Side 2 av 2 FørstFørst 12
Viser resultater 11 til 20 av 20
  1. #11
    Ble medlem
    23 Apr 2007
    Innlegg
    11,566

    Standard

    Jeg tror at vi er relativt gode på å la E bli sinna og frustrert uten at vi skal prøve å fikse det hele tiden. Han kan godt hyle og skrike og jeg tenker at det er sunt at han lærer hva som er hvilke følelser.

    Men dette JJ skriver her treffer meg (min uthevelse):
    En normal, god barndom inneholder tusenvis av frustrasjoner, hundrevis av tap etterfulgt av sorg og fortvilelse, tusenvis av konflikter som gjør oss sinte og forhåpentlig også mange opplevelser som gjør oss glade, ekstatiske, lykkelige og vel tilpass.

    Jeg er utrolig redd for at E skal oppleve seg sviktet, forlatt eller ensom. Separasjonsangst er et evig tema i mitt eget liv og jeg prøver å gjøre mye motsatt av mine egne foreldre for å unngå at det blir et tema i E sitt liv også. Spørsmålet er om jeg ikke må fokusere mer på å støtte ham i gode måter å bearbeide på enn å unngå selve situasjonene - men oj så vanskelig.
    Storebror, lillestorebror & lillesøster

  2. #12
    Ble medlem
    03 Oct 2006
    Sted
    Oslo
    Innlegg
    10,467

    Standard

    Men jeg synes dette aspektet kommer tydeligere frem etterhvert som barna blir eldre. Jeg kan ikke gjøre alt mine barn vil jeg skal gjøre, det støter mot mine grenser. Så derfor yter jeg dem mer motstand. Men det er jo stor forskjell på å nekte et spedbarn pupp og å si til Lille My at hun får hente bamsen sin selv nå som hun er fire år. Men iblant er det vondt for henne å få et slikt nei. På den andre siden er det sannsynligvis vondere å leve med en mamma som er selvutslettende i sitt ønske om å unngå konflikt. Tror jeg. Men det er en evig avveining - jeg må ofte gå i meg selv, og ofte føler jeg meg smålig om jeg ikke gidder gjøre det de vil.
    Mammaen til Lille My (2004) og Hattifnattet (2006)

    "Kan du klare - midt i trettheten - å øve deg på å nyte natten med barnet ditt. Nyte følelsen av at dere to utgjør en liten øy midt i menneskeheten. Den varme, urolige lille kroppen som er så intenst levende. Nattestillhet når barnet omsider roer seg. Freden når dere begge gradvis glir inn i søvnen..."
    Gro Nylander

  3. #13
    Ble medlem
    02 Feb 2007
    Innlegg
    11,859

    Standard

    Denne var spennende, syns jeg. Artiklene går jo ikke inn på grunnsynet til Juul – da ville jo alle blitt til bøker. Men iblandt opplever jeg at artiklene best dersom jeg ser dem i lys av grunnsynet hans. I bøkene beskriver han den likeverdige relasjon som en grunnpilar i samspillet mellom voksne og barn. Likeverd og gjensidig respekt. Og voksen ledelse. Jeg tenker at cluet ligger her jeg – voksen ledelse. Vis egne følelser og la barna eie sine egne følelser. Jeg må si ja til meg selv for å si ja til deg – jeg må vise hvem jeg er, og la deg vise frem deg.

    Når likeverd og gjensidig respekt er på plakaten så tar man hensyn til barnas alder og utvikling og forståelse i forhold til dette, tenker jeg. Da setter jeg ikke en grense for meg selv ved å ta puppen fra spedbarnet eller rive toåringen brått løs fra sin lek og vennlig men bestemt planter han i setet uten forberedelser av noe slag. Jeg ville da virkelig hatet det dersom noen kom og hentet meg ut, vennlig men bestemt når jeg var midt i et prosjekt. Jeg respekterer hans prosjekter, så jeg forbereder han på overgangen, gir han tid til å avslutte og som regel holder det med dette. Men ikke alltid, og da har jeg full respekt for hans følelser – jeg forstår han blir lei seg – det er helt greit. Det handler om balanse i en likeverdig relasjon.

    En likeverdig relasjon forutsetter også forståelse for det som skjer også, tenker jeg. Å kommunisere et av sine grenser til et barn på en måte som gjør at barnet bare hører avvisningen i kommunikasjonen og slett ikke får med seg hva grensen består i, er ingen god ting i en likeverdig relasjon, tenker jeg. Jeg tror ikke han lærer empati av noe han bare opplever som en avvisning uten mere innhold enn det. Lillebap reagerer litt slik i møte med ordene ”nei” og ”ikke”. Han blir bare krenket, han hører bare avvisningen og får ikke med seg innholdet i det jeg søker å si. Det viktigste for meg har vært at han forstår og respekterer mine grenser slik jeg søker forstå og respektere hans. Vel- så har vi brukt mye andre ord enn ”nei” og ”ikke” i slike situasjoner. Ikke alltid, selvfølgelig – vi er bare mennesker, men ofte er vi gode på dette. Og vi ser det fremmer empati og forståelse når vi klarer det. Nå er han eldre, forstår bedre og vi øver på å si nei til hverandre å tåle å se andres ”nei”.

    Jeg tenker det er en balanse ift det å vise mine egne følelser også jeg. Jeg lever ikke ut hele mitt følelsespekter foran barna. Juul snakker om å vise våre følelser og å være ekte og autentiske, - men vi skal ikke krenke, snakke nedlatende. Vel - slipper jeg sinnet mitt helt igjennom så klarer jeg nok ikke unngå krenke eller snakke nedlatende. Med andre ord har vi det bedre med at jeg gjør som nå. Jeg søker unngå sterkt sinne, og klarer det stort sett. Og blir jeg sint har jeg lært meg vente med store diskusjoner med både mann og barn til jeg har pustet litt. Men andre følelser som hvis jeg er lei meg, glad, irritert, overrasket, redd, trist - det viser jeg da og snakker om.
    Lykkelig gift med mannen min
    Mamma til Storebror mars 89
    og lillebroren Lillebap som ble født i mars 06.

