PDA

Se full versjon : Hva gjør dere når barnet KREVER oppmerksomhet?



Serendipity
08 Oct 2007, 19:41
Da mener jeg i tilfeller som at jeg prater med en annen voksen og Tipp bare hopper opp og ned på meg, brøler, slår osv. Heldigvis ikke så ofte det skjer, men siste uken har det skjedd to ganger. Og begge gangene med folk jeg sjelden til aldri prater med og jeg ser de tenker med seg selv at jeg har en bortskjemt liten dritt :flau:

Jeg prøver å ta han litt til siden og si at jeg vil prate ferdig med den andre personen og så skal vi finne på noe etterpå. Det hjelper desverre lite. I forgårs var vi hos mamma og pappa for å hente noe og de hadde besøk av en dame som vokste opp i nabolaget. Tipp blir litt satt ut når fremmede er hos de når vi kommer og i tillegg var han utilpass og trøtt. Det endte opp med at jeg tok fullstendig hensyn til han og vi dro til tanten som han heller hadde lyst til. Å være der og bare bli sint og irritert på Tipp hadde bare resultert i at ingen fikk prate og Tipp hadde hatt en lei opplevelse.

I dag var vi på besøk hos venner i etterlag (spise kakerester ;) ) og da noen andre venner kom, hadde Tipp og kompisen sukkernivået faretruende høyt og de to hoppet opp og ned på meg mens jeg prøvde å holde en liten samtale med en gammel barndomsveninne jeg sjelden prater med. Og i tillegg var der en baby som skulle sove, mennene våre som pratet om sitt uten å ense de to barna. I dag sa jeg at dette likte jeg ikke, jeg ville heller prate med damen enn å bli hoppet på. Og så tok pappaen over og guttene fant på noe annet.

Hva gjør dere i slike tilfeller? Uten at noen skal føle seg avvist, både samtalepartneren og barnet.

ulla
08 Oct 2007, 19:47
jeg sier til samtalepartneren "et sekund!" vender oppmerksomheten mot barnet, spørr hva han vil, eller setter ham på ryggen min... eller får samtalepartneren og barnet til å bli interessert i hverandre..

fru Potethode
08 Oct 2007, 19:56
Er ofte heldig i slike situasjoner. Junior finner seg som regel i å vente etter å ha fått sagt sitt. Tar det ofte som et behov for å få bekreftelse på at jeg ser han også.

Misstenker derimot Lillegutt for å være en adskillig hardere nøtt der...

Vanskelig å komme med noen fasit på dette.

Cleopatra
08 Oct 2007, 20:09
Jeg gjør det samme som deg. :nikker:
Tar ham litt til siden og sier at mamma må prate litt med damen, så skal vi blabla etterpå..
Hvis det ikke hjelper, tar jeg ham på armen, pappaen tar ham eller vi må rett og slett bare avbryte det hele.

Litt stress, det er så avhengig av dagsformen til gutten, hvor mye han klarer å gjøre.
Som regel går det greit.
Og hvis det ikke går, vel jeg kan ikke gjøre mer med det. Han er liten og mer kan jeg nok ikke forvente der og da :snill:

Rivella
08 Oct 2007, 20:27
OK, først må jeg innrømme at dette er en av de situasjonene der jeg synes det er veldig vanskelig å opptre i tråd med egne idealer :bag:, og at jeg sliter med å ikke bli irritert.

Hvordan jeg reagerer, er litt avhengig av situasjonen. Hvis jeg for eksempel blir ekspedert på postkontoret, etter å ha ventet lenge på tur, tar jeg lille S. opp på armen, og prøver å inkludere henne, men er først og fremst opptatt av å bli ferdig med akkurat det jeg holder på med, og det innebærer i blant at hun ikke er særlig fornøyd. Hvis jeg snakker med en venninne, og lignende situasjon oppstår, er det ofte lettere hvis vi også kan sette oss ned, på gulvet (eller i det minste på huk), tror at lille S. føler seg mer inkludert når ikke alle rager en meter høyere enn henne. I eksempelet ditt fra besteforeldrene til Tipp, tror jeg nok at jeg hadde gjort det samme som du gjorde, fordi jeg vet med meg selv at både lille S. og jeg blir stresset og utilpass dersom det blir mye masing, og da er det bedre å ha besøket tilgode.

ezi
08 Oct 2007, 20:27
før var det slik at jeg bare avbrøt og gikk tilbake til z, men i det siste så har jeg fått en følelse at nå er det riktig å si at z kan også vente. Så sier jeg Z, kan du vente litt, jeg skal bare snakke ferdig med pappa, så skal jeg ... med deg. Ok? Som regel går det bra og hun venter litt.

