Viser resultater 1 til 6 av 6
  1. #1
    Ble medlem
    20 Nov 2007
    Sted
    Byen i vest
    Innlegg
    288

    Standard Fri barneoppdragelse

    I lys av denne tråden:

    [ame]http://ringblomst.no/forum/showthread.php?t=28271[/ame]

    - har eg tenkt litt på dette med fri barneoppdragelse. Kva er det egentleg?
    Er det nokon som kjenner nokon som har vakse opp slik, eller har sjølve vakse opp slik?

    Eg er nemleg vakse opp i ein kjærleg, men bestemt familie, med ei mor som var opptatt av grenser - fordi ho meinte det var det beste for oss.
    Eg opplever min barndoms "oppdragelse" som god- iallefall i det lange løp, sjølv om det av og til var irriterande å ha så "strenge" foreldre - og vil gjerne gjere noko liknande sjølv. Foreldra mine var nok også ganske TIO- utan å ha eit namn på det

    Så altså- eg er i prinsippet for "grenser"- men eg ser at i praksis er eg ganske slepphendt- både fordi eg ikkje tykkjer det er viktig for meg å ha faste grenser/rutinar. t.d i leggesituasjon, og fordi eg tykkjer Krabaten har vore for liten til at eg kan forventa såå mykje av han. (Her kan det godt være at eg er for treig- eg ser at han forstår meir enn eg trur, eg kan berre skylde på førstegongsmammaen og manglande erfaring med små barn.. han er no 2 år og 8 mnd. Han er litt sein språkleg, så derfor trur eg gjerne han er mindre enn han er) Dessutan merkar eg at eg unngår konfliktsituasjonar så ofte det er mogeleg Det gjeld forøvrig generelt- eg er ikkje eit konfliktsmenneske

    Så her treng eg hjelp frå kloke Ringblomster- korleis skal eg unngå å bli ein foreldre som driv fri barneoppdragelse- noko eg ikkje vil. Eg tenkjer at for å unngå det må eg vite kva det er

    Eg vil jo heller ikkje ha reglar eller grenser berre fordi det er noko ein bør ha. Kva reglar-grenser er viktige i dykkar familie?

    Ser det vart noko knotete forklart, spør om de treng vidare forklaring
    Mor til Krabaten (jan 07)

  2. #2
    Ble medlem
    04 May 2007
    Innlegg
    872

    Standard

    For meg er essensen i TiO kommunikasjon uten krenkelser. Vi ønsker å fortelle på en forståelig og tydelig måte hva vi ønsker at IA skal gjøre (mer hva vi ønsker han SKAL gjøre enn hva han IKKE skal gjøre.). Vi forsøker å være foreldre som også lytter på hans ønsker og tanker. Og vi streber etter et samarbeid mellom foreldre og barn, hvor alle føler seg sett og ivaretatt.

    Så setter vi i høyeste grad grenser. Men det er hvordan de settes som er poenget. Jeg forsøker å unngå situasjoner hvor jeg river leka ut av hånda til IA når det er tid for mat, eller løfter ham opp av badekaret når jeg mener han er ferdig der. I stedet ønsker jeg at han skal være forberedt på hva som skal skje ("Nå er du snart ferdig og bade, IA"), samt kommunisere tydelig hva jeg forventer. ("Nå teller jeg til 10, og så er badingen ferdig. 1,2,3....10. Sånn. Kan du legge fra deg øsa og reise deg opp?")

    Eller, om han ikke vil pusse tenner: "Jeg forstår du ikke har lyst til å pusse tenner i kveld. Det er dumt å måtte gjøre ting vi ikke har lyst til å gjøre. Men se, nå kan du holde tannbørsten litt. Flott, så fint du pusser! Så holder vi den sammen litt.." Sånn kommer vi igjennom situasjonene med minst mulig hyl og vræl, samtidig som gutten vår vet at mor og far noen ganger bestemmer.

    Edit: Litt usikker på om jeg gav et godt svar nå, men...
    Grenser som er viktige hos oss, er:
    Vi lytter til hverandre.
    Vi respekterer hverandres behov.
    Vi snakker rolig sammen.
    Vi forsøker å bruke ord i stedet for følelsesutbrudd. (Vi har en gutt som er sterk språklig, så dette fungerer godt nå).

    Ovenfor IA, har vi regler som:
    Det er ikke lov å slå eller skade mennesker eller dyr.
    Vi ønsker at han skal spise uten å grise mat utover bordet.
    Vi ønsker ikke at han skal ødelegge tv, stereoanlegg, datamaskin mm. (Vi har en liten tekniker.)
    Sist endret av Hermione : 19 Oct 2009 kl 21:54

    Gift med O og mor til IA, født juli 07. Gutta mine er herlige!