  4. #14
    Ble medlem
    07 Mar 2007
    Sted
    Utvandret
    Innlegg
    17,932
    Blogginnlegg
    11

    Standard

    kaje
    Livet med supermann og supersønnene f juni -06 og januar -10 er meningen!

  5. #15
    Ble medlem
    02 Feb 2007
    Innlegg
    7,726

    Standard

    kajemor, det gir meg så utrolig mye å lese dine innlegg og svar . Tusen takk for at du alltid tar deg tid til å svare grundig, for svarene dine er alltid så kloke og reflekterte.
    Lykkelig mamma til Solkremen (mai 06) og Blåbæret (mai 09). Kona til J.

  6. #16
    Ble medlem
    02 Feb 2007
    Innlegg
    11,859

    Standard

    Takk skal dere ha -
    Lykkelig gift med mannen min
    Mamma til Storebror mars 89
    og lillebroren Lillebap som ble født i mars 06.

  7. #17
    Ble medlem
    07 Mar 2007
    Sted
    Utvandret
    Innlegg
    17,932
    Blogginnlegg
    11

    Standard

    Jeg fant igjen denne tråden i mine abonnerte tråder, og for meg er dette med fölelser et evig aktuelt tema. Jeg har etterhvert innsett at jeg er menneske med et ganske komprimert register, altså ikke et klassisk "fölelsesmenneske" der det ligger tykt utenpå hva jeg föler inni meg, ei heller er jeg veldig höyt oppe og langt nede. Jeg lurer på om det er fordi jeg er sånn, eller fordi jeg ikke tillater meg selv å väre sånn. Slik er det med superfar også - og vi overrasker hverandre derfor stadig med å fortelle hva vi faktisk föler. Jeg synes å ane at supern er litt av samme kaliber - han er liksom ikke veldig höyt oppe og langt nede i sine fölelser jfr med hva jeg har observert hos andre barn. Noen hopper opp og ned av glede over å få pannekaker til middag, supern sier "ja, hurra, pannekaker" og ferdig med det. Litt sånn.

    Jeg vil så gjerne at han skal få eie og kommunisere fölelsene sine, men er klumsete selv på både å tillate meg selv og andre å vise fölelser samt å kommunisere dem. Det er mange ganger jeg blir spurt om hva jeg föler, og jeg vet ikke hva jeg skal svare.

    Også er det litt aktuelt også det som hurramegrundt skrev, om forskjellen på Knott og Knert. minisupern er som Knert, han gråter nesten aldri med mindre han slår seg, av og til om vi gjör noe han ikke liker, men er utrolig lett og grei å tröste. Jeg er litt redd jeg skal havne på den der å ville unngå at han gråter for enhver pris.
    Livet med supermann og supersønnene f juni -06 og januar -10 er meningen!

  8. #18
    Ble medlem
    23 Apr 2008
    Innlegg
    11,841

    Standard

    Sitat Opprinnelig skrevet av siemens Vis innlegg

    Også er det litt aktuelt også det som hurramegrundt skrev, om forskjellen på Knott og Knert. minisupern er som Knert, han gråter nesten aldri med mindre han slår seg, av og til om vi gjör noe han ikke liker, men er utrolig lett og grei å tröste. Jeg er litt redd jeg skal havne på den der å ville unngå at han gråter for enhver pris.
    Oi, det var rart å lese igjen! Jeg kjenner dem igjen, altså, men nå er jo Knert to. Og selv om han jevnt over er roligheten selv, så sier han i fra i blant han også. Og det tåler jeg, altså. Han har blitt så stor så fort og mitt behov for å beskytte ham mot verden er mer normalt nå enn da innlegget over ble skrevet og han var veldig baby da vi satt og bysset ham gjentatte ganger hver natt. Ikke hadde han reist seg opp heller da, selv om han var 11 måneder, ser jeg.

    Men likevel - det kan se pussig ut om Knott raser rundt og skriker og hojer, og vi lar ham gjøre det, mens om Knert etterhvert også begynner å gråte, så tar vi han opp med en gang. For det gjør vi. Knert trenger trøst, Knott trenger rom. Og trøst etterhvert han også, selvsagt, men det tar han som regel initiativ til selv.

    Men i blant er også Knert toåring og blir rasende og/eller furtende. Og verken han eller vi har noe godt forslag til umiddelbar løsning. Godt er det.

  9. #19
    Ble medlem
    07 Mar 2007
    Sted
    Utvandret
    Innlegg
    17,932
    Blogginnlegg
    11

    Standard

    En skal vel ikke ha lösninger på alt - selv om det hadde värt en önskedröm? Men du, da har du jo lest dem godt ifht å se hva de behöver, og det gir seg sikkert mer etterhvert når minisupern blir större - hva slags reaksjon som er best. Jobber med nökkelen til supern.
    Livet med supermann og supersønnene f juni -06 og januar -10 er meningen!

  10. #20
    Ble medlem
    14 Oct 2006
    Innlegg
    2,294

    Standard

    ...
    Sist endret av Cleopatra : 04 Oct 2010 kl 20:22

Regler for innlegg

  • Du kan ikke starte nye tråder
  • Du kan ikke skrive svar
  • Du kan ikke poste vedlegg
  • Du kan ikke endre dine poster
  •