Rivella
08 Oct 2007, 20:30
før var det slik at jeg bare avbrøt og gikk tilbake til z, men i det siste så har jeg fått en følelse at nå er det riktig å si at z kan også vente. Så sier jeg Z, kan du vente litt, jeg skal bare snakke ferdig med pappa, så skal jeg ... med deg. Ok? Som regel går det bra og hun venter litt.

Må innrømme at det er noe av det jeg ser mest frem til med at lille S. blir større, nettopp at hun skal forstå at jeg har oppfattet at hun ønsker min oppmerksomhet, og at hun veldig snart skal få den, men at det er i alles interesse at jeg får avsluttet den telefonsamtalen/smurt brødskiven/kledd på meg en t-skjorte først.

Spirello
08 Oct 2007, 20:42
Må innrømme at det er noe av det jeg ser mest frem til med at lille S. blir større, nettopp at hun skal forstå at jeg har oppfattet at hun ønsker min oppmerksomhet, og at hun veldig snart skal få den, men at det er i alles interesse at jeg får avsluttet den telefonsamtalen/smurt brødskiven/kledd på meg en t-skjorte først.
:nikker: Enig!

Jeg pleier å forklare, men det er ikke alltid så greit å forstå for ham. Det kommer an på hvor utålmodig/ivrig/trøtt han er. Stort sett tar jeg han på armen og prøver å inkludere han på en måte. -Men det er ikke så lett, noen ganger blir nok samtalepartneren (spesielt barnløse venninner) oppgitt, og føler seg avvist.. Fordi han er såpass liten ennå, velger jeg å ta mest hensyn til ham.

Sofia
08 Oct 2007, 20:56
Jeg gjør litt av hvert...noen ganger ber jeg henne om å vente, andre ganger - hvis jeg ser det er viktig - så lar jeg henne komme til først. Jeg er generelt av den oppfatning at det ikke er automatikk i at barn alltid skal vente, og det er liksom ikke slik at hodet til en snart-treåring er rigget for å vente på tur. Rett og slett. Utsatt behovstilfredsstillelse eksisterer knapt :fnis:

Rivella
08 Oct 2007, 20:59
... og det er liksom ikke slik at hodet til en snart-treåring er rigget for å vente på tur. Rett og slett. Utsatt behovstilfredsstillelse eksisterer knapt :fnis:

Hm... Må vel innrømme at jeg hadde mine mistanker om dette, ja, men la meg nå leve i lykkelig og uvitende håpefullhet litt til, Sofia :knegg:.

Sofia
08 Oct 2007, 21:02
Hm... Må vel innrømme at jeg hadde mine mistanker om dette, ja, men la meg nå leve i lykkelig og uvitende håpefullhet litt til, Sofia :knegg:.
Det kan jeg godt. Det er bare så dumt å bli skuffet fordi man har urealistiske forventninger... Jeg tror de kan vente i blant, altså - men om det er veldig viktig for dem, så bør de ses. Livet lærer dem tidsnok å vente på tur.

Twig
08 Oct 2007, 21:03
Som flere har skrevet, er det vel ikke noe fasitsvar på dette - det kommer an på situasjonen, barnet, de voksne...

Selv synes jeg alderen til barnet har mye å si. Jeg ville aldri forventet at en liten småtass skulle vente, men jeg forventer at minsten på fem kan vente, og at hun ikke avbryter en samtale sånn uten videre.

MEN - hvis det var på en dag da hun fra før var litt lei seg, eller hvis jeg hadde hatt liten tid til henne før på dagen av en eller annen grunn...da ville jeg latt henne avbryte. Altså hvis jeg visste at det var et behov som gikk utover "jeg vil bli hørt - NÅ!" ;). (Og selvsagt hvis hun BLE lei seg for noe eller slo seg eller noe slikt, men det sier seg vel selv).

Jeg husker eldstejenten sin lærerinne på barneskolen sa noe om dette. Hun er en klok dame som har vært lærer i nesten 30 år. Veldig barnesentrert og omsorgsfull, men hun var bekymret fordi hun mente at mange barn ikke lærer å ta hensyn til andre. - De kan jo ikke engang vente mens andre snakker ut en setning, fordi de aldri har blitt bedt om det hjemme, sa hun. Det har jeg tenkt litt på - det kan neimen ikke være lett å være lærer for en klasse der storparten av barna er vant med å bli hørt MED EN GANG UANSETT liksom...

