Side 1 av 2 12 SisteSiste
Viser resultater 1 til 10 av 14
  1. #1
    Ble medlem
    27 Apr 2008
    Sted
    Akershus
    Innlegg
    4,598
    Blogginnlegg
    1

    Standard forskning om toåringen?

    I og med at jeg og mannen er uenige om oppdragelsesmetodene må jeg ha litt forskning. det dreier seg om hva vi begge tror at jenta vår forstår allerede. han mener hun f.eks slår og sparker for og irritere, være slem eller få viljen sin. jeg mener hun slår fordi det ligger andre følelser bak som hun ikke klarer og få frem. f.eks sjalusi, sliten , trøtt, lei seg osv.(men er vel på jordet selv..)

    derfor: er det noe sted det står litt om hvordan toåringen tenker, føler, og kommuniserer på? en bok, en link, noe med skikelig backup ikke bare hva noen synes eller tror?

    jeg håper at om jeg kan "bevise" for han at hun faktisk ikke gjør slike ting for å få viljen sin, så kan vi bli enige om metoder som begge kan bruke uten og føler seg overkjørt.

    Kan noen hjelpe meg med research!??
    Sist endret av katari : 02 Oct 2009 kl 15:50 Årsak: ville ikke at det skulle bli "enda" en klagetråd fra meg..
    Storesøster oktober 2007
    Lillebror august 2009

  2. #2
    Ble medlem
    23 Apr 2008
    Innlegg
    11,841

    Standard

    Du har lest toåringtråden her inne? Jeg tenker at dere begge er litt på villspor. Hun har jo ikke engang fylt to år, og følelseslivet hennes kommer til å være komplett kaos en stund fremover. Hun vil ikke kunne forklare, ikke forstå, og det er ikke et enkelt behov du kan tilfredsstille som kommer til å "fikse problemet". Her må man bare ta tiden til hjelp og forsøke å gjøre livet levelig for både henne og dere (og dette var jo ikke forskning, bare mine egne observasjoner fra en tid som jeg snart er gjennom nå som jeg har en fireåring).

    Stein Erik Ulvund har jo bøker om å forstå barnet i ulike aldre, uten at jeg har lest noen av de. Jeg fikk også et skriv fra helsestasjonen om toåringen, som sier mye av det samme som toåringtråden her inne. Jeg vil tro at de fleste nyere kilder om toåringen vil fortelle dere at det er en tid med følelsesmessig kaos, og at det i bunn og grunn handler om å få barnet trygt igjennom stormen.

  3. #3
    Ble medlem
    27 Apr 2008
    Sted
    Akershus
    Innlegg
    4,598
    Blogginnlegg
    1

    Standard

    Sitat Opprinnelig skrevet av hurramegrundt Vis innlegg
    Du har lest toåringtråden her inne? Jeg tenker at dere begge er litt på villspor. Hun har jo ikke engang fylt to år, og følelseslivet hennes kommer til å være komplett kaos en stund fremover. Hun vil ikke kunne forklare, ikke forstå, og det er ikke et enkelt behov du kan tilfredsstille som kommer til å "fikse problemet". Her må man bare ta tiden til hjelp og forsøke å gjøre livet levelig for både henne og dere.
    ja jeg vet vi ikke bare kan knipse med fingrene og fikse "problemet", og ting er kaotisk for henne(og for oss). så enkelt og greit skal vi bare droppe alt som heter å prøve å få frem hva som er galt og riktig, aldri prøve å fortelle henne hvorfor noe er bra eller dårlig fordi hun uansett ikke "forstår noe". fordi alt hun gjør en grunnløst og det aldri ligger noe bak det.. det kan jeg ikke skjønne jeg.. og hvor lemge skal vi holde på sånn, hun vil jo lære og forstå mere og mer med tiden , trodde det var vår oppgave å lære henne saker, men hvordan..

