegge alle lekene sine hvis noe går han imot. Han nekter å høre på meg og pappamannen. Blir bare sur og tverr.

Vær så snill. Gi meg tips. Hvordan skal vi klare og overleve hverdagen sammen?

trinny
08 Aug 2007, 00:29
Føler med deg,vi har også en sånn en:svette:(og han bestemmer nemlig over seg selv,og atte han kan fastisk bli veldig sint asså!)
Mitt beste tips er pust inn,pust ut,pust inn,pust ut...

Blesha
08 Aug 2007, 08:39
Vi har hatt en sånn periode i sommer vi også, SusyQ. Det er slitsomt, ja! Nå som vi er tilbake til barnehage og tilnærmet "normal hverdag", har gutten vår roet seg litt.

ohelene
08 Aug 2007, 08:48
Du kan overleve på tilgivelse! :klemse: Eg har måtta akseptere sinneutbrudd både hos barn og foreldre som ein del av livet. Å snakke sammen etterpå når ein føler ein har gått over streken er nyttig for meg.

Reaksjonane mine er naturleg nok bedre på gode enn på dårlige dagar.

Å tilby trøyst kan vere nok av og til. Av og til må ungen få litt ro for seg sjølv og trekker seg sjølv unna. Då går eg som regel etter etter ei lita stund og tilbyr å være sammen med han/henne, men er det sinneutbrudd gjer dette det som regel berre værre og eg går heller litt til og frå og viser meg tilgjengelig. (Av og til skriker eg og av og til truar eg... men det er naturleg nok ikkje det eg føler meg stolt over eller ynskjer å gi som råd :flau:)

Eg tar mine eigne timeouts innimellom. Eg taklar dårlig langvaring sutring eller sutring som liksom kjem ut av intet og må verkeleg jobbe med å møte dette riktig. Å ha tre ungar med temperament (Kor har dei det frå? ;) ) for ei som sjølv har kort lunte gjer at ein verkeleg får øvd seg i å snakke om ting i ettertid.

For meg er TO med baby ei eiga "sportsgrein" og så endrar "sportsgreina" seg litt etter kvar som barna veks til. Grunntankane er nok dei samme, men fallgruvene er større og hyppigare og barnet ikkje så lett å styre. For meg blir det viktigaste respekt for barnet og å ikkje bruke makt som standard middel. Innimellom føler eg at eg må bruke makt (har brukt makt på tannpuss, påkledning, sette seg i bil/vogn) men det er jo ikkje akkurat noko som gir ein god løysing på fastlåste situasjonar eller som ein veks på.

Målet mitt er at situasjonane med kamp og skriking og dårlig kommunikasjon skal vere i absolutt mindretal. Å jobbe mot minst mogeleg dårlige situasjonar, men eg har ingen tru på at å leve uten går an for vår familie. Håpar de forstår kva eg meinar. Eg meinar ikkje å kapitulere og seie at ting er uoppnåelig, men å prøve å leve med mål som gjer at eg kan halde ved like sjølvtilliten som mor.

Garfield
08 Aug 2007, 09:40
Dette virker kjent ja. Hadde det slik i en periode, men det er blitt bedre nå.

Jeg er blitt veldig "flink" til å forsikre meg om hvordan ting skal være. Feks med poteten spør jeg:

Skal du ha potet? - ja
Hvor skal poteten ligge? - han peker på tallerkenene
Jeg skal til å legge poteten på tallerkenen, men før den treffer spør jeg igjen -er det der du skal ha den? - ja
Er du helt sikker på det? - ja

Skal jeg skjære den opp? Hvis han sier ja fortsetter jeg
Skal jeg skjære den veien eller den veien?

Du ser opplegget? Har blitt mindre bråk etter dette, og for meg er det nå gått automatikk i å spørre om og få bekreftet alle disse småtingene som er så viktige.

Når det gjelder klær får han selv bestemme hva han skal ha på seg, og vil legger frem klær kvelden før. Merkelig, han er som regel veldig fornøyd så lenge han får bestemme selv. Og jeg legger meg somregel ikke opp i valgene han tar heller. For noen dager siden gikk han til barnehagen med en sko og en sandal. Tok bare med et "likt par", slik at de ansatte kunne få på ham like sko. For i barnehagen, der lager han ikke det samme styret over disse tingene nei.


...men må inrømme at det er veldig mange ganger jeg bare har lyst til å brøle "NÅ MÅ DU KUTTE UT"....hehe...tolmodighetsprøve dette her ja

Cantaloupe
08 Aug 2007, 10:34
Hvis jeg sier nei til blåbærtur midt på natta, så skal han ikke stå opp.


Har absolutt ingenting konstruktivt å bidra med her. Men eg ser dåke for meg i pysj i skogen midt på natta for å plukka blåbær :fnise:

fru Potethode
08 Aug 2007, 10:38
En ting som slår meg... Vi trøster oss med at frustrasjonene og sinnet kommer til å gi seg når språket kommer. Så kommer språket og frystrasjoner og sinne fortsetter. Da sier vi at det kommer seg når språket blir bedre.