Serendipity
08 Oct 2007, 21:17
Jeg vil bare presisere at jeg ikke prater om at han bryter inn med spørsmål, men at han rett og slett ikke tåler at jeg prater med andre. Forstår dere hva jeg mener da? Omtrent uten unntak svarer jeg han når han lurer på noe selv om jeg prater med andre, om ikke annet sier jeg i alle fall at jeg bare skal prate ferdig så kommer jeg til han. Og da venter han somregel. Og så prater jeg med han så fort som mulig etter det.

SusyQ
08 Oct 2007, 21:18
Jeg gjør litt av hvert...noen ganger ber jeg henne om å vente, andre ganger - hvis jeg ser det er viktig - så lar jeg henne komme til først. Jeg er generelt av den oppfatning at det ikke er automatikk i at barn alltid skal vente, og det er liksom ikke slik at hodet til en snart-treåring er rigget for å vente på tur. Rett og slett. Utsatt behovstilfredsstillelse eksisterer knapt :fnis:

Hodet på spiker'n det der, Sofia.

Spirello
08 Oct 2007, 21:19
..og det er liksom ikke slik at hodet til en snart-treåring er rigget for å vente på tur. Rett og slett. Utsatt behovstilfredsstillelse eksisterer knapt :fnis:
He he, nei, det er klart. -Men det er (vel) lettere for en treåring å forstå begrepet "vente", enn for et mye yngre barn. -Det betyr ikke at barnet alltid vil/kan vente allikevel:blomsterfjes:

Jannka
08 Oct 2007, 21:48
Lillemor må vente, dersom jeg prater med en annen, voksen eller barn. Jeg gjør også ett poeng ut av å be andre voksne vente, dersom de prøve å avbryte mens lillemor prater. Likt skal være likt.

Hun hadde en periode hun ble litt sint på meg når hun måtte vente. Da snakket vi litt om det etterpå. Nå går det stort sett greit.

Forresten kan jeg faktisk huske hvor utrolig frustrerende det var, når mamma pratet med andre voksne om uviktige og kjedelige ting, og jeg hadde masse spennende å fortelle mamma som jeg bare måtte si MED EN GANG!!!!!!

Eple
08 Oct 2007, 22:21
Jeg husker eldstejenten sin lærerinne på barneskolen sa noe om dette. Hun er en klok dame som har vært lærer i nesten 30 år. Veldig barnesentrert og omsorgsfull, men hun var bekymret fordi hun mente at mange barn ikke lærer å ta hensyn til andre. - De kan jo ikke engang vente mens andre snakker ut en setning, fordi de aldri har blitt bedt om det hjemme, sa hun. Det har jeg tenkt litt på - det kan neimen ikke være lett å være lærer for en klasse der storparten av barna er vant med å bli hørt MED EN GANG UANSETT liksom...

:hjerteskilt: I love you!

Dette satt jeg og tenkte på men visste ikke helt hvordan jeg skulle formulere.;)

fru Potethode
08 Oct 2007, 22:27
Jeg vil bare presisere at jeg ikke prater om at han bryter inn med spørsmål, men at han rett og slett ikke tåler at jeg prater med andre.

Du mener wwwwwwwwæææææææææææææææ, tramp, slå, brøl osv?

Junior gjør dette utelukkende når han er stupetrøtt, sulten, under/overstimulert eller sjalu. Gjerne alt på en gang. Eneste som duger da er å bryte tvert og gi ungen mat og få han i seng.

Eple
08 Oct 2007, 22:36
Husker du jeg fortale jeg var på workshop/foredrag med Jesper Juul for noen år siden? Da tok han et lign eksempel- hva om gutten drar i pappas ben når han snakker med noen. Han mente at barnet kunne se at man snakket med noen og at det holdt - det burde skjønne at det burde vente. Hvis man ble irritert kunne man godt vise det. Husker episoden som han fortalte slik:

Gutten: "pappa pappa paaapppppaaa!"
Faren overser og fortsetter å snakke med en voksen.
Gutten forsetter å mase- vil at faren skal høre. Faren snur seg og sier "NEI!"
Gutten blir sur og går. Han furter. Pappaen snakker med gutten etterpå og sier "jeg vil ikke avbrytes når jeg snakker med xxxx. Jeg tror du ble sur da jeg sa nei til deg og det er ok. Men neste gang vet du at du skal vente til jeg er ferdig, da skal jeg høre på det du har å si"

Personlig synes jeg at det er ganske hardt å ikke ta seg tid til å si "kan du vente litt?" Men da spør man barnet om man kan få lov til å prate ferdig... og er det rett da? Jeg er blitt mer bevisst på dette og vil gjerne være tydelig samtidig som jeg krever respekt for meg selv slik jeg viser respekt for dem. Velger nok en mellomting og informerer gutta om hva jeg vil videre og forsikrer dem om at jeg kommer tilbake til dem.