    Jeg vil tro at de fleste nyere kilder om toåringen vil fortelle dere at det er en tid med følelsesmessig kaos, og at det i bunn og grunn handler om å få barnet trygt igjennom stormen.
    Ja jeg vet at vi begge er på villspor, jeg føler at vi er totalt ute og kjøre, derfor trenger jeg mer håndfaste ting og gå ut i fra og forslag til hvordan vi kan komme oss gjennom det på uten at noen blir krenket og overkjørt. for akkurat nå funker ingenting av det vi holder på med, og det er ikke en fin hverdag for noen av oss for tiden..

    jeg vet det ikke finnes en fasit, men sånn vi holder på nå vil jeg ikke ha det. jeg er vel kanskje på feil forum da, føler jeg stiller så høye forventninger til hvordan jeg skal løse ting at jeg bare faller i grus fordi ikke noe "funker". jeg føler at jeg ikke klarer og være en TIO mamma. og hver dag føler jeg at nå gir jeg bare opp snart.

    føler meg misslykket som mamma, og føler at forholdet mellom meg og mannen bare blir mer og mer dratt i forskjellige retninger hver dag ettersom vi er uenige om alt.
    Storesøster oktober 2007
    Lillebror august 2009

  4. #4
    Ble medlem
    12 Oct 2006
    Innlegg
    11,240

    Standard

    Sitat Opprinnelig skrevet av katari Vis innlegg
    Ja jeg vet at vi begge er på villspor, jeg føler at vi er totalt ute og kjøre.
    Tror du det er sånn nå fordi det har kommet en baby inn i familien? ..eller var det sånn før det også?

    Vi bestemte oss ihvertfall for at det var unntakstilstand i familien når babyen kom. Mini skulle få rimelig fritt spillerom for alle mulige følelser osv. Jeg og pappaen splittet oss mye, og gjør det enda (min er vel bare en mnd større enn din baby, men mini er også 2 år eldre enn H.) Jeg leker så mye jeg kan med bare mini (han vil helst at vi er på rommet hans og lukker døren ), evt går på butikken bare vi osv (butikken er bare 2 min unna). Ihvertfall merker jeg at han blir mindre "krevende" (dårlig ordvalg) av det..



    Jeg tipper H. savner å ha mammaen sin ifred
    Mini 05
    Miniputt 09


    "Slapp av, dette klarer du, du må være deg selv" Mini, 4 år.

  5. #5
    Ble medlem
    23 Apr 2008
    Innlegg
    11,841

    Standard

    Huff, katari, jeg føler at jeg tok fra deg litt motet der. Det er jeg lei for. :troster:

    Sitat Opprinnelig skrevet av katari Vis innlegg
    ja jeg vet vi ikke bare kan knipse med fingrene og fikse "problemet", og ting er kaotisk for henne(og for oss). så enkelt og greit skal vi bare droppe alt som heter å prøve å få frem hva som er galt og riktig, aldri prøve å fortelle henne hvorfor noe er bra eller dårlig fordi hun uansett ikke "forstår noe". fordi alt hun gjør en grunnløst og det aldri ligger noe bak det.. det kan jeg ikke skjønne jeg.. og hvor lemge skal vi holde på sånn, hun vil jo lære og forstå mere og mer med tiden , trodde det var vår oppgave å lære henne saker, men hvordan..
    Jeg tenker at det er viktig at dere sier hva som er greit og ikke greit, men ikke ha særlig forventninger til henne ennå om at hun skal forstå det og endre seg etter det. Dere skal være tydelige - men jeg føler at dere fokuserer mye på hva slags reaksjoner dere skal ha for at hun skal forstå - og der er dere på villspor, tenker jeg. Dere skal være tydelige, men når dere ikke frem, så må dere gi henne spillerom for det, eller finne på noe annet sammen med henne. Når følelsene hennes raser i kroppen, så la de rase. Ikke mas, det er faktisk ikke nødvendig. La H få styre dagene litt, det er så kort tid hun er hjemme uansett. Ta M i bæretøy og tenk på hva som vil gjøre dagen til H god.

    Hvilken adferd hos dere som voksne er det dere vil ha slutt på? Masing, trusler? Kan dere begynne der, tror du? Kanskje kan du prøve å snakke minst mulig til henne, bare vise henne med kroppen din hva som skal skje? Når jeg blir frustrert hender det at jeg bare sier til meg selv at jeg må lukke munnen, altså, for når jeg sier gale ting blir jeg jo bare mer frustrert. Lukke munnen og la barna få være barn i noen minutter før jeg igjen gjør et forsøk på å ta kontroll over situasjonen. Men det er jo ikke lett!

