PDA

Se full versjon : Om å true barn med å reise ifra de!



annama & bolla
20 Sep 2007, 21:46
I morges når vi skulle ut av huset for å dra til byen, ville ikke bolla ha på seg støvlene sine. Hun var opptatt av andre, morsommere ting, hun. Da overhører jeg svigermor (som var på besøk) begynne å true bolla med at mamma og bestemor skal dra ifra henne hvis hun ikke tar på støvlene, ha det, nå reiser bestemor, og lignende greier.

OK, dama er nærmere 80 år og god som gull i hjertet - men jeg har ikke sansen for å true barn med å reise ifra de hvis de ikke gjør det eller det! Hun hører dårlig også, så fikk ikke anledning der og da til å gi noen umiddelbar respons på det hun sa.

Tror forsåvidt ikke bolla bet seg merke i akkurat hva bestemor sa nå, for hun var travelt opptatt med andre ting og reagerte ikke noe særlig på det - men har jo sett før hvordan andres barn (gjerne litt eldre) blir truet med dette i hytt og pine. Skjønner at man kan bli frustrert av og til, og sier slike ting i affekt...men kunne ønske at bestemor ikke skulle gjøre dette med bolla! (Hun var ikke frustrert da, eller stresset, ville bare "få henne" til å kle på seg.)


Så nå lurer jeg på hva dere gjør i lignende situasjoner?

Husnissemor
20 Sep 2007, 22:01
Helt enig med deg! Å true barn med å gå fra dem er så forferdelig feil! Selv om de kanskje ikke tror på det, er tvilen sådd, og at det i det hele tatt kan finnes en mulighet for at de blir forlatt av mamma eller pappa (eller bestemor) er noe barn ikke skal behøve å tenke på!

Dette er også dessverre en veldig vanlig trussel. Po og jeg så en liten unge som ble truet slik for en ukes tid siden ("Nå går mamma, så kan du være her alene! Hadet!", hvorpå ungen løp gråtende etter henne), og Po var sjokkert. "Mamman ikke gå fra bebin!" sa hun, flere ganger, og så forskrekket på meg.

Huff, jeg blir så sint, jeg, det at mamma aldri går fra deg er jo så utrolig grunnleggende viktig for et lite barn.

Husnissemor
20 Sep 2007, 22:04
Så nå lurer jeg på hva dere gjør i lignende situasjoner?

I en lignende situasjon ville jeg sagt (litt høyt): "Nei, mamma går ikke uten deg." :barn:

moo
20 Sep 2007, 22:15
Helt enig med dere.

Jeg hadde også sagt til barnet (dersom barnet hørte "trusselen") noe slikt som: "Selvfølgelig går ikke vi fra deg, vennen. Men nå begynner bestemor og jeg å bli litt utålmodige til å komme av gårde. Skal jeg hjelpe deg kle på deg, eller greier du det selv?"

Håpet er både at ungen får rettet opp i trusselen og greier å se situasjonen litt fra andres perspektiv, og at den voksne forstår at slik kommunikasjon synes ikke jeg noe om.

:blomsterfjes:

Chance
20 Sep 2007, 22:21
Jeg ville også sagt klart i fra, at jeg ikke skulle reise.

Ellers, om det skjer igjen, så gi beskjed at du ikke liker at hun sier det. Da slipper du slike situasjoner igjen, for de kommer sikkert til å oppstå.

annama & bolla
20 Sep 2007, 22:22
I en lignende situasjon ville jeg sagt (litt høyt): "Nei, mamma går ikke uten deg." :barn:

Ja, jeg gjorde faktisk det, sa nettopp "Mamma og bestemor drar ikke ifra deg, bolla" - men tror ikke noen av de to hørte at jeg sa det, var litt for travelt der og da.

En annen ting jeg har merket med svigermora mi, er at hun liksom ikke vil la bolla få bli sint/frustrert. Nei, da skal det avbrytes momentant med klapp i hendene, utbrudd og tralalala, eller avledes med andre ting. Jeg har tro på å avlede litt, jeg også, men da etter en liten stund, når hun har fått utløp for følelsene sine. Jeg sier ofte til svigermor i sånne stunder, at "hun er sint, men det går over, hun må få lov til å være det", men det samme skjer hver gang.

annama & bolla
20 Sep 2007, 22:25
Jeg hadde også sagt til barnet (dersom barnet hørte "trusselen") noe slikt som: "Selvfølgelig går ikke vi fra deg, vennen. Men nå begynner bestemor og jeg å bli litt utålmodige til å komme av gårde. Skal jeg hjelpe deg kle på deg, eller greier du det selv?"

