Viser resultater 1 til 5 av 5
  1. #1
    Ble medlem
    02 Feb 2007
    Innlegg
    11,859

    Standard Case uke 20: Når maktkamper preger hverdagen.

    Mina er mor til 3 år gamle Silje. De strever om dagen og Mina føler ansvar for å lede dem videre, ut av dette vanskelige.

    Relasjonen deres er nå preget av mye maktkamper. Silje er så mye sint, Mina opplever at Silje trasser mot henne. Med vilje gjør hun ting hun vet hun ikke får. Når mor vil snakke med henne opplever hun at Frida lukker ørene og liksom låser seg. Hun raser.

    Dette preger mye av hverdagene deres og særlig alle overganger. Silje vil styre alt selv, og Mina ender ofte med å bruke tvang på datteren.

    Mina er rådvill og trenger deres hjelp.

    Har dere noen tips til hvordan Mina kan snu denne realsjonen og få til mere samarbeid med datteren sin?
    Lykkelig gift med mannen min
    Mamma til Storebror mars 89
    og lillebroren Lillebap som ble født i mars 06.

  2. #2
    Ble medlem
    25 Apr 2008
    Sted
    Oslo
    Innlegg
    7,102

    Standard

    Dette er så vanskelig! (Og kaje - dette kan du så mye bedre enn meg. Jeg blir nesten pinlig berørt av å svare her. )

    For min egen del syns jeg ofte jeg har tatt kamper jeg ikke burde ta. Hvorfor gjør jeg som jeg gjør? Hva er det jeg egentlig ønsker å oppnå? Hvor går mine grenser, og er de egentlig absolutte? Å klargjøre dette for meg selv syns jeg er utrolig viktig.

    Jenta mi er jo ikke 3 år (og det er skrekkelig lenge siden jeg hadde ansvar for et tvillingpar på 3 år - dessuten var de engler), så mine tanker blir veldig basert på en unge som er mye yngre.

    Overganger er vanskelig. Det gjelder oss alle! Jeg tenker det vanlige - forberede så godt man kan, så gjennomføre (om nødvendig med tvang - men da på en rolig måte og uten harde og raske hender) og så eventuelt trøste underveis om ting skjærer seg samt snakke om hendelsen i ettertid for å bearbeide og hindre problemer neste gang.

    Men samtidig tenker jeg at man må vite hvor man selv står som voksen i overgangene. Er det mulig å innføre litt gøy og lek i disse overgangene?

    Jeg lar jenta mi styre, og prøver å alltid ha god tid. Og så appellerer jeg til ting jeg vet hun liker. Snuppa mi er et ryddemenneske som liker å putte ting på plass. Nå når jeg endelig vet det, så forstår jeg hvorfor hun plutselig forsvinner inn i barnehagen igjen når jeg egentlig står der og skal ta på henne skoene - togvognen må jo legges på plass!

    Når vi skal ut hjemme, så ber jeg ofte snuppa hente skoene mine. Det vet jeg hun liker, og da vet hun at vi begge skal ut. Det er mye lettere å kle på henne etter dette. Problemet er jo når vi skal inn igjen. Det vil hun ikke! Da må det lokkes og lirkes. "Nå kan du legge enda en stein på trappa, men så må vi gå inn." "Si "ha det" til steinen, og så går vi." "Skal du vinke til bilen?"

    De gangene jeg lar henne gå litt på vei fra barnehagen, så er jo alt veldig spennende og det kan ta ÅR å komme seg hjem. Samtidig nekter hun jo ofte på å bli båret. Så min løsning er å løpe sammen med henne. Det er vår lek. Jeg ser på henne med et lekent blikk hun gjenkjenner, og så sier jeg "Skal vi løpe?", og så gjør vi det. Vi løper (heeh), og jeg sier "løpe løpe løpe løpe" ganske fort, og så ser jeg på henne (og hun på meg), og så sier jeg "gåååå, gååååå, gååå" veldig sakte mens vi går sakte. Og så går vi en liten stund før snuppa signaliserer at nå må vi løpe, og så sier jeg "løpe løpe". Og så har vi det gåen .. eh, løpende. Slik prøver jeg å gjøre ting morsomme.

    Jeg tenker at unger som låser seg når man snakker til dem - de har blitt snakket litt for mye til og kanskje ikke nok med. Hvorfor er Silje sint, egentlig? Er det noe Silje plages med? Har hun havnet i storgruppa i barnehagen og takler det dårlig? Strever hun med å uttrykke seg på en måte som Mina forstår? Savner hun mamma'n sin i det daglige?

