Side 1 av 2 12 SisteSiste
Viser resultater 1 til 10 av 20
  1. #1
    Ble medlem
    02 Feb 2007
    Innlegg
    7,726

    Standard Ukens Jesper Juul -om å slippe til negative følelser

    Denne traff meg litt:

    http://www.aftenposten.no/amagasinet...cle2936077.ece

    Ikke fordi jeg bestikker med vingummibamser, men fordi jeg synes det kan være vanskelig å balansere mellom det å på den ene siden anerkjenne Solkremens sinne og frustrasjon, og på den andre siden handle på en måte som nettopp fremkaller disse følelsene, mellom på den ene siden å strekke seg langt for å forebygge konflikt, og på den andre siden regelrett være konfliktsky.

    Hvilke tanker gjør dere dere i forhold til dette temaet?
    Lykkelig mamma til Solkremen (mai 06) og Blåbæret (mai 09). Kona til J.

  2. #2

    Standard

    Jeg synes denne var litt vanskelig jeg. Litt sånn på tvers på en måte.
    Men jeg er velldig enig i at barna skal eie sine egne følelser.

    Jeg tror dette er et problem forde vi ser på barna som våres egne og som en del av oss selv.
    Hvis vi er på butikken og barnet gråter febrilsk så blir vi stresset, for hva tror andre om mitt barn.
    Men hvis vi tenker at dette barnet gråter og er lei seg og at det eier sine egne følelser, så blir det enklere å la barnet være sint.
    Er jeg helt ut på viddene nå?
    Blomst 97
    Bell 99
    Boble 04
    Mille 08
    Knerten 13
    og bestemor til lille Theo 15

  3. #3
    Ble medlem
    03 Oct 2006
    Sted
    Repatriert. Igjen!
    Innlegg
    12,571

    Standard

    Jeg synes han har et viktig poeng. Og føler meg til dels truffet.
    (Og litt beroliget, for så mye raseri og følelser som våre barn har vist i sitt liv, så speiler de i alle fall ikke avbalanserte foreldre......)
    La hybelkaninene leve!

  4. #4
    Ble medlem
    31 Oct 2007
    Innlegg
    5,490
    Blogginnlegg
    1

    Standard

    Jeg synes også det er et interessant tema, og en vanskelig balansegang. En periode følte jeg at jeg gjorde noe galt hver gang Kyllingen gråt, og det er jo helt feil. Samtidig tenker jeg at det ikke er noen grunn til å ha unødvendige konflikter. Jeg bør ikke la være å forberede Kyllingen på at vi må opp av badekaret, sånn at hun skal få oppleve å bli sinna.

    Jeg tenker at det handler litt om personlige grenser også, jeg. Når Kyllingen slår meg for 5. gang, synes jeg at jeg skal kunne vise at jeg blir sint eller lei meg. Det er jo helt naturlig at jeg blir det, og hun bør også lære at andre mennesker kan vise følelser.

    Det er også et spørsmål om hvor viktig en sak er. Må det gjennomføres, eller kan det utsettes/tilpasses? Må man på jobb, så må ungen i bilen, det er ikke så mye tid til "etterpå". Kan man forberede og samarbeide, så er det mye bedre, og jeg ville nok også prøvd meg på skal vi løpe/kan du trykke på heisen og sånne småtriks, men jeg synes at det må være "lov" å bære ungen ut hvis det er nødvendig. Så får man anerkjenne sinnet og forklare hvorfor.

    Litt på samme måten tok jeg fra henne tusjen i formiddag, siden hun insisterte på å tegne på vegger og møbler. Først tilbød jeg ark osv, men hun lot seg ikke affisere. Jeg sa at jeg kom til å ta tusjen hvis hun fortsatte, fordi den setter merker på veggen, og hun fortsatte. Jeg tok tusjen. Hun ble lei seg. Jeg sa at jeg skjønte at hun var lei seg, men at hun ikke kunne ha tusjen når hun tegnet på veggene. Det løste seg temmelig udramatisk. Langt og ganske teit eksempel, men det jeg mener er at det er riktig å først prøve å finne felles, konfliktfrie løsninger, men hvis det ikke går og det er viktig nok må man gjennomføre på tross av at det skaper konflikt. I så fall er det viktig å anerkjenne følelene osv, og håndtere det greit i etterkant.

    Sånn desperat avledning som mange rundt meg driver med, det er ikke greit. Godteri hører vel med til den kategorien.

    Dette ble rotete, men det er et tema jeg tenker litt på for tiden.