Å, dette var en god måte å uttrykke det på!

annama & bolla
20 Sep 2007, 22:29
Jeg ville også sagt klart i fra, at jeg ikke skulle reise.

Ellers, om det skjer igjen, så gi beskjed at du ikke liker at hun sier det. Da slipper du slike situasjoner igjen, for de kommer sikkert til å oppstå.

Synes det er vanskelig å gå inn på hvordan f.eks bestemor snakker med bolla, det blir jo kritikk av hvordan hun kommuniserer med henne. Og svigermor er en fintfølende dame som (selv om det ikke virker slik nå da...) er var for hvordan man ordlegger seg. Dessuten tror jeg kanskje det var vanligere før å uttrykke seg sånn til barn, true med ting etc. Så hun er vel kanskje preget av det.

Men føler også det blir feil å ikke reagere.

Chance
20 Sep 2007, 22:35
Ja, jeg forstår. Jeg ville sikkert også slitt med det samme, ovenfor min svigermor. Samtidig kanskje det går ann å flette det inn i en annen samtale. Der du "tilfeldigvis", begynner å snakke om hvor viktig det er å være var på barnas behov, ikke true osv. Da blir det kanskje mere naturlig, og ingen tar seg nær av det? Eller?

annama & bolla
20 Sep 2007, 22:42
Ja, jeg forstår. Jeg ville sikkert også slitt med det samme, ovenfor min svigermor. Samtidig kanskje det går ann å flette det inn i en annen samtale. Der du "tilfeldigvis", begynner å snakke om hvor viktig det er å være var på barnas behov, ikke true osv. Da blir det kanskje mere naturlig, og ingen tar seg nær av det? Eller?

Ja, det skal nok la seg gjøre en gang vi "bare prater" og alt er nøytralt. Vi prater ofte om barn sammen jo. Idag var jeg i tillegg forkjøla og litt gretten, så ville ikke at ting skulle bli fryktelig overdramatisert heller.

September
20 Sep 2007, 23:08
Jeg er helt enig med dere!:jupp: Jeg kommer aldri til å true henne med å dra fra henne.

En liknende situasjon er hvis man opplever at barna etter en krangel sier de vil flytte. Da vet jeg mange bare sier "javel, hade" (les:norwegia reklamen). Det liker jeg ikke! Jeg ville heller sagt noe ale "ikke dra da, vennen. Da kommer vi til å savne deg veldig mye. Sett deg ned her, så finner vi ut av dette sammen". Jenta vår er så lita, at vi ikke har opplevd dette. Men jeg vet jo det kan skje.

Ma-i
21 Sep 2007, 01:01
:dotroll:( jeg har sagt det og gjort det):flau:
Innrømmer det altså, men d atil større barn på ca 6/7 år.

Og er vel ikke videre tolt av det nei.. men d afikk de bli hjemme mens vi andre dro til butikken eller noe.. ( akkurat som det ble noe bedre av det? nei ) ikke smart gjort nei...


Og har jo ikke sansen for det uansett egentlig.
Når jeg tenker meg om så har jeg hørt det en del ganger i min egen barndom ja, og det har nok satt spor. TRor det var vanlig engang å gjøre sånn...

Bærbar
21 Sep 2007, 08:54
Bare en liten sidekommentar - pappaen min er 52 år gammel og fortalte i sommer at han fremdeles husker smerten av at mammaen hans brukte å si at hun var så lei dem og ikke ville ha dem mer så nå skulle hun dra fra dem.

Så gjemte hun seg i huset slik at de ikke kunne finne henne.

Han husker fremdeles hvor desperat han gråt og lette etter henne.

Og dette er 50 år senere.

Så det er utrolig hvilken innvirking slike ting kan ha på mennesker.