  6. #6
    Ble medlem
    27 Apr 2008
    Sted
    Akershus
    Innlegg
    4,598
    Blogginnlegg
    1

    Standard

    Sitat Opprinnelig skrevet av hurramegrundt Vis innlegg
    Huff, katari, jeg føler at jeg tok fra deg litt motet der. Det er jeg lei for. :troster:
    Det går bra er bare jeg som er litt hårsår og håpløs om dagen.

    Skal prøve og tenke minimum forventninger, men jeg kan jo ikke styre mannen, han mener jo fremdeles det samme. i løpet av bare noen minutter nå i dag har han allerede kommet med tre "trusler". altså slike opførselstyrende trusler type "ikke gjør sånn fordi da må jeg/du". og da blir jeg så lei meg. tenker at det blir så mye unødvendig mas og dte blir ikke gode dager av sånt.

    og ikke bare H savner meg, jeg savner henne. og ha tiden sammen med henne til å ha gode opplevelser, ikke bare hastverk fordi M også må få mye oppmerksomhet og nærhet. vi deler oss en del når vi er to, men det er jo dager innimellom hvor det ikke går, slik som i dag når mannen jobber. vi er oppe klokka fem og han er hjemme klokka tre.

    jeg leste noen ting på famlab i går som gjenoppvekket en del ting for meg. kopierer inn ett par av de her
    Storesøster oktober 2007
    Lillebror august 2009

  7. #7
    Ble medlem
    27 Apr 2008
    Sted
    Akershus
    Innlegg
    4,598
    Blogginnlegg
    1

    Standard

    Toåringen gjør opprør

    Forfatter: Jesper Juul

    La barnet prøve ut ting på egen hånd, det har det godt av.

    Finnes det en «trass-strategi»? Et foreldrepar skriver:
    Vi har en datter på to år og to måneder som for alvor er kommet i trassalderen. Hun kjemper med nebb og klør mot stort sett alt vi vil bestemme. Det fører til fryktelig mange kamper hver eneste dag, og vi vet ikke hva vi skal gjøre for å få et mer harmonisk samspill med henne. Vi har blant annet lett etter svar i bøkene dine. Du skriver at det ofte er foreldrene som blir trassige når barnet kommer i den alderen. Selv om vi godt kan se det morsomme og til dels riktige i dette, gir det oss ikke umiddelbart noen hjelp i vår situasjon.
    Vi foreldrene hennes opplever oss selv som ganske avbalanserte mennesker, som er villige til å forhandle om det meste, men det virker som hun tvinger oss ut i den ene maktkampen etter den andre. Hun er slett ikke innstilt på forhandling eller kompromiss. Hva skal vi gjøre?
    Hvilke grenser bør vi sette?

    Svar:
    Datteren deres er kommet i den alderen som egentlig burde hete «selvstendighetsalderen». Rent utviklingspsykologisk er det nemlig det som skjer med henne. Hun er i gang med to livsviktige prosjekter. Det ene er å frigjøre seg fra den totale avhengigheten til dere og bli mer selvhjulpen. Det andre er at hun er i ferd med å bli en egen person, et eget menneske som hun nå har mer makt over i kraft av sin motoriske frihet og sitt språk. Begge deler er noe hun gjør for seg selv og ikke imot dere! Hun vokser som menneske, på samme måte som hun vokser fysisk, og det skal ikke oppdragelsen stanse.

    Fra et foreldreperspektiv tenker vi mest på at vår gave til barnet, som er totalt avhengig de første 1820 måneder, må være å ivareta behovet for omsorg, trygghet, osv. Og det er det selvfølgelig. Men det er også noe annet. Enhver voksen som på grunn av sykdom eller annet har vært helt avhengig av andre, har opplevd hvor ubehagelig det også er.
    Total avhengighet fysisk, psykisk eller økonomisk er nedbrytende for menneskets selvfølelse og verdighet.