    Blir det for mange regler på hjemmebane? Vi har få ting som er forbudt her hjemme - det meste er lov å fingre med. Det gjør at de få tingene som er forbudt, de bruker hun høre på. Men selvsagt ikke alltid. Jeg har hatt noen tomme blomsterpotter med leca-kuler stående i vinduskarmen. Disse syns snuppa er utrolig spennende, så hver gang hun var i nærheten av vinduskarmen måtte hun fingre med leca-kulene (som var skitne av jord, etc). Jeg likte ikke det, og ba henne gjentatte ganger slutte. Jeg tok henne bort fra vinduet samt fjernet kulene fra hånden hennes. Men til slutt innså jeg at dette kunne jeg ikke vinne. Hun ville ha disse kulene, hun! Siden det ikke var greit for meg å ha skitne leca-kuler over hele huset (de er vonde å trø på!), så fjernet jeg blomsterkrukkene med leca-kuler fra vinduskarmen.

    Hm. Det var mine tanker rundt dette. Håper Mina får flere svar - kanskje fra noen 3-åringsforeldre denne gangen?

  3. #3
    Ble medlem
    13 Oct 2006
    Sted
    Lommekroken
    Innlegg
    7,914

    Standard

    Jeg mener at for mange regler gir for mange muligheter til overtramp av dem. Er alle reglene like godt gjennomtenkt? Hva er konsekvensen om reglene endres? Om f.eks. Silje vil ha sandaler på, mens mor mener at i dag er det joggeskodag - hvor viktig er dette prinsippet for mor? Et alternativ er å la barnet ha sandaler, men ta med joggesko om de er mest praktiske i løpet av dagen.
    Er det mye spennende og ulovlig som frister og dette ulovlige ikke er noe mor har tenkt å gi seg på bør heller fristelsen fjernes. Forbuden frukt smaker best. Måtehold og selvdisiplin læres senere, en treåring kan ikke være superdisiplinert og det bør heller ikke forventes.
    Barnet ønsker å styre selv og da kan mor være så sleip at hun leder barnet mot et mål, men lar barnet selv velge enkelte ting. For eksempel om mor mener at barnet skal ha på seg skjorte i dag, kan barnet velge om hun vil ha den hvite eller den rutete skjorten. Men maks to alternativer. Dette gir barnet en følelse av selvbestemmelse, på samme tid som mor kan styre hvor godt barnet er påkledt.
    Deretter kan det vurderes om enkelte av mors prinsipper medfører ubehag. Håret må børstes, men om barnet viser at hun er hårsår, bør dette tas hensyn til, selv om mor egentlig tror at det er mest på gjørs og like reelt vont. Med kort hår, myk børste og leave-in balsam kan de mest motstridige floker løses uten fysisk eller psykisk smerte for barnet.
    Å gå over til en annen aktivitet er en ganske typisk sitasjon som kan skjære seg helt. Forberedelse, forberedelse og forberedelse har hjulpet godt her. Husk at barnet ikke vet hvor lenge 5 minutter er, men antageligvis vet hva "snart" og "nå" betyr. Om mor også forsøker å time ny aktivitet kan det gå ganske smertefritt - om hun bare lar barnet ta ting litt i eget tempo. Ofte kan det være mer tidsbesparende enn å trumpe igjennom mors skjema. Også legg inn mer tid for aktivitetsskifte enn det man regner med for voksne.
    Mor må også passe på seg selv. Om blodsukkeret er for lavt, eller hun sover for lite er det fort gjort å bli utalmodig og hissig. Er det andre frustrasjoner i hennes hverdag bør disse løses der og ikke tas med og tas ut på barnet. Frustrasjon avler frustrasjon. På samme måte kan barnet slå seg vrang om hun er sulten eller trøtt - på samme måte som mor. Mor bør også finne ut sine egne grenser og opprettholde dem vennlig, men bestemt. Om barnet slår i frustrasjon er det fullstendig lov å si at det ikke er lov og trekke seg unna, men ikke vekk fra barnet. En naturlig konsekvens ved at man slår noen er nettopp at de trekker seg unna, utenfor slagrekkevidde og intimsone. Her bør fokus dog være på handlingen, ikke barnet. Og all uønsket handling som barnet gjør bør ha fokus på handlingen og ikke barnet.
    Positive situasjoner må sees. Om barnet ikke får nok oppmerksomhet til vanlig, kan utagering være en måte å berøre mor når ikke noe annet hjelper.
    Gullungen Maya dubbedåre født mai 2005

    I solemnly swear I'm up to no good. UV-ståa akkurat nå finner du ut av på: http://www.nrpa.no/uvnett/

  4. #4
    Ble medlem
    25 Apr 2008
    Sted
    Oslo
    Innlegg
    7,102

    Standard

    Med Al-Kemias klare og tydelige setninger som inspirasjon:

    Ikke si "Ikke gå opp den trappen", men heller "Kom og gå her sammen med meg". For eksempel. Dette øver i alle fall jeg veldig på. Ved å bruke "Ikke gjør" ditt og datt, så havner fokuset der, ikke på det man som voksen egentlig ønsker skal skje.

  5. #5
    Ble medlem
    08 Jul 2008
    Sted
    Østlandet
    Innlegg
    73

    Standard

    Dette har jeg skrevet om trass tidligere, og sier noe om hvordan vi tenkte da vi hadde sånn periode.

    Etter en heavy periode fra november-07 til april-08 , for så å ha fått den greie gutten vår tilbake så har vi vel noen råd vi også:

    La det ri av seg, uten å gi etter. Noen ganger må de bare skrike og skrike av sinne, og så får det bare være kjedelig å høre på. Har handlet mange ganger med en bæljende gutt i vogna eller gående ved siden av meg. Hele Meny så på oss, men jeg smilte bare anstrengt og handlet det jeg skulle. Han var ikke lei seg og hadde ikke vondt noen steder. Han måtte bare få følelser ut, og det tok litt lengre tid enn det gjør etter hvert.

    Legg til rette for at situasjoner du vet kan gå skeis, ikke behøver å gjøre det. Lillebror f.eks. SKAL låne handa, som han sier, når vi går opp sammen med han, selv om han kan gå opp selv når han vil. I steden for å rope på han fra 2.etg, så går vi ned og leier han opp. Bare et eksempel på småting vi kan gjøre for å få ting til å gå glatt. Han liker også veldig godt å pille lo mellom tærne. Får han gjøre det et minutt før vi bytter bleie, så er han også kjempefornøyd. Han hater lo, rusk og rask, men liker veldig godt å pille det bort. Er som en liten ape der han ligger. Vi lar han få den tida til de ting som er viktige for han.

    Ikke press gjennom ting fordi du er voksen og bestemmer. Noen ganger har man nemlig lyst til det. Tenk da gjennom hvorfor det er viktig for deg. Noen ganger er det selvsagt viktig og riktig, men andre ganger ikke.

    Ros veldig det som går bra. Tannpuss her har gått fra "overgrep" til en gapende godgutt. Vi har holdt ham fast, til å la ham stå selv, vi har gapt sammen med han, sett spankulerene Kariuser og Baktuser, og snakket om hvordan de reiser nedover i kloakken, et.c.

    Lær deg til å hive ut spennende tema om du ser at det er i ferd med å gå galt. En periode her startet skrikinga om vi måtte gå hjem fra barnehagen, og ikke kjøre bil. Å kaste ut spørsmål om de hadde sett noe skummelt, og noe om skogen, og kanskje vi så bussen der, og kanskje det satt en heks på bussen, et.c. kunne få tankene over fra bil og over til spennende ting på vei hjem.

    Tenk at det går jo over etter hvert.

    Det er viktig å være klar over at de er for små til å bestemme seg for å slutte å skrike og være sint. Som regel er de det. "Trusler" om at de ikke får ditt eller datt, eller det og det skjer, det har derfor lite eller ingen verdi. De ser heller ikke konsekvenser av noe, og forstår ikke alt. De klarer ikke å løse alt i dialog. Noen ganger må de voksne hjelpe dem ved å sette grenser og avslutte usikkerhet. Vi trodde vi var snille og gikk i dialog om en del ting, men det gjorde en del ting bare verre. Så noen ganger måtte vi bare avslutte en situasjon (eks. skal ikke bytte bleie), med å gjøre kort prosess, bære ham opp, bytte bleier på en hylende og sparkende gutt, og så var vi ferdig. Han strålende fornøyd, og jeg deprimert en 5 minutters tid. Men mye bedre enn langvarig jatting, som uansett skulle føre til samme resultat. For noen ganger bestemmer vi.

    Ellers har vi fokusert på MASSE ros og MASSE kos. Det skal føles godt å være sammen med mamma og pappa. De er trygge og representerer noe man ønsker å være en del av.

    I dag er lillebror 4 år og en helt fantastisk gutt. Han har mange følelser og er veldig kosete og nær. Han viser omsorg og empati, og kan forklare og si det han mener.
    Sist endret av Linde : 15 May 2009 kl 11:30
    Mjuk mor til tre barn født i 2003, 2005 og 2008.


Regler for innlegg

  • Du kan ikke starte nye tråder
  • Du kan ikke skrive svar
  • Du kan ikke poste vedlegg
  • Du kan ikke endre dine poster
  •