Probat
21 Sep 2007, 09:10
Å true med å dra fra barnet er fryktelig dumt av mange grunner. For det første fordi det er en grusom trussel, og ikke egner seg for annet enn å gjøre barnet utrygt. For det andre fordi det er en tom trussel.

Nå er vel ikke trusler så populært i TO, men i noen situasjoner kan det uansett hende at man må forklare barnet alternativene det har å forholde seg til - og et alternativ som er negativt for barnet er jo på en måte en trussel.

Farer man med tomme trusler tror jeg barnet are lærer å ikke ta det forelderen sier alvorlig.

Litt på siden kanskje: Da storebror var ca. tre-fire år hadde han en lang periode da han nekta å kle på seg når vi skulle dra fra barnehagen. Det pågikk lenge, og jeg prøvde alt jeg kunne komme på, og prøvde å forklare at nå skulle vi hjem, og da måtte han ha på klærne.

Etter feler uker med samme sirkus hver ettermiddag, endte det med at jeg sa at nå må vi kle på deg, eller så må vi dra uten at du har yttertøy på. Han fortsatte å løpe unna og vri seg, og til slutt tok jeg ham med ut i vogna (i flere minusgrader) uten jakke, lue og sko. han satt i vogna og frøys og ynket seg - heldigvis kom bussen raskt. Jeg følte det som et utslag av min egen fortvilelse, og var ikke fornøyd med hvordan jeg hadde takla situasjonen, men det ble faktisk slutt p påkledninggskrangelen. Ikke ikkevoldelig kommunikasjon akkurat... Men jeg vet fremdeles ikke hvordan jeg skulle løst det.

Beklager digresjonen, men det var assosiasjonen til mine egne gamle synder (selv om trusselen ikke var tom).

moo
21 Sep 2007, 09:42
Bare en liten sidekommentar - pappaen min er 52 år gammel og fortalte i sommer at han fremdeles husker smerten av at mammaen hans brukte å si at hun var så lei dem og ikke ville ha dem mer så nå skulle hun dra fra dem.

Så gjemte hun seg i huset slik at de ikke kunne finne henne.

Han husker fremdeles hvor desperat han gråt og lette etter henne.

Og dette er 50 år senere.

Så det er utrolig hvilken innvirking slike ting kan ha på mennesker.

:isjokk: Stakkars liten gutt. :(

Bærbar
21 Sep 2007, 09:48
:isjokk: Stakkars liten gutt. :(

Gjorde ikke mitt forhold til "farmor" noe bedre akkurat :flau:

Perle
21 Sep 2007, 10:04
Litt på siden kanskje: Da storebror var ca. tre-fire år hadde han en lang periode da han nekta å kle på seg når vi skulle dra fra barnehagen. Det pågikk lenge, og jeg prøvde alt jeg kunne komme på, og prøvde å forklare at nå skulle vi hjem, og da måtte han ha på klærne.

Etter feler uker med samme sirkus hver ettermiddag, endte det med at jeg sa at nå må vi kle på deg, eller så må vi dra uten at du har yttertøy på. Han fortsatte å løpe unna og vri seg, og til slutt tok jeg ham med ut i vogna (i flere minusgrader) uten jakke, lue og sko. han satt i vogna og frøys og ynket seg - heldigvis kom bussen raskt. Jeg følte det som et utslag av min egen fortvilelse, og var ikke fornøyd med hvordan jeg hadde takla situasjonen, men det ble faktisk slutt p påkledninggskrangelen. Ikke ikkevoldelig kommunikasjon akkurat... Men jeg vet fremdeles ikke hvordan jeg skulle løst det.

Beklager digresjonen, men det var assosiasjonen til mine egne gamle synder (selv om trusselen ikke var tom).

Jeg vet ikke om jeg syns dette er sammenlignbart. Prinsessen har vært slik i flere år, og er slik fortsatt. Hun vil ikke alltid kle på seg når vi skal ut. Dersom hun ikke kler på seg, er det en logisk konsekvens at vi må dra uten at hun er påkledd (for barnehagen stenger, vi orker ikke å være der i timesvis for å vente på at hun allikevel til slutt ikke kler på seg uansett, og vi føler det er feil å tvinge på henne klær med makt), og en logisk konsekvens av det er at hun kommer til å fryse. Dette er ingen trussel, syns jeg, men konsekvenser. Vi spør henne om hun er sikker på at hun ikke vil ha på seg noe, og vi opplyser om at det er kaldt ute. Kommer du ikke til å fryse?