    Gi meg frihet
    Jeg nevner dette fordi mange av de såkalte problemer foreldre opplever i forhold til barna sine, faktisk avhenger av foreldrenes perspektiv, synsvinkel og viten, og ikke handler om hvem barnet er, og hva det prøver å si. Datteren deres forsøker med sin adferd å fortelle dere omtrent følgende: «Kjære mor og far, takk for alt dere har gitt meg de første to år av mitt liv. Dere har virkelig gitt meg livsmot og lyst til å prøve meg på egen hånd. Nå kan dere godt slappe av litt og bruke mer tid på dere selv og hverandre.»
    Men slik kan ikke små barn snakke, så de begynner bare å ville allting selv og enda verre å ville bestemme allting selv. Men er de i stand til det? Kan de faktisk alt det de gjerne vil gjøre selv?

    Nei, ofte kan de ikke det eller nesten ikke. Det er ikke der deres kompetanse ligger. Den ligger i viljen og evnen til å lære av egne erfaringer og til å nå målet: å kunne klare seg selv og ta ansvar for seg selv. Denne læringsprosessen tar som kjent de neste ca. 15 år.

    Så akkurat nå vil hun selv bestemme hvilke klær hun skal ha på seg, og hun vil selv ta dem på seg selv om hun ikke klarer det helt ennå. Hun vil selv gå opp og ned trapper, som med voksenøyne er litt for farlige, og hun vil selv bestemme hva og hvordan hun skal spise, når hun skal bade, sove, og så videre.

    Følgende eksempel forteller hva hun har bruk for, og så skal jeg senere komme tilbake til hva dere kan gjøre.

    En bestemor fortalte at da hun skulle gå ned den lange trappen i huset sitt sammen med barnebarnet på to år, tok hun henne automatisk i hånden. Jenta dro hånden til seg, så sin bestemor rett inn i øynene og sa bestemt: «Nei! Jeg vil gå selv!» Bestemoren insisterte ikke, men gikk ved siden av barnebarnet ned hele trappen. Vel nede så jentungen opp på henne med strålende øyne og sa med stolthet i stemmen: «Se, bestemor jeg klarte det selv, men ikke helt alene!»

    Tenk nytt
    Det er naturlig og nødvendig at datteren deres oppfører seg som hun gjør. I seg selv er dette helt uproblematisk, men det skaper konflikt i forhold til dere. Årsaken til at det utvikler seg til maktkamper, sitter mellom ørene på dere.
    Tiden er derfor inne til å se tingene på en ny måte.

    Jeg vil foreslå at dere (og alle andre foreldre i samme situasjon) betrakter denne utviklingsfasen på samme måte som andre skjellsettende faser i en datters liv eksamen, menstruasjon, den første kjærlighet, bryllup og barn som en gledelig begivenhet, som skal feires. Den aktuelle fasen i utviklingen hennes er en gave til dere. Hun har hatt bruk for oppmerksomheten og hjelpen deres 24 timer i døgnet. Nå kan dere slappe av litt og bruke tid og energi på andre ting enn foreldrerollen.

    Når hun i fremtiden «vil selv», «kan selv» og vil bestemme selv, kan dere f.eks. si:
    Fint at du vil gjøre det selv! Tror du at du også kan klare det?

    Det er flott hvis du klarer det selv.

    Jeg tror du kan klare det selv, men jeg har det travelt, så kan jeg få lov til å hjelpe deg?

    Resten handler om å gjøre som bestemoren: være nærværende og klar til å hjelpe barnet når det trengs, og når hun selv ber om det. Noe lærer hun på én dag, andre ting tar det måneder eller år å lære. De voksnes jobb er å støtte læringsprosessen med oppmuntring, engasjement, interesse og sans for barnets spesielle personlighet på samme måte som når hun begynner på skolen.

    Denne fasen av livet hennes innebærer også at hun må eksperimentere både med egne og med deres grenser. Når hun krenker grenser som dere ikke har tenkt å forandre, må dere gjøre det klart for henne. Det samme gjelder selvfølgelig hvis hun selv mener det er greit å gå over gaten på rødt lys, leke med fyrstikker og annet som kan sette livet hennes i fare. Vi snakker altså ikke om «frihet» forstått som frihet til å gjøre akkurat som hun selv vil, men om frihet og rom til å lære hvem hun selv er, hvem dere er, og hvor hennes muligheter og begrensninger er.

    Når det gjelder grenser som egentlig dreier seg om de verdier dere står for, må dere være tålmodige. Et alminnelig sunt barn har først klart å integrere foreldrenes forestillinger om godt og vondt når det er mellom fire og fem år. Det innebærer mange gjentagelser, men bør ikke følges av hverken straff eller kritikk. Det er meningsløst å straffe mennesker for noe de (ennå) ikke klarer.

