PDA

Se full versjon : Middagsro. Når 1,5-åringen ikke får det som hun vil...



Probat
24 Sep 2007, 21:07
...hyler hun, drar i oss for å få oss med, legger seg på golvet og vrir seg mens hun skriker...

Og dette er vel ikke så uvanlig.

Vi har bevisst ikke lagd så mange påbud og forbud hjemme, vi foretrekker å velge våre slag. Heldigvis har snuppa vist seg å ikke være en spesielt utprega grensetester, og kan i et godt øyeblikk ta ett (eller fem) nei for et nei på de tingene hun ikke får gjøre (som å rote i søpla).

Nå begynner vi å ane et nytt problem, som vi ikke vet helt hvordan vi skal gripe an.

Vi vil veldig gjerne ha rolige måltider, der vi sitter sammen ved bordet til vi er ferdige med å spise. Snuppa kan gjerne gå fra bordet når hun er ferdig, selv om vi ikke er det, vi syns hun er for liten til å måtte bli sittende til alle er forsynt. Men de siste dagene har hun villet gå fra bordet, og vil dessuten ha med pappaen eller meg bort til lekene eller bøkene sine. Hun tar tak i hånda og drar og lager "oppfordre-lyden" sin. Når vi ikke blir med blir hun rasende og fortvilet.

I lignende situasjoner ellers pleier vi å prøve å distrahere, eller vi velger å bli med henne. Men når det er matro vi prøver å beholde så er et ikke så lett å distrahere. Vi prøver også å foreslå alternativer, som at hun kan få sitte på fanget, eller sette seg på stilen sin igjen, men det er ikke aktuelt for henne.

Da føler jeg alternativene våre er enten å la henne ligge og skrike i en haug på golvet, og spise ferdig, eller å bryte opp fra bordet og bli med henne dit hun vil. I praksis har det blitt begge deler - hyling mens man kaster i seg de siste bitene, og så bli med så hun roer seg.

Men hva lærer hun av det? At vi ignorerer følelsene hennes, men at om hun fortsetter å hyle så får hun det som hun vil til slutt? Ikke tilfredsstillende for noen av oss.

Hun har nok god språkfortsåelse for alderen, men snakker lite, og særlig ordrike forklaringer på hvorfor vi gjør som vi gjør vil nok ikke fungere. "Mamma vil gjerne spise maten sin" blir nok for langt og abstrakt, og "etterpå" er et tidsbegrep og som sådan uforståelig foreløpig.

Noen som har råd å komme med?

Perle
24 Sep 2007, 21:19
I denne situasjonen ville jeg kanskje tatt en liten pause fra spisinga og prøvd å trøste henne, f.eks. ved å ta henne opp og bære henne litt, eller tatt henne på fanget. Selv om du sier hun ikke forstår "lange" forklaringer, ville jeg antatt det motsatte, og fortsatt med å forklare henne hvorfor vi ikke kan bli med. Jeg ville sagt, "jeg skjønner at du vil vi skal være med, og du blir sint/frustrert/lei deg når vi ikke blir med, men vi spiser og vil spise ferdig. Og så kan vi bli med." Kanskje tar det litt tid før hun skjønner poenget, men det kommer vil jeg tro.

Løvemamma
24 Sep 2007, 21:35
Den der var gjenkjenbar! Når hun gjorde slik sa vi at "nei, men vi spiser enda" og fortsatte med det. Hun fikk da tilbud om å sette seg tilbake ved bordet eller hun kunne sitte på fanget til en av oss. (Dette var som regel på slutten av måltidet.) Men hvis standarden skal være at man skal få sitte i "ro og fred" og spise så kjører jeg på med den. Dersom jeg går fra bordet, så har hun satt standarden for "bordskikken" hos oss - og det er ikke riktig. Så vi satset altså på tydelig men mild grense. Det ble et par runder der hun løp mellom oss og var frustrert for at hun ikek fikk oss vekk fra bordet, men hun ga seg ganske fort. Hun ble jo ikke avvist fra vårt selskap - faktisk invitert inn det ved bordet. Hun kunne selv velge å trekke seg ut av dette selskapet. Så jeg må innrømme at jeg hadde glemt hele problemstillingen til jeg leste dette innelgget. For nå er problemet borte.

JifraNord
24 Sep 2007, 21:41
Nordjenta har å vært slik til tider. Jeg sier til henne at hun kan gå i stua å leke så lenge, kommer hun likevel å trekker i meg. så tar jeg henne opp på fanget å så sitter hun der mens jeg spiser. skjer vel ca en gang i uken. skjønner at dette nok ikke er den beste løsningen for andre, men for meg funker den fint...

Christine76
24 Sep 2007, 21:43
Vi har heldigvis ikke dette problemet, hos oss er det som oftest Erlend som er sistemann ferdig å spise. Men vil bare si meg enig med Perle når det gjelder forklaringer. Jeg har hele tiden gikk Erlend tydelige forklaringer på hvorfor jeg setter de grensene jeg gjør, og selv om han stort sett ikke kan skjønne det enda så overrasker han innimellom.

kaje
24 Sep 2007, 21:50
Kloke ord, Perle. Utfordrende situasjon, Probat:klemse:. Hvordan vise henne at vi ønsker å samarbeide med henne om dette, men også fremme hennes lyst til å samarbeide med oss, liksom? Dere kjenner jenta deres best, og bare dere kan finne det som fungerer best i deres relasjon, tenker jeg.

Lillebap er like gammel som jenta di, og har også perioder som du beskriver. Med han har jeg lagt merke til at det gjerne er i sammenheng med at han lærer ny motorisk ferdighet. Dette gir han mer uro i kroppen - han har tydelig behov for å røre seg, ofte spiser han best hvis han får bevege seg, faktisk:nikker:. Middagen er vårt sosiale møtested, og likt dere ønsker vi å spise den sammen rundt bordet. I perioder hvor Lillebap er slik urolig flytter vi hele måltidet ut i stuen, vi. Der er vi nær nok lekene hans, og når han går fra føler han tryggheten til å leke selv om vi fortsetter måltidet. Må vel inrømme at jeg også har skåret opp maten min i biter, og inntatt resten av måltidet på gulvet, noen ganger:reddsofa: - alt for følelsen av litt matro. :knegg: Og når vi har begynt å bli frustrerte over dette, er perioden somregel over, og Lillebap er lykkelig kommet over en ny terskel.

Kan det stemme med uro/motorisk utvikling hos dere, tror du?

Uansett, lykke til håper det løser seg snart:klemse:

´trikken
25 Sep 2007, 20:44
Du har fått fine svar, jeg nikker gjenkjennende til problemstillingen din, vi har også vært der, og løst det på samme måte som de over.

Vil bare skyte inn at det er først i det siste LilleUlv har forstått disse forklaringene. Han har rett og slett ikke villet høre på de, og er til tider fortsatt ikke interessert i dette. For oss har denne forklaringsteknikken fungert dårlig. Jeg prøver heller å si noe fornuftig og kortfattet i situasjonen, og heller vise hva vi ønsker og forventer oss av ham. Etterpå prøver jeg meg på en forklaring, som er litt lenger og mer komplisert, og da er han veldig enig med meg, gitt :)

Eple
25 Sep 2007, 21:06
Hva med å lære henne tegnene for spise, leke og etterpå? Gjenta rolig og så tilby henne å sitte med dere og leke ved bordet?

Tegnene finner du her:

http://www.barnehageforum.no/tegntiltale.asp

Fine råd i tråden forresten