Når vi så går ut, og hun kjenner hvor kaldt det er, spør vi henne igjen om hun er sikker på at hun ikke fryser, og om hun vil ha på jakken. Når hun igjen sier nei, sier vi at hun får si ifra om hun vil ha den på. Og så gjør vi ikke noe mer vesen ut av det. Dersom vi presser på, blir det gjerne en maktkamp, og hun vil kanskje ikke ha på jakken for å demonstrere at det er hun som bestemmer. Hvis vi gir inntrykk av at dette er opp til henne, ber hun om jakken dersom det blir for kaldt for henne. Jeg tror ikke unger frivillig velger å fryse og ha det ubehagelig, med mindre de skal demonstrere noe overfor den voksne.

Det hører med til historien at hun sjelden fryser, så hun regulerer dette selv. Det handler jo litt om at ungene må få erfare hvordan det er å gå for tynnkledd. SLik jeg ser det, er det vårt ansvar som voksne ikke å tvinge på dem klær for at de ikke skal fryse, men å ha klærne med slik at de er tilgjengelige når barnet selv erfarer at det fryser.

Dette ble da også en avsporing fra det opprinnelige temaet.

For å svare på det opprinnelige spørsmålet: Jeg ville sagt til ungen at "vi går selvfølgelig ikke fra deg. Bestemor er bare litt utålmodig nå og vil at vi skal gå. Og er man utålmodig eller stresset hender det at man sier dumme ting som man ikke mener." Jeg tror jeg ville lagt til den siste setningen til mine to eldste, for å gi dem en forklaring på hvorfor bestemor sier slikt

moo
21 Sep 2007, 10:05
Gjorde ikke mitt forhold til "farmor" noe bedre akkurat :flau:

Nei, det skjønner jeg godt. Men jeg tenker at vedkommende må virkelig ha slitt på et vis da hun gikk så langt?

fru Potethode
21 Sep 2007, 10:51
Var vitne til en trist hendelse på et kjøpesenter. Utslitt jenta på ca to år ville kjøre en runde til i rulletrappa og moren ville ikke. Jenta la seg ned og begynte å gråte. Moren roper at hun går og begynner å gå sakte fra jenta.

Junior får helt spader, begynner å gråte og roper at dety ikke er lov å gå fra. "Fy dei dama! Ikke lov å sei sånn!" Hun ble selvfølgelig dritsur, men gikk tilbake. ;)

Tina
21 Sep 2007, 12:48
Junior får helt spader, begynner å gråte og roper at dety ikke er lov å gå fra. "Fy dei dama! Ikke lov å sei sånn!" Hun ble selvfølgelig dritsur, men gikk tilbake. ;)

Gode Junior :gliser2:
Jeg opplevde at en fremmed dame sa til Prinsen at jeg kom til å gå fra ham. ! Jeg gikk et par meter unna for å pakke varene under vogna og han var inne ved kassene.
Jeg angret veldig på at jeg ikke ga klar beskjed til dama om at det ikke var tilfelle, men Prinsen brydde seg i hvertfall ikke.

calliope
22 Sep 2007, 04:24
Well, I don't threaten my kids by saying I'll leave without them or leave them somewhere. But I do expect them to learn about the routines and habits we have when visiting places like shops and the post office and I do expect them to follow me and follow the routine in general. They can do things at their own pace to a certain extent but for the whole family to function as a unit we have to get certain things done in order to move on to other tasks in our day. So I might say something like "Now we're finished at the post office. The food shop is next. Do you want to sit in the carriage or walk?" Then if they want to walk (which usually means walk, stop, look at every little thing, walk a bit more, stop, etc) I say "ok, I'm going to the food shop" and begin walking. I guess to other people this would look like threatening to leave them if they don't follow? If they truly didn't want to go to the food shop for some reason, or they seemed really upset, I'd go back and talk to them and try to figure out what was bothering them about going to the food shop that day or what else they want to do instead and whether or not that can fit into our outing at the shopping center that day. But I see giving them this freedom to follow at their own pace as a part of letting them learn to be members of our "tribe", that is the tribe of our family unit and the larger tribe of our society. I like to keep them within vision or hearing distance, and that's related to safety based on the wild-card factors of "bad" people and freak accidents. But in general they have lots of confidence to decide when they need to follow closely at my heels and when they can wander a bit more leisurely and then catch up with me again.