    Storesøster oktober 2007
    Lillebror august 2009

  8. #8
    Ble medlem
    27 Apr 2008
    Sted
    Akershus
    Innlegg
    4,598
    Blogginnlegg
    1

    Standard

    Drama i butikken!

    Forfatter: Jesper Juul

    Hva kan mor eller far gjøre når barnet forvandler seg til et monster med jernvilje foran godteridisken?

    Så skejdde det! Akkurat der, i sentrum av storbyen en lørdag ettermiddag. En levendegjørelse av spørsmålet småbarnsforeldre i hele Europa stiller folk som meg når vi holder foredrag eller har en spalte i avisen om barneoppdragelse: «Hva gjør man med en umulig treåring som bare VIL ha sjokolade, sukkertøy eller is, og som flipper helt ut når man sier nei?»

    Forløpet denne novemberdagen var klassisk:
    Det begynner ved inngangen til butikken. Mor går med minstebarnet i trillevogn og holder sin treåring i hånden. Han ser opp på henne med store, glade øyne og sier:
    -Mamma, kan jeg få godteri i dag?
    -Du vet godt at du ikke kan få godteri hver gang vi er ute og handler. Det har vi jo snakket om.
    (Morens stemme er påtatt vennlig, og hun unngår å se ham i øynene.)
    -Jamen, jeg kan vel få litt?
    -Det tror jeg ikke. Nå kan du hjelpe mor med å passe lillesøster. (Stemmen er allerede en smule defensiv, og forsøket på å formidle at han er stor og dermed fornuftig er ikke helt overbevisende.)


    De går rundt en stund, gutten stanser hver gang han ser noe fristende, og spør: «Kan jeg få denne?» Stemmen og mimikken hans er stadig like optimistisk og glad. Mor varierer svarene sine fra: «Nei, det er ikke noe for deg» til «Mor har jo sagt nei, lille venn. . . ikke sant!»
    (Hennes bevegelser er etterhvert blitt en smule febrilske. Spørsmålene hans stresser henne.)


    Til slutt kommer de til godterihyllene. Gutten tar en sjokoladeplate og holder den opp mot henne med alle tegn på begynnende desperasjon i stemmen og ansiktet:
    -Denne kan jeg vel få?

    -Nei, har jeg jo sagt. Kan du ikke forstå det? Du kan ikke få noe hver gang vi er ute og handler, det har vi jo snakket om. (Stemmen hennes er nå helt uten overbevisning, og hennes appell til ham er helt tydelig: Nå må du holde opp, ellers blir mor så lei av det at hun til slutt ikke vet hva hun skal gjøre.)


    Han sammenbitt og målbevisst: -Jamen, jeg VIL ha den!

    Hun senker stemmen nesten til hvisking: -Jeg har jo sagt nei. Kan du ikke forstå det? Det ender med at mor ikke kan ha deg med noen steder hvis du skal være så umulig!

    Han klemmer sjokoladen til smeltepunktet, og stemmen er nå oppe i desperat og kampklar fistel: -Jeg VIL HA DEN, JEG VIL!!!

    Seier og tap
    Moren forsøker, uten hell, å ta sjokoladen ut av hånden hans. Hun appellerer til ham om å oppføre seg ordentlig, samtidig som hun sender unnskyldende blikk til dem som står rundt. De smiler tilbake med en lett hoderysten, som om de forsøker å stive opp selvtilliten hennes med en kollektiv viten om at «barn er jo så vanskelige i den alderen». Det hele slutter naturligvis med at barnet får viljen sin og går fornøyd videre, med sjokoladen i den ene hånden og et halvspist grovt rundstykke i den andre, og med lillesøsteren som et forundret vitne til livets besynderlige logikk.

    Denne mor vil, som så mange andre foreldre, hevde at hun jo har sagt «nei» til sønnen. Men det har hun ikke. Hun har kanskje ment nei, men hun har ikke sagt det klart, vennlig og utvetydig. Det hun fikk uttrykt, var: «Jeg synes egentlig ikke at du skal få noe i dag, og det håper jeg du er stor nok til å forstå, slik at det ikke blir en konflikt som jeg ikke kan overskue og ikke aner hvordan jeg skal takle.»
    Sønnen hennes får dermed ansvaret for deres innbyrdes forhold, og det kan hverken tre- eller trettenårige barn bære.