  3. #3
    Ble medlem
    23 Oct 2007
    Innlegg
    14,123

    Standard

    Jeg har - men tar kanskje feil - en vag oppfatning om at den såkalte "frie barneoppdragelsen" var et 70-tallsfenomen og som i realiteten ikke var så forskjellig fra ringblomstforeldreskap i dag, men som lå milevis unna den tradisjonelle, autoritære foreldrestilen.

    Jeg ble til en viss grad "fritt oppdradd." Blant annet terpet ikke mine foreldre særlig på høflighet og bordmanerer fordi de mente at "når de blir store nok til å lære seg det, skjønner de det selv."

    Når det er sagt, er kanskje en ultimate frie barneoppdragelsen tuftet på fullstendig selvregulering av alt bortsett fra det som er til direkte fysisk skade på barnet og/eller andre mennesker/dyr/ting -- at barn skjønner ting av seg selv enten det gjelder søvn, mat, læring og sosial omgang?
    Med andre ord, fullstendig urealistisk i tettbygde strøk i Norge i dag.

  4. #4
    Ble medlem
    03 Oct 2006
    Sted
    Trondheim
    Innlegg
    1,249

    Standard

    Med fri barneoppdragelse tenker jeg at man lar barnet gjøre som man vil, uten å veilede det eller sette grenser. Dette er mine tanker om dette, og de trenger slett ikke å være helt riktig. Ut fra den måten jeg oppfatter fri barneoppdragelse er min mening at det ikke er forenlig med TIO, men jeg vet at andre praktiserer det de kaller for fri barneoppdragelse og samtidig TIO.

    Men jeg forstår ikke helt hvorfor det er så viktig å vite hva fri barneoppdragelse egentlig er, for det betyr ingen ting for meg i forhold til hvordan jeg møter mine barn. Jeg gjør det som føles riktig og naturlig for oss. Og det er å veilede barna, samt ha noen klare regler. Hvilke regler/grenser man syns er viktig, varierer fra familie til familie. Hos oss er det helt greit å hoppe i sofaen, mens hos andre er ikke det greit. Hos oss skal man derimot spise på kjøkkenet, og det er ikke greit å gå/springe rundt med mat i munnen. Dette er fordi jeg ikke vil ha smuler og gris over alt, og det siste rett og slett fordi jeg er redd de kan sette mat i halsen. Andre bryr seg kanskje ikke om dette i det hele tatt. Slik jeg ser det
    handler TIO først og fremst om hvordan man setter grenser, ikke hvilke grenser man setter. I tillegg syns jeg selvfølgelig at man ikke skal ha regler for reglenes skyls, det må være et poeng med dem. I tillegg til disse grensene, har man de personlige grensene til den enkelte. Mine personlige grenser kan f.eks. være at jeg vil ha matro rundt middagsbordet. Da er jeg kanskje sliten og har behov for å spise i ro og nyte maten uten at 4 unger hyler og krangler og gråter, eller synger av full hals. En annen dag tåler jeg kanskje mer bråk, for da er jeg mindre sliten.

    For meg handler det altså om å veilede barna og om å ha de reglene vi syns er viktig for oss, samt at man har de personlige grensene. Og så gjelder det å sette disse grensene på en ikkekrenkende måte og å være tydlig i kommunikasjonen med barnet.
    Mamma til 4 jenter
    Blomsterpiken (2000) Prinsessen (2002) Lykketrollet (2005) Godjenta (2009)

  5. #5
    Ble medlem
    27 Apr 2008
    Sted
    Akershus
    Innlegg
    4,598
    Blogginnlegg
    1

    Standard

    fri oppdragelse slik jeg tenker på det er foreldre som ikke bryr seg så mye om hva barna bedriver. de lar ungene gjøre som de vil-som regel. men det er jo sjatteringer av all type oppdragelse.

    jeg er som deg en som ikke har så mye regler(mannen synes ofte jeg er for "slapp", han har nok mye fra sin barndom som sier man må sitte pent, ikke søle osv.. jeg er mer sånn jaja, så lenge hun rydder opp etterpå. så avtaler vi at hun får holde på om hun rydder, og da gjør hun som regel det) og som er veldig konfliktsjy. kan det kanskje ha noe med barndommen vår? jeg tenker at jeg unngår konflikter fordi når jeg var mindre var det først og fremst ingen vits fordi de "voksne hadde alltid rett" og vi barna måtte bare forstå at vi var underlegne, og innrette oss etter det. Jeg føler meg iallefall veldig satt i ett hjørne når slike situasjoner oppstår, føler at jeg ikke har noe å komme med(å kjenner tårene ligger rett i kroken av øyet med den minste motstand), og er redd for å skape drama. noe jeg ikke liker at andre gjør selv. konflikter i min familie var også synonymt med krangling som ikke førte noe bra med seg, det er vel derfor jeg tenker som jeg gjør. selv om jeg ikke helt vet hvorfor jeg blir så "på gråten" hver gang det skjer. ja nok om det da..


