PDA

Se full versjon : Når pappa ikkje er einig?



tosofo
29 Sep 2007, 13:14
Æsj, meksikanaren og eg hadde ein bitteliten diskusjon om å "lære" vesle A å ligge/sove i vogn på dagtid. Eg orka berre ikkje ta diskusjonen, fordi eg ikkje heilt veit korleis eg skal få overbevist han om at vi ikkje kan tvinge vesle A til å liggje der når ho ikkje vil.

"Vi må byrje venne ho til å ligge der så vi kan få "leve" litt. Vi får jo aldri dusja/ete mat/gått ut..."

EG (som jo har vesle A mest) ser ikkje på det som noko problem. Eg ber ho meir enn gjerne i sjal/MT når vi er ute (det gjer meksikanaren óg altså, han er god på bering! :jupp:) Sjølvsagt er det slitsomt å nesten alltid måtte ha ho i armane på dagtid (ho vil ikkje sitje i bæretøy inne), men eg ser ikkje poenget med å tvinge ho til å liggje åleine viss ho ikkje vil. Eg tolkar det som at ho treng å vere hos meg/pappaen. Legg ho jo i babygymen no og då, eller på skinnet på golvet, men tek ho opp når ho er lei. Ho kan sove litt i vogna, men ho søv betre og lengre i senga eller på brystkassa. Dusje kan vi jo gjere når ho har lagt seg, eller om morgonen når vi er heime begge to!

Men eg veit ikkje kva eg skal seie for å overbevise han om at det ikkje er bra å la ho liggje å gråte i vogna for at ho skal "venne" seg til å ligge der. Før eller seinare kjem ho jo til å sovne åleine på dagen, og sikkert gjerne i vogna. Men akkurat no så funkar ikkje det. Han vil helst kome dit hen at ho er meir sjølvstendig før enn seinare...

Dette vart langt, og kanskje litt rotete. Men føler meg litt rådvill...

Jeano
29 Sep 2007, 14:17
Hva om du sier at pappan kan bruke vogn på tur.
Pappan her i huset hadde ikke rygg til bæring, så når han tok med Løvetann ut så ble det i vogn.
Løvetann likte seg i vognen når pappa trillet men ikke når jeg gjorde det.

Veil ikke babyen ligge i vogn så finner pappan det fort ut;)
Så kanskje han slutter å mase

Sofia
29 Sep 2007, 21:53
Jeg vet at mange her har hatt uoverenstemmelser med pappaene om ting. Jeg synes Jeano sitt råd er bra - det er lett å mene noe i teorien, men vanskeligere å gjennomføre i praksis.

Sånn på generelt grunnlag er jeg litt delt i dette spørsmålet - jeg synes i prinsippet at mor og far skal ha like mye å si, men så vet jeg i praksis at på grunn av hormoner og slikt, så er det i praksis mor som kjenner barnet og dets behov best på kroppen den første tiden.

Det viktigste er å kommunisere hva du føler, tenker jeg. Slippe ham gradvis til med sine innspill og ta det derfra.

Bindi
30 Sep 2007, 20:09
Ikke lett, dette. Jeg har en tendens til å irettesette mannen, noe som ikke er OK heller, men når vi står midt oppi situasjonen, og jeg tydeligvis tolker situasjonen annerledes, er det ikke så lett. Mesteparten av tiden lar jeg ham løse situasjonen på sin egen måte, og så tar jeg det opp med ham etterpå. En prat om hva vi tenker og mener, og hva vi kan gjøre istedet. Fungerer veldig greit, noe for dere, kanskje?

Anakiwa
01 Oct 2007, 01:03
Det er ikke noe morsomt når man ikke er enige om ting - jeg har også en mann som ikke er så enig... i mitt tilfelle i samsoving og han syns jeg er altfor "soft" med barna. Det gjør samlivet litt tungt av & til. Så jeg skjønner litt hvordan du har det!! :klem:

Mht dagsoving, så har Lilleville aldri sovnet om dagen (eller natten for den saks skyld) uten enten amming, elller da det ble slutt meg liggende ved siden av ham; eller byssing i vogn eller bil. Det var veldig slitsomt til jeg innså at han faktisk trenger den tryggheten ved at jeg er der når han sovner - det er bare sånn han er! Tar klart mye tid og innsats, men det er greit - jeg syns ikke det er noe problem lenger. Min erfaring har vært at det gradvis blir lettere for ham å sovne om kvelden, så jeg føler at jeg absolutt har gjort det riktige i å ta ting i hans tempo.

Som Jeano foreslo, kan pappa'en ta henne med ut i vognen og gå en tur? Barn reagerer jo ofte annerledes når du ikke er der.

Lykke til! :blomsterfjes:

Bærbar
01 Oct 2007, 08:44
Ikke lett, dette. Jeg har en tendens til å irettesette mannen, noe som ikke er OK heller, men når vi står midt oppi situasjonen, og jeg tydeligvis tolker situasjonen annerledes, er det ikke så lett.

:flau: jeg er nok silk jeg også...

Det som har fungert for meg hittils er å spørre ham hva han synes er FEIL med tilknytningsomsorg, og hvordan han begrunner det utifra BARNETS beste.

Og som flere andre sier også - dette er en VELDIG kort tid i livene deres! Men dere gir henne noe hun kommer til å nyte godt av resten av livet - trygghet og nærhet.

Jeg slet med mannen min lenge - men nå er han nesten mer TiO praktiserende enn meg - har kommet til at han irettesetter meg - hvilket jeg faktsik er glad for. Jeg behøver noen som passer på at jeg tenker når jeg er sliten også og det er godt å endelig ha ham på laget. Men nå er eldstesønnen vår 6 år gammel så det har tatt tid...

Thinkerbell
01 Oct 2007, 09:27
Ikke lett, dette. Jeg har en tendens til å irettesette mannen, noe som ikke er OK heller, men når vi står midt oppi situasjonen, og jeg tydeligvis tolker situasjonen annerledes, er det ikke så lett. Mesteparten av tiden lar jeg ham løse situasjonen på sin egen måte, og så tar jeg det opp med ham etterpå. En prat om hva vi tenker og mener, og hva vi kan gjøre istedet. Fungerer veldig greit, noe for dere, kanskje?

Ikke gjør som meg, i alle fall. Å si, i et rasende tonefall: "Hva er det du gjør?" legger ikke grunnlaget for en særlig konstruktiv samtale om problemer. Når det er sagt må jeg legge til at Thinkermannen åpenbart gjør det meste rett, for det er tydelig at Linlugg stortrives med måten han er pappa på.

Magica
01 Oct 2007, 12:26
Vi er heller ikke enig i alt,dvs i teorien er vi enige,men i praksis kræsjer vi litt.Pappaen synes samsoving er bra,og ser helt klart poenget med det,men vi har en gutt som ni av ti netter klatrer på oss,hyler til,våkner hver annen time,og alle tre blir jo slitne av dette.Vi holder på nå og finne ut hva som kan gjøre nettene våre bedre,og jeg skal slutte å nattamme,og ta det videre derfra.
Mitt råd til deg er å prøve å snakek om det rolig,ikke i situasjonen med feks gråtende unge,men senere,når dere begge har roen.Det virker bedre for oss iallefall,og ord blir ikke så harde,og begge kan se mer konstruktivt på det

siemens
01 Oct 2007, 21:59
Vi er enige om retningen men ikke alltid hvordan det skal løses i praksis. Kan fort bli som noen har kommentert over at jeg irettesetter superfar - og det liker jeg ikke (jeg blir litt sjakal merker jeg). Og da blir jo også tonefallet et annet - når man er uenige, og det oppfatter helt sikkert supern, at mor og far har en uoverenstemmelse på gang. Vi er begge litt sta og vil ikke gi oss før vi har sagt siste ord tre fire ganger. Men når har vi begynt å ta det seriøst ved å avslutte når vi oppdager at vi er uenige - så får det bare bli der og da som den ene vil - så diskuterer vi det når supern ikke hører.

Men det var ikke svar på spørsmålet ditt kanskje - bare poengtere å IKKE ta diskusjonen når A skal sove, det er helt feil tidspunkt.

Jeg vet ikke hvor mye kulturkollisjon det er med en meksikaner - opplever du at dere kommer fra ulike kulturer når det gjelder syn på foreldreskapet? Eller er dere i utgangspunktet kulturelt samstemte? Kanskje en fordel å gå litt i dypbden på ting - behøver ikke bare være dette med søvn som kan bli et tema ettersom A blir større.

Det kan være at du trenger å forklare tydeligere hva tilknytningsomsorg er - og at A ikke skal vennes til vogn gjennom gråt. Ville meksikaneren gått i dusjen mens A gråter? Neppe. Du skriver ikke om hun sovner i vogna om man går tur med henne? Supern sovnet aldri mens vogna stod stille da han var mindre, måtte trilles i søvn. Det må han ofte fortsatt, eller i det minste lett rugging.

Ble litt rotete dette også, beklager tofoso.

tosofo
04 Oct 2007, 22:53
Mitt råd til deg er å prøve å snakek om det rolig,ikke i situasjonen med feks gråtende unge,men senere,når dere begge har roen.Det virker bedre for oss iallefall,og ord blir ikke så harde,og begge kan se mer konstruktivt på det

Dette har eg faktisk ikkje innsett eigentleg - men når vi står midt oppe i situasjonen og er kjempeirriterte begge to fordi vesle A berre skrik og skrik så er det jo INGEN god situasjon for å diskutere ting. Då blir vi begge kjempesinte og klarer ikkje sjå kva den andre meiner...



Jeg vet ikke hvor mye kulturkollisjon det er med en meksikaner - opplever du at dere kommer fra ulike kulturer når det gjelder syn på foreldreskapet? Eller er dere i utgangspunktet kulturelt samstemte? Kanskje en fordel å gå litt i dypbden på ting - behøver ikke bare være dette med søvn som kan bli et tema ettersom A blir større.

Det kan være at du trenger å forklare tydeligere hva tilknytningsomsorg er - og at A ikke skal vennes til vogn gjennom gråt.

Han er ikkje så veldig "typisk" meksikansk (heldigvis! Hadde han vore det hadde vi nok ikkje endt opp saman :gliser:) Men eg ser no at mange ting kjem fram som han er vandt med frå oppsedinga hans og det han er van med frå Mexico (og som eg ikkje er einig i..) Men no har eg prøvd å setje meg inn i situasjonen - det er jo akkurat likeeins for han: framandt å skulle gjere ting på ein ny måte. Vi er jo einige i at vi skal gjere det som er best for vesle A, ho skal alltid stå i høgsetet!