    Denne moren befinner sig midt oppi mange moderne foreldres største dilemma: Hvordan skal foreldre utøve sitt lederskap uten å krenke eller såre barna? Butikken er bare én av mange arenaer hvor den enkelte far eller mor må bestemme seg for hvem som er sjef og hvilken lederstil som er best.

    Svaret
    Når sønnen spør sin mor første gang om han kan få godter, kan hun svare:
    -Det må jeg tenke over. . . Nei, det får du ikke (med normal stemmeføring og et vennlig blikk).
    -Jamen, hvorfor ikke?
    -Fordi jeg ikke vil gi deg det. (Legg merke til «jeg». Det er ikke smart å omtale seg selv i tredje person hvis man vil ha autoritet.)
    -Jamen, hvorfor?
    -Det vil jeg ikke forklare deg. (Deretter må hun straks gå i gang med dagens innkjøp og ikke beholde øyekontakten med ham i håp om at han ved et mirakel skal synes at hun er en klok mor.)


    Hver gang han siden spør, må hun se vennlig på ham og svare rolig «nei» hverken mer eller mindre. Hvis dette er en ny stil, vil han muligens allikevel starte en mindre krig til slutt, som hun kan besvare ved å stryke ham over håret og si: «Jeg forstår godt at du gjerne vil ha godteri, men det får du ikke i dag, » og deretter gå videre gjennom kassen. Hun kan rolig ignorere dem som står omkring, for de vil vise medfølelse så lenge hun kan se dem, men inne på kafeen vil de sladre om de bortskjemte barna nå til dags og deres slappe foreldre.

    Hemmeligheten
    Hele hemmeligheten ligger i hennes første «nei», som hun må mene alvorlig. Hvis ikke, kan hun like godt si «ja» fra begynnelsen av og dele gleden med ham. Det blir hun ikke en dårligere mor av. Hans trivsel og utvikling avhenger ikke av om han får ja eller nei. Den avhenger av hvorfor han får det svar han får. Et helhjertet svar er alltid et godt svar. Et svar som er laget for å unngå konflikt, er alltid et dårlig svar.

    Hvorfor er det så viktig at hun er vennlig når hun ser på ham og snakker til ham? Det er to grunner til det: For det første gjør han jo ikke noe galt. Han ber om det han gjerne vil ha, og det må det være lov til for alle i en sunn familie. For det andre må han hele tiden vite at deres forhold er i orden, og at mor vet hva hun gjør.

    Mange pedagoger anbefaler at foreldre i god tid «lager en avtale» med barna om hva de kan få eller ikke få på handleturen. Det er ofte en dårlig løsning. Det inspirerer ikke foreldrene til å finne styrken i seg selv, og da blir «avtalen» bare et alibi som de kan støtte seg til. På denne måten blir ansvaret igjen dyttet over på barnet, som helt mangler forutsetninger for å kunne leve opp til det. Det blir en ond sirkel. Bryt den i butikken, ved sengetid, omkring bordet samme hvor, bare bryt den!

    Storesøster oktober 2007
    Lillebror august 2009

  9. #9
    Ble medlem
    27 Apr 2008
    Sted
    Akershus
    Innlegg
    4,598
    Blogginnlegg
    1

    Standard

    Her går min grense

    Forfatter: Jesper Juul

    Diskusjonen om ”ja” og ”nei” leder oss naturlig over på spørsmålet om å sette grenser for barn. Så lenge voksnes grenser ikke er absurde eller håpløst urimelige er det fundamentalt sett ikke noe barn vil mer enn å samarbeide med voksne.

    Når foreldre og pedagoger har vanskelig for å få barn til å forstå grensene som settes, har det som regel få og svært vanlige årsaker. Jeg kommer tilbake til disse senere.
    Betingelsene for å få sine grenser respektert og overholdt er:

    1) At den voksne tar ansvaret
    2) At den voksne er personlig
    3) At den voksne ikke kritiserer

    Dersom disse tre prinsippene etterleves vil mange av de problemer foreldre har med å sette grenser forsvinne. Samtidig vil foreldrene få øyeblikkelig og velfortjent belønning i form av langt større ansvarlighet fra barnas side, i tillegg til gjensidighet.