    det som er bra med TIo er jo at man vise omtanke og empati og gir barna rom for å oppleve, lære og utforske, samtidig som vi grensesetter mest utifra egne behov og genuine farer(f.eks at jeg ikke vil bli slått eller sparket, eller at jeg ikke vil hun skal ødelegeg gulvet "Mitt" med å slå harde ting ned i det.) i tillegg må vi være konsekvente på de tingene vi vet at barnet ikke klarer og skjønne selv. som at det må pusse tenner(her er jeg sykt dårlig..), kle på seg nok klær så de ikke blir syke osv. (jeg har latt H falle og slå seg, kjenne at det er varmt ved ovnen osv, mens mannen er mer beskyttende enn meg. min filosofi er at man ikke lærer så mye av ord, men av handling. mannen mener jeg burde beskytte litt mer..)

    jeg tenker at med fri oppdagelse vil man vel i dens rette forstand unngå å "plage og styre" barnet noe særlig. tanken bak det er vel at barnet skal lære og oppdra seg selv? fordi det har instinkter som forteller de hva de skal gjøre. jeg kan være enig i det på en del områder, men ikke der hvor barna tar skade av det, og ikke der hvor barn ikke har forståelse for ting enda. dessuten er det jo godt for ett barn og få annerkjent følelser og hendelser slik at det har en slags følelse av om det går i en fin retning eller en retning som ikke fører så mye godt med seg.

    jeg synes det er fint for barna å ha noen klare grenser på ting. noe å forholde seg til, en slags ramme rundt ting. men vi legger bare opp til at det kan være slik(f.eks på kvelden, så tar vi på pysj, pusser tenner, leser en bok og legger oss. men om hun en dag er å sliten og lei at hun ikke vil pusse tenner, eller hun vil ha på noe annet enn en pysj så lager vi ingen krise ut av det, det har vi rom for.), vi presser det ikke gjennom om det er en dag vi merker de ikke har noe godt av å skulle måtte gjøre sånn og sånn.

    ja, jeg er ingen ekspert altså, men dette er mine tanker rundt det. jeg tenker at det er mye bra i de fleste former for oppdragelse, man får vel plukke litt herifra og litt derifra så finner man sin egen måte.

    respekt og likeverd er vel nøkkelord jeg prøver å strebe etter å få inn i alt i hverdagen.

    Sitat Opprinnelig skrevet av Lille Frøken Hasselbrun Vis innlegg
    I lys av denne tråden:

    http://ringblomst.no/forum/showthread.php?t=28271

    - har eg tenkt litt på dette med fri barneoppdragelse. Kva er det egentleg?
    Er det nokon som kjenner nokon som har vakse opp slik, eller har sjølve vakse opp slik?

    Eg er nemleg vakse opp i ein kjærleg, men bestemt familie, med ei mor som var opptatt av grenser - fordi ho meinte det var det beste for oss.
    Eg opplever min barndoms "oppdragelse" som god- iallefall i det lange løp, sjølv om det av og til var irriterande å ha så "strenge" foreldre - og vil gjerne gjere noko liknande sjølv. Foreldra mine var nok også ganske TIO- utan å ha eit namn på det

    Så altså- eg er i prinsippet for "grenser"- men eg ser at i praksis er eg ganske slepphendt- både fordi eg ikkje tykkjer det er viktig for meg å ha faste grenser/rutinar. t.d i leggesituasjon, og fordi eg tykkjer Krabaten har vore for liten til at eg kan forventa såå mykje av han. (Her kan det godt være at eg er for treig- eg ser at han forstår meir enn eg trur, eg kan berre skylde på førstegongsmammaen og manglande erfaring med små barn.. han er no 2 år og 8 mnd. Han er litt sein språkleg, så derfor trur eg gjerne han er mindre enn han er) Dessutan merkar eg at eg unngår konfliktsituasjonar så ofte det er mogeleg Det gjeld forøvrig generelt- eg er ikkje eit konfliktsmenneske

    Så her treng eg hjelp frå kloke Ringblomster- korleis skal eg unngå å bