Dosering jevnt over døgnet

Jeg - en samsover

Ranger dette innlegget
Første gang jeg leste om samsoving så jeg på det som noe merkelig og unaturlig, for visst var det best å ha barnet i egen seng - og om den skulle stå i samme rommet av praktiske hensyn (amming), så burde den ikke stå ved siden av mors, for der lukter det morsmelk. Aller helst burde barnet inn på eget rom så fort som mulig. Og slik skulle det bli.

Nå - 4 år og et par måneder etter finnes det ikke engang et eget rom. Uten å ha tenkt over det ble jeg en samsover. Visserligen lå supern i egen seng - noe han i etterklokskapenslys nok kanskje ikke burde gjort, og visserligen stod den nærmest superfar i starten. Men etterhvert liksom umerkelig kom den nærmest min halvdel av senga - det var når jeg endelig fikk til å ligge å amme, for før det måtte jeg jo likevel stå opp.

Supern sover i en juniorseng ved siden av foreldresenga. I den sover minisupern og jeg - så kan jeg enkelt flytte meg fra side til side på natten så jeg slipper så mye spreng. Superfar er forvist til gjesterommet - som skulle blitt superns rom en gang, men det blir det neppe. Sprinkelsenga er full av puter og dyner.

Uten å ville det, tenke det eller definere meg som det er jeg en samsover. Og det er så godt. Vel, kanskje ikke når jeg i natt lå inneklemt mellom supern (som krøp opp fra sin seng) og minisupern (som veltet seg over fra midten) på 90 cm av de 180 vi har til disposisjon. Da ble det litt svett og trangt. Jeg valgte å nyte øyeblikket noen minutter, ofre litt søvn for å kjenne på to små kroppers rytmiske pust og varme. Før jeg veltet supern tilbake i sin seng og flyttet minisupern nærmere mitten igjen.
Stikkord: Ingen Legg til/endre stikkord
Kategorier
Ukategorisert

Kommentarer

  1. Høstblomst sin avatar
    Så spennende at det ble så anderledes enn du tenkte på forhånd! Tror du noe kunne overbevisst deg før du ble mamma, eller måtte du erfare det?
    Hilsen en som også sover med barnet sitt :-)