    Den vanligste måten vi foreldre forhindrer oss selv i å bli respektert på, er når vi kommer med mer eller mindre automatiske og rutinepregede uttalelser og reaksjoner. Det er for eksempel svært vanlig at vi samtidig som vi setter grenser gir uttrykk for direkte eller indirekte kritikk av barnet: ”Ikke lek med pianoet. Du er da stor nok nå til å begripe dét”. Eller mer direkte: ”Du får ikke lov til å leke med pianoet. Du ødelegger alt, altså.” Om man øver slik indirekte eller direkte kritikk etter at man har satt grenser, kan man ikke regne med at grensene respekteres. Og dette er det et par gode grunner til.

    For det første er dette et godt, gammeldags dobbeltbudskap. I den første setningen (”du får ikke lov å leke med pianoet”) er budskapet: ”Her er min grense og den forventer jeg at du respekterer.” I den neste setningen (”du er da stor nok nå til å begripe dét”) eller (”du ødelegger alt, altså”) uttrykker man derimot en nedvurdering og mangel på respekt for barnet.

    Denne mangel på respekt og positive forventninger får man uunngåelig tilbake i form av manglende respekt for sine egne grenser. ”Ja, men han har aldri rettet seg etter det man sier til ham, så det er vel berettiget å ha negative forventninger?”. Nei, tvert i mot. Desto større grunn til å prøve igjen og satse med ny frisk. Manglende respekt for andres grenser kommer aldri fra barnet i første omgang. Det er alltid de voksne som begynner. Men det er flere problemer i denne saken. Kritikken får barnet automatisk til å føle at det tar feil, og jo mer feil det føler at det har, jo vanskeligere blir det å gjøre det rett. Derfor bør det klassiske ”FY” også avskaffes.

    HVORFOR? FORDI!
    I de siste år har det utviklet seg en litt annen praksis. Mange foreldre har – inspirert av den pedagogiske verden – fått for vane å sette sine grenser opp via forklaringer. Det er ofte en dårlig ide.

    For det første skjer det samme som når man kommer med direkte eller indirekte kritikk; barnet konsentrerer seg om forklaringen, bruker all sin kraft på å forstå den og ta stilling til den og kanskje til og med diskutere den. Den satte grensen blir derimot sekundær og derfor – etter all sannsynlighet – glemt.

    Det betyr ikke at foreldre skal innskrenke seg til å snakke om forbud og påbud. Men som tommelfingerregel kan man nøye seg med å gi barna en forklaring kun når de selv ber om det. Vel og merke ber om det på en slik måte at det merkes at de er interessert i forklaringen. Vi snakker altså ikke om barn som automatisk sier ”hvorfor det?” hver gang man henvender eg til dem, eller barn som er så vant til overgrep fra de voksnes side at de konsekvent ber om forklaringer som de senere kan slå de voksne i hodet med. Det handler om å bli tatt på alvor.
    Skal du lære barna dine å ta dine og andre voksnes grenser alvorlig, må du begynne med å ta barnet selv alvorlig.

    JEG-DU-MAN
    Etter å ha presentert eksempler på hvordan man ikke skal sette grenser, er tiden nå inne til å si noe om hvordan man setter grenser. Som nevnt er det viktig å ta ansvar. Det betyr for eksempel å si ”jeg vil ikke at du skal leke med pianoet” fremfor å si ”du får ikke lov til å leke med pianoet” eller ”pianoet må man ikke leke med”.

    Barn vil generelt være innstilt på å imøtekomme foreldrenes subjektive behov. Men de vil like naturlig som voksne sette spørsmål ved såkalte objektive kjensgjerninger. Barn vil gjerne respektere mennesker, men ikke nødvendigvis ting og regler.

    En av måtene å ta ansvar på er å formulere seg personlig. Hele tiden si ”jeg vil at…” eller ”jeg vil ikke at…” i stedet for å si ”du får ikke lov til…” eller ”det får man ikke lov til…”. Ved å ta ansvar for verdiene mine, normene mine, grensene mine på en personlig måte, gir jeg barnet mitt muligheten til å lære hvordan man tar ansvar for egne ting. Og det vil blant annet også si hvordan man respekterer sine egne og andre menneskers grenser.