So I do often simply walk away from them and expect them to follow when they're ready. They know I won't go farther than what I feel comfortable with, and definitely that I won't leave completely. There are certain areas/circumstances where I don't feel comfortable going very far at all (for example most places in the U.S., or in airports or other crowded places like that), but in other places the "invisible string" that connects us can stretch a bit further... My point is just that from the outside I guess this might look like threatening to leave them but that's not how it is in practice for us..

Jeano
22 Sep 2007, 10:00
Når bare jeg skal ut av huset og Løvetann nekter å kle seg så kan jeg si "ja men da får du være her med pappa for jeg MÅ reise.
Da kommer han raskt og kler seg som bare det.
Det er på en måte truing, men han hadde uansett ikke blitt igjen alene, men med pappan og søsknene.

Jeano
22 Sep 2007, 10:06
Jeg er helt enig med dere!:jupp: Jeg kommer aldri til å true henne med å dra fra henne.

En liknende situasjon er hvis man opplever at barna etter en krangel sier de vil flytte. Da vet jeg mange bare sier "javel, hade" (les:norwegia reklamen). Det liker jeg ikke! Jeg ville heller sagt noe ale "ikke dra da, vennen. Da kommer vi til å savne deg veldig mye. Sett deg ned her, så finner vi ut av dette sammen". Jenta vår er så lita, at vi ikke har opplevd dette. Men jeg vet jo det kan skje.

He he Bekkeblom har "rømt" hjemmefra noen ganger.
Da har jeg svart at hun kan reise en liten tur om hun trenger det men at døren alltid står åpen og at jeg gjerne vil at hun skal komme tilbake igjen.

Sist gang det skjedde var for noen år siden, da styrtet hun sinna ut. Kom tilbake og beordret me til å finne en bøtte med vaskevann.
Det fikk hun.
Etter en liten stund kom hun tilbake igjen
"du mamma har du noen gardiner?"

Da hadde hun flyttet inn i lekehuset på lekeplassen, og mente det var møkkete + at det var litt skummelt uten gardiner iom at natten kom til å komme.

Men iom at jeg ikke hadde gardiner fant hun ut at det var bedre å være hjemme:hjertebank:

Perle
22 Sep 2007, 10:34
Calliope, slik gjør jeg det også. Det hender f.eks. jeg sier at nå må jeg gå, eller nå orker jeg ikke å vente her lengre, og så begynner jeg å rulse. Jeg sier samtidig at jeg vil de skal komme også. Og jeg går ikke lengre enn at jeg ser eller hører dem, og de vet jo at jeg ikke går fra dem. Jeg ser på dette som en mulighet for dem til å komme ruslende etter i deres tempo, samtidig som jeg signaliserer at nå skal vi faktisk komme oss videre. Jeg går også tilbake hvis de blir lei seg/opprørt, eller om de fortsetter å vise null interesse i å komme etter.

kakskiv
22 Sep 2007, 10:43
Bare en liten sidekommentar - pappaen min er 52 år gammel og fortalte i sommer at han fremdeles husker smerten av at mammaen hans brukte å si at hun var så lei dem og ikke ville ha dem mer så nå skulle hun dra fra dem.

Så gjemte hun seg i huset slik at de ikke kunne finne henne.

Han husker fremdeles hvor desperat han gråt og lette etter henne.

Og dette er 50 år senere.

Så det er utrolig hvilken innvirking slike ting kan ha på mennesker.