  5. #5
    Ble medlem
    25 Apr 2008
    Sted
    Oslo
    Innlegg
    7,102

    Standard

    Jeg syns JJ tar litt lett på det - spesielt med småbarn som kanskje ikke klarer å forklare hva som er galt. Ja, barn vil hyle og gråte og være misfornøyde, men om det er en grunn til det, så bør man kanskje prøve å rette opp i denne grunnen først.

    Men også jeg syns dette er vanskelig. Når skal man la dem være lei seg/sinte/sure, og når skal man trå til og hjelpe? Jeg vet ikke, jeg.

  6. #6
    Ble medlem
    02 Feb 2007
    Innlegg
    7,726

    Standard

    Lirypa, synes ikke det var rotete i det hele tatt, jeg (ikke mer rotete enn mitt hode, i hvert fall, for innlegget ditt "made perfect sense" for meg) . Synes du eksemplifiserer godt hvordan vi også nærmer oss denne typen problemstillinger. Og jeg tenker at det er et viktig poeng at barna blir klar over at de kan fremkalle ulike følelser hos sine medmennesker, og at i blant blir også mammaer og pappaer sinte, frustrerte og irriterte, og at de faktisk har lov til å bli det, selv om det selvsagt ligger et annet ansvar på oss voksne enn på barna for å håndtere dette på en anstendig måte.

    Hadde det ikke vært praktisk med en "fasit" for barneomsorg? Alt for mange dilemmaer i denne verden, altså .
    Lykkelig mamma til Solkremen (mai 06) og Blåbæret (mai 09). Kona til J.

  7. #7
    Ble medlem
    23 Apr 2008
    Innlegg
    11,841

    Standard

    Denne må jeg lese grundigere i kveld. Det tror jeg er viktig for familien min nå.

    Storebror hadde stort behov for å si i fra, allerede som baby. Helt fra han var helt liten klarte jeg å tenke "han må få lov til å si i fra". Han protesterte på å bli påkledt, protesterte på å bli puttet ned i badekaret og tatt opp av badekaret osv osv. Altså ting vi måtte igjennom, og jeg gjorde selvsagt det jeg kunne for at det skulle bli mest mulig skånsomt for ham. Han måtte få avreagere, og det lærte jeg meg tidlig til at var helt greit. Det hindret meg på ingen måte i å være til stede og tilby trygghet.

    Lillebror har i forhold nesten ikke grått i hele sitt liv. Og det kjenner jeg på nå, at de gangene han gråter så føles det helt feil for meg. Jeg vil ikke vil ikke vil ikke at han skal gråte. Uansett om jeg er hos ham eller pappaen er hos ham eller han er hos en annen trygg omsorgsperson eller ikke. Jeg vil at han skal være sitt vanlige harmoniske selv! Hele tiden! Mannen ser på meg med store øyne og tror nesten ikke på at jeg klarer å være så irrasjonell... Så her har jeg litt å jobbe med, ja. Jeg vil jo ikke fortsette å være sånn.... men jeg må finne ut når det er greit at lillebror protesterer litt (type når han må vente fordi jeg må ta meg av storebror), og når jeg synes det faktisk er et poeng å prøve å unngå de store reaksjonene. Men den grensa må flyttes betraktelig fra der den er i dag, ellers kommer jeg til å følge lillebrors liv med enorm angst...

    Jeg synes det er et viktig tema, jeg altså. Barns følelser er viktige og spennende og utrolig viktig for både foreldre og barn å bli kjent med og lære seg å håndtere på en utviklende måte - og ikke se på som en tikkende bombe (som jeg gjør for tiden).

  8. #8
    Ble medlem
    25 Sep 2006
    Innlegg
    7,989

    Standard

    Sitat Opprinnelig skrevet av Moder'n Vis innlegg
    Jeg syns JJ tar litt lett på det - spesielt med småbarn som kanskje ikke klarer å forklare hva som er galt. Ja, barn vil hyle og gråte og være misfornøyde, men om det er en grunn til det, så bør man kanskje prøve å rette opp i denne grunnen først.
    Jeg tenker at det kommer litt an på hvilken alder det er på barnet. A kan godt komme til å hyle og ha svære raserianfall fordi hun syns noe er utrolig urettferdig. Men det betyr ikke at jeg alltid vil gi henne det hun ønsker, enten fordi jeg ikke har mulighet til det eller fordi det ikke er bra for henne. Og jeg tror hun må lære seg at det kan være litt urettferdig og skuffende her i livet. Jeg kan ikke gi henne snop og sjokolademelk hele dagene, selv om hun nok syns det.