Hva skylder du på når ungen har et greit språk og fortsatt er sint og frustrert?

*poteten-er-litt-matt-ved-tanken-på-de-neste-tjue-årene*

gjest
08 Aug 2007, 10:45
ohelene, jeg kan ikke annet enn å nikke gjennkjennende og anerkjennende til innlegget ditt. Jeg deler flere av de erfaringer og betraktninger du skriver om.

ohelene
08 Aug 2007, 11:12
En ting som slår meg... Vi trøster oss med at frustrasjonene og sinnet kommer til å gi seg når språket kommer. Så kommer språket og frystrasjoner og sinne fortsetter. Da sier vi at det kommer seg når språket blir bedre.

Hva skylder du på når ungen har et greit språk og fortsatt er sint og frustrert?

*soro-litt-matt-ved-tanken-på-de-neste-tjue-årene*
For å svare seriøst. Eg skuldar som oftast på meg sjølv. :nemlig:

Fallhøgden er stor for meg. Eg har jobba mykje med dårlig omsorg i familiar og set skyhøge krav til eigne prestasjonar som mor (vil ikkje sjå eit einaste element av ting eg har jobba for å få under kontroll i andre familiar). For å bruke skulen som metafor gir eg meg sjølv stryk i standpunktkarakter etter kvar einaste dårlige lekseprøve. Dette kan vere både godt og gale, men eg har iallefall funne ut at eg må legge lista litt lavare for å fungere i familien. No kan eg høyre på gråt uten å tenke automatisk "kva har eg gjort galt" - iallefall dei fleste gangene.

La ungane få være litt sinte og frustrerte, så får vi heller vere der sammen med dei. Seie at vi ikkje kan fikse alt og ta vekk alt som er vanskelig. Viss dei lærer å takle motgang på ein god måte heime (og med det altså får lov å møte motgang) trur eg dei lettare kan takle motgangen som kjem seinare i livet greitt.

ohelene
08 Aug 2007, 11:12
ohelene, jeg kan ikke annet enn å nikke gjennkjennende og anerkjennende til innlegget ditt. Jeg deler flere av de erfaringer og betraktninger du skriver om.
Takk :klemse:

gjest
08 Aug 2007, 11:29
La ungane få være litt sinte og frustrerte, så får vi heller vere der sammen med dei. Seie at vi ikkje kan fikse alt og ta vekk alt som er vanskelig. Viss dei lærer å takle motgang på ein god måte heime (og med det altså får lov å møte motgang) trur eg dei lettare kan takle motgangen som kjem seinare i livet greitt.

Igjen er jeg veldig enig med deg...

Vims
08 Aug 2007, 13:32
Du har fått masse gode råd her, og jeg tror vi alle har slike perioder..... :gal:
Jeg kjenner meg hvertfall veldig igjen. Og jeg har ikke klart å bevare roen alltid, jeg har blitt både rasende, trassig og sur..... Og ikke minst trist.

Noe som løste masse her hos oss, var da vi oppdaget hvor utrolig avhengig junior er av jevnt blodsukker. Jeg selv også! Så nå spiser vi jevnere og rettere ift det, og det hjelper mye!

Noe annet vi brukte mye tid på da minsten raste her i 4 årsalderen, var å være fysisk aktive ute, og så gjorde vi sånne "nærhetsting" hjemme. Vi sov sammen, vi leste mere bok, vi bygget mere lego sammen. Samtidig fikk han mer luft i andre settinger, som med mat. Vi sluttet helt å ta på fatet hans, det fikk han gjøre selv. Vi sluttet å smøre skivene hans, for det gikk bedre når han fikk gjøre selv. Masse gris og rot, men mindre gråt og sinne.

Vi forebygger mer enn vi retter opp.
Vi ga mest respons på følelsen gutten uttrykte, enn på hva han kranglet om. Feks; Oyy, nå skjønner jg at du er skikkelig sinna, og sikkert ganske trist også!! Det er IKKE noe godt å ha det sånn. Jeg har en klem til deg her hvis du trenger det....
Det fungerte strålende her.
Samtidig må jeg si at jeg også rett og slett avviste noen av "greiene", sa at dette har vi snakket om før, jeg skjønner at du er sint/frustrert, men jeg har ikke tenkt å få kjeft en hel middag på grunn av en potet. Jeg vil heller snakke om hvilken bok vi skal lese etterpå. Og så vil jeg gjerne gi deg en klem...

Ikke avvise følelsen, men ikke ta alle kampene. Jeg tror jo det handler litt om å hjelpe dem å velge sine kamper også.. En potet er jo egenlig ikke så veldig viktig...?

Og husk å puste. Trekke deg unna når du ser det nærmer seg noe, gi deg selv tid til å tenke, bestemme deg for strategi....