+ at man MÅ ta situasjonen med i betraktning
+ og alder selvsagt

Filipine
08 Oct 2007, 22:43
Jeg forsøker å alltid å respondere på en måte. Men svaret kan likegodt være at de må vente. For det handler jo vel så ofte at de krever oppmerksomhet mens jeg henvender meg til ett av barna. Og da tenker jeg at det er like vanskelig for det ene som det andre barnet å bli avvist. Derfor forsøker jeg å lage et mønster i at noen ganger må man vente; at det er er hver sin gang, men ingen skal bli oversett.

Vims
08 Oct 2007, 22:48
Husker perioder da barna kom til oss, vesla var uthungret på oppmerksomhet og inngrodd sjalu.... Stakkars liten jente.....
Hun vred fjeset mitt vekk fra andre, presset seg mellom, snakket med superhøy stemme osv. Livredd for at jeg skulle "ikke se henne"
Husker jeg om og om igjen sa at " Nå vil jeg du venter litt til jeg har snakket ferdig med xxx, men jeg glemmer deg ikke, jeg er gla i deg HELE tiden mens du venter."
Det hjalp.....

Men da var hun 4, og situasjonen rundt selvsagt en helt annen enn Tipps. Hun var hverken trygg eller tilknyttet enda.

Jeg tror kanskje noe av utfordringen også ligger hos oss voksne selv. Kjenner at jeg selv kan bli flau og irritert når barna avbryter på en "ufin" måte el.l i andres påhør, og da reagerer jeg ikke slik jeg egentlig vil. Synes min egen læringskurve har vært bratt....
Jeg må klare å være den samme mammaen selv om jeg snakker med andre. Det krever litt å være like tydelig og nær i andres åsyn, jeg er liksom oppdratt selv til at når de voksne snakker, så skal barna være stille og vente. Uff.

Eple
08 Oct 2007, 23:15
Jeg må klare å være den samme mammaen selv om jeg snakker med andre. Det krever litt å være like tydelig og nær i andres åsyn, jeg er liksom oppdratt selv til at når de voksne snakker, så skal barna være stille og vente. Uff.

Jeg synes også det er ille når det er slik at barn feks ikke tør å ytre sine behov når de voksne snakker. Noen ting er så viktig at man trenger å ile til. Og det gjelder lærere også;) Jeg vet om en liten jente som satt med hånden oppe og ventet i klasserommet- læreren var så opptatt og hun måtte vente. Med det resultat at hun tisset i buksen... Læreren fikk en smule dårlig samvittighet ja. Det er noe med å lære barna å skille mellom det som kan vente og det som ikke kan vente. Når det er ok å "synge ut" og kreve oppmerksomhet om du forstår.

Vi har snakket mye om hva som gjør at det "brenner på dass" og hva som er bagateller. Selv om vi har gjort det så kan gutta innimellom prøve å overkjøre oss med å kreve "service" umiddelbart. Hadde en lang diskusjon med Minstegutt for noen år siden- han var tørst og ville ha drikke med en gang- jeg sa jeg måtte tisse først. (vi var kommet inn fra tur) Han ble rasforbanna og jeg forklarte og var tålmodig. Han ville ikke høre på noe av det- brølte og holdt på. Da kjente jeg at jeg ikke ville forklare mer- han forsto jo, men valgte å ikke anerkjenne mine behov i det hele tatt. Jeg ropte "NEI! Jeg nekter å tisse i buksen på kjøkkenet mens jeg lager saft til deg- du kan vente!" Han ble kjempesur og vi snakket om det etterpå. Det løste seg fint.

Tror faktisk MInstegutt trengte å møte litt kraftig motstand fra meg- han var begynt å bli ganske hensynløs og hadde dårlig utbytte av lang tålmodig veiledning. (tror han himlet litt med øynene inni seg av det:fnis:..)

Men jeg må legge til at jeg mener vi skal respektere barna når de snakker med hverandre og leker også- ved feks å forberede på om at man trenger deres oppmerksomhet snart.