    Men jeg tenker at man kan møtes litt på halvveien dersom det er mulig. Dersom vi har god tid, så kan jeg være litt mer tålmodig og la henne bruke litt tid. Og jeg tror det er viktig å tenke at man ikke alltid kan kontrollere sine barns ønsker, følelser og handlinger. Man er faktisk ikke en dårlig mor selv om barnet ditt legger seg ned på bakken og hyler på et offentlig sted. Men man er ansvarlig for hvordan man velger å reagere på dette, uansett om det er med bestikkelser eller selv å gå ned på barnets nivå og kjefte høylytt. (Ja, jeg har gjort begge deler. )

    Når det gjelder bestikkelser, så prøver jeg å ikke bruke dem. Iallefall ikke på en "dersom du gjør noe, så skal du få"-måte. Men jeg må innrømme at jeg nok kan ha litt hjelpemidler dersom det er en dag da vi har dårlig tid og det er viktig for meg at barna samarbeider. Da kan det være greit med en overraskelse i bilen eller noe jeg vet barna liker til middag.

    Jeg kjenner selv på at jeg ofte ser barna som er refleksjon av meg selv og tenker på hva folk tenker om meg utifra barnas handlinger. Men jeg er enig med JJ om at vi må la barna være sinte, sure, skuffet og alle andre negative følelser uten at dette skal være skamfullt. Jeg tror man utvikler seg mye som menneske dersom man får kjenne på disse følelsene og lære seg hvordan man på best måte uttrykker dem. Selv vet jeg at jeg kan ha problemer med å f.eks. uttrykke sinne. Og det er jo faktisk ikke greit i situasjoner der folk behandler meg urettferdig og overkjører meg at jeg skal late som om alt er greit alikevel.

    "Der mine meninger/tolkninger er likegyldige, der alt er planlagt og sannheten er satt, der det ikke er plass til mine spørsmål, mine teorier, mine uttrykk, der er det i virkeligheten ikke plass til meg." Carla Rinaldi

  9. #9
    Ble medlem
    13 May 2008
    Sted
    Akershus
    Innlegg
    855

    Standard

    Jeg synes artikkelen var er god påminnelse på at barna og kan ha dårlige dager, akkurat som oss voksne. Og at det også er nyttig læring for dem, tenker jeg. Man bør ikke, og man kan ikke, unngå alle skuffelser i livet.
    Samtidig synes jeg du sier det så fint Lirypa, at det ikke er noen grunn til å ha unødvendige konflikter heller.

    Jeg kjenner meg litt igjen i "vingummimammaen", for jeg vil jo ikke at barna skal være sinte og lei seg.. jeg vil jo "det beste" for de, og ønsker at de skal være glade og fornøyde.
    Men jeg kan kanskje senke skuldrene litt og ikke nødvendigvis ha som mål at alle dager skal være harmoniske. Det er vel både ganske urealistisk og lite hensiktsmessig..
    Mamma til Storebror -03 og Sjørøver'n -05



    DELIGHT IN THE LITTLE THINGS

  10. #10
    Ble medlem
    07 Mar 2007
    Sted
    Utvandret
    Innlegg
    17,932
    Blogginnlegg
    11

    Standard

    Jeg synes det han skriver en vel så viktig observasjon av trenden i "barneoppdragelsen" som at enkeltmennesker skal føle seg truffet.

    Jeg vet ikke om vingummieksempelet er litt ekstremt ifht hva som er vanlig av "kompromisser", men hyl på butikken er vel nærmest obligatorisk i løpet av småbarnsårene.

    Jeg tenker at det finnes flere måter å løse "disharmoni" på. En måte er vingummi for å unngå episodene i det hele tatt, andre måter er å "bruke kjeft på avstand/bære hylende barn ut av butikken", og "mellommåter" er når man har litt tid til å resonnere i situasjonen og kanskje klare å komme fram til en løsning sammen med barnet. Men mange ganger er det helt umulig. Vi har hatt enkelte episoder denne vinterferieuka der supern har kjørt seg helt fast, og det er som oftest når han er trøtt og/eller sulten. Han har kuttet ut dagsovingen, og det merkes på (over)aktivitetsnivået og reaksjonene. Men jeg tenker at det får han og vi tåle. Derimot er jeg ikke sikker på om det skal tåles i barnehagen, for det kan bli for slitsomt for ham, så vi er ikke helt ferdig med å tenke ut hvordan vi gjør det der....
    Livet med supermann og supersønnene f juni -06 og januar -10 er meningen!

Regler for innlegg

  • Du kan ikke starte nye tråder
  • Du kan ikke skrive svar
  • Du kan ikke poste vedlegg
  • Du kan ikke endre dine poster
  •