    Tar jeg ansvar for egne grenser gir jeg barnet mitt mulighet for å ta dem på alvor. Legger jeg derimot ansvaret for mine grenser over på barnet, blir det – paradoksalt nok – umulig for barnet å respektere dem. I virkeligheten kjenner vi voksne godt til dette også fra for eksempel arbeidsplassen. Ingen av oss setter pris på å få ansvar som legges på oss nærmest ved tvang, eller som i tillegg ingen forventer at vi kan håndtere eller leve opp til.

    Voksnes grenser kan være basert på gjennomgående verdier og normer i livene våre, eller de kan springe ut av akutte situasjoner. Fra barnets perspektiv vil noen av disse grensene urimelige eller umulige å leve med. Den slags konflikter løses ikke ved hjelp av makt eller ved å stemme om det. Dersom en forelder har en eller annen grense, for eksempel at han/hun ikke tåler å se bur i fangenskap, og barnet på sin side ønsker seg en kanarifugl, er det den voksnes jobb å sørge for at begge parters synspunkt blir tatt alvorlig. Den voksne skal derimot ikke føle at eget ståsted er feil. Likevel må den voksne forhandle med barnet på en slik måte at heller ikke barnet føler at det tar feil selv om kanarifugl står høyt oppe på ønskelisten.

    Selve resultatet av forhandlingen er stort sett underordnet for familiens ve og vel. Det er allikevel avgjørende at grenseforhandlingene blir ført på en måt som gjør at ingen av partene ender med å føle seg som tapere eller at diskusjonen var helt urimelig. Det er i familien som i den store verden: Grenser settes og endres via forhandlinger mellom likeverdige parter. Bruken av militære og politi skaper nye og mer livstruende konflikter.


    Litteratur:
    Jesper Juul, Her er jeg! Hvem er du? Om nærhet, respekt og grenser mellom voksne og barn.

    - Her kan du lese om hvordan du best kan skape en kultur basert på gjensidig respekt, om foreldres lederskap og om hvordan du kan gjøre de mange daglige konfliktene mer fruktbare og kjærlige.
    Storesøster oktober 2007
    Lillebror august 2009

  10. #10
    Ble medlem
    27 Sep 2007
    Sted
    Møre og Romsdal
    Innlegg
    480

    Standard

    Sitat Opprinnelig skrevet av katari Vis innlegg
    Skal prøve og tenke minimum forventninger, men jeg kan jo ikke styre mannen, han mener jo fremdeles det samme. i løpet av bare noen minutter nå i dag har han allerede kommet med tre "trusler". altså slike opførselstyrende trusler type "ikke gjør sånn fordi da må jeg/du". og da blir jeg så lei meg. tenker at det blir så mye unødvendig mas og dte blir ikke gode dager av sånt.
    Jeg forstår godt utfordringene, og takk for gode linker (innklipp) som det er godt for meg også å lese. Bare et innspill i forhold til mannen din for uansett om du finner relevant lesestoff og "beviser" så vil en jo ofte utforme dette forskjellig, både på grunn av egne erfaringer og personlighet og fordi ting ofte kan se annerledes ut i kampens hete enn på rolig avstand. Kanskje blir dere ikke enig. Men det som iallefall er en gylden regel, også for dem som tror på belønning og straff, er at det må være en rimelig balanse mellom positive og negative tilbakemeldinger. Det betyr altså at hver trussel eller annen negativ tilbakemelding må balanseres med 5-10 positive tilbakemeldinger. Barn i denne alderen kan være utfordrende, men de kan også være utrolig hjelpsomme - det kan hele familien ha glede av og dess mer fokus det blir på samarbeid og ros, dess mindre tid blir det til konflikter og masing. Kanskje er det lettere for han å gå den veien enn å akseptere din virkelighetsoppfatning. Pappaer er jo ofte også generelt flinke til å være aktive og i aktivitet med barna.
    Mamma'n til Lille Blomst og Go'klumpen

Regler for innlegg

  • Du kan ikke starte nye tråder
  • Du kan ikke skrive svar
  • Du kan ikke poste vedlegg
  • Du kan ikke endre dine poster
  •