Tanta til mannen til søstera mi (puh.. svogeren min? svigerbroren min?) kan desverre toppe den. Hun sa til dattera si (altså søskenbarnet hans) at hun skulle ta livet av seg, og låste seg inne på do mens dattera sto hysterisk utenfor og banka på døra. Aner ikke hvorfor eller hvor lenge eller hvor gammel dattera var (ser for meg 8-10 år?), men fy faen.. Den dama er og har aldri vært helt god, og søstera hennes (tvillinger) er ikke så langt bak henne i psyko-tendenser... :(

kakskiv
22 Sep 2007, 10:52
Jeg sier forresten ganske ofte til Joakim at "nå gååår jeeeg", når han vil gjøre alt annet enn å følge etter meg, MEN, jeg sier det aldri med en irritert tone, bare et enkelt "hallo, kom da, soppen, nå går mamma og hun vil gjerne ha deg med" mens jeg holder hånda ut mot han og beveger meg sakte bakover. Da reiser han seg vanligvis opp og kommer diltende etter, hvis ikke venter jeg litt til eller bærer han med meg hvis vi MÅ gå. Heldigvis har jeg enda ikke opplevd direkte hastverk og unge som ikke vil være med :)

Kunne aldri tenkt meg å si "døh, nå GÅR jeg, så får du bare sitte der alene" på en sint måte (eller noen måte).

Så jeg ser for meg at for han så er et "nå går jeg" det samme som et "kom da, så går vi" og ikke i sammenheng med at han skal bli igjen alene, for det har han jo aldri opplevd. Wow, jeg føler at jeg ikke klarer å ordlegge meg her :p

annama & bolla
22 Sep 2007, 16:26
Fint å høre deres innspill og meninger om slike situasjoner. Og kakskiv, det er kanskje nettopp derfor jeg synes det er ille at bestemor sier slik til snuppa mi ("nå går mamma & bestemor ifra deg!") - snuppa har jo aldri opplevd at noen truer eller gjør slike ting - og det vil jeg helst ikke at hun skal bli utsatt for heller. For jeg også sier jo at "nå må vi gå, kom da" og "nå må i hvert fall jeg gå" (hvis jeg må det) - og vil jo ikke at snuppa skal forbinde det med at mamma kan gå ifra henne og la henne bli igjen alene, for det ville jeg jo aldri funnet på.

And Calliope, that is how it works for us, too, when we run errands and things. I don't find it a bit strange, and you describe it (with the "invisible strings") very beautifully.

Cleopatra
23 Sep 2007, 09:01
Jeg gjør sånn som Calliope.
Jeg gir beskjed om at vi går videre og da "må" han være med.. For da går jeg, uten truing og kjeft..
For av og til må man rekke noe, og da kan man ikke la barna styre tempoet og bestemme seg for at de overhodet ikke vil være med eller kle på seg.

Som regel kommer han alltid, han vil jo være sammen med oss. :nikker:
Det ser jeg faktisk på som en selvfølge.
Veldig rart om han skulle slutte å høre på hva jeg sier liksom ;)
De er vi foreldre som er ledere av flokken, hvis vi ikke vet hva som skal skje, blir jo barna også usikre og begynner å tulle/strekke alt ut i det lengste..


Så fælt Bærbar å ha en så "ond" mor, tenke å si noe sånt til sine barn! :forbausa:
Ikke rart han fremdeles kan bli lei seg for det..

Lille O
05 Oct 2007, 14:08
Akk, jeg har blitt så overfølsom etter at jeg var gravid altså.. :rødme: Nå sitter jeg her med tårer i øynene atter en gang, etter noe jeg har lest her inne; nok en aha-opplevelse..

Det er nok fremdeles veldig vanlig å si til unger det som denne bestemora sa, og jeg hadde i alle fall ikke tenkt over de synspunktene som flere av dere framstiller. Det er så godt å lese! Selvfølgelig må barnet vite at mamma/pappa aldri kommer til å forlate dem uten videre..

Liiiikevel, mener jeg at det må gå an å si noe sånt til f.eks større barn "Hvis du ikke kler på deg, blir du kald på kroppen og våt på bena. Da kan jo ikke mamma ta deg med til butikken. Da er det nok best at du blir hjemme med pappa mens mamma drar til butikken".. I stedet for å fremlegge det sånn som at "Gjør du ikke det, drar jeg i fra deg!"

Eller, er det krenkende kommunikasjon??

Kommer selv på siste gangen jeg "rømte" hjemmefra.. Var kjempesint og såret, tok med meg en sekk og løp ut i skogen og klatret opp i tre.. Var ingen som hindret meg i å dra.. Etter en liten stund kom fetteren min (voksen) og lillebroren min og spurte om jeg ikke skulle komme ned snart.. Jeg ble ganske så flau, og kom rimelig raskt ned.. Det jeg egentlig hadde behøvd var mamma som kom å sa at hun ville at jeg skulle komme hjem igjen, og at det ble så trist uten meg. (Noen sett Lotta i bråkmakergata, der Lotta rømmer? Er så fint når mamma'n løfter henne opp og forteller at hun blir kjempetrist hvis Lotta drar..)

Noor
05 Oct 2007, 15:12
Dette er en viktig diskusjon. Essensen i det vi driver med er jo at vi ønsker trygge barn, og da er det flott at vi diskuterer vanskelige situasjoner som de der barn vil noe annet enn foreldrene - og en løsning som er forholdsvis utbredt er en løsning som gir utrygge barn.

Jeg er helt enig med dere, man bør ikke true med å forlate et barn - aldri. Det er viktig å tenke gjennom dette i forkant av at sånne situasjoner kan oppstå, slik at man sier og gjør ting man kan leve med senere. Det er fort gjort å si ting i kampens hete, for så å gremmes når man får roet seg ned.

Jeg synes det har kommet mange supre forslag til hvordan man løser situasjonen, og fordi det ikke har vært en aktuell problemstilling her i huset enda har jeg lite å tilføye. Men tenker at det å sette seg ned i noen sekunder/minutter og forklare at man har dårlig tid og må videre, men at man ikke kan gå uten barnet.

Anton
29 Nov 2007, 14:52
Jeg truer aldri med å forlate barna. De vet godt at vi aldri reiser fra dem, sier de selv. Derimot går jeg ut med halvpåkledde unger, hvis de har soset bort tiden og vi bare MÅ gå. Da sier ikke jeg "kle på deg da lille vennen" osv, jeg sier: "Bussen kommer snart. Vi må gå NÅ. Hvis du ikke tar på deg jakka, må du gå uten". Men dette er jo ikke til ettåringer, da. Fra tre år kanskje?

Jeano
29 Nov 2007, 15:29
Enig Anton, må man gå så får man ta med jakken.
Har tatt med Bobble i bhg uten ytterklær et par ganger.

Tigerpus
29 Nov 2007, 15:59
Jeg dro en gang til barnehagen med eldsta i bare nattkjolen. Det har jeg forferdelig dårlig samvittighet for. Da vi kom til barnehagen var det noen gutter som hadde sett henne gjennom vinduet, de stod på lur i gangen for å skremme oss og de lo fælt av henne.

Stakkar, hu var så lei seg og fortvila og jeg følte meg som den desidert kjipeste mamman i verden. Et bidrag til den svarte samvittigheten er jo at jeg innerst inne vet at vi burde stått opp tidligere.

Dessverre så er jeg så innmari lei av at alt skal gå i lusetempo med henne. Jeg jobber frilans og har dermed muligheten til å starte dagen seint. Men for å få noe ut av dagene i det hele tatt vil jeg gjerne at noen dager kan vi komme oss til barnehagen litt tidligere. Syns det er dumt at vi ikke er der før 1030 når vi står opp kl 7...

Det er mulig jeg er urealistisk, altså, men jeg forventer faktisk at ei jente på 5 1/2 skal kle på seg selv, jeg vet så godt at hu kan. Dessuten er jeg nok i overkant sta. Når hu plutselig ikke klarer å få på seg skoene, og krever at jeg skal ta de på, så vil jeg ikke det. Hadde sikkert vært enklere om jeg gjorde det, men... Huff, føler meg ikke mye TiO for tida, mange slike konflikter.

Er også redd for at hu skal bli stempla som den "seine" ungen. Vet de sliter med det samme i barnehagen. Hu bruker mer enn en evighet på å ikke få på noen klær. Drømmer seg bort i det uendelige, har så alt for mye hu skulle sagt, praten går ustanselig. På tur må de følge godt med, for hu kan visstnok plutselig bare stoppe opp. Og hu er altså eldst i bhg. Det verste er at jeg vet jeg var akkurat lik som barn...:trist: Er vel fortsatt litt sånn, lett for å preike meg bort, ja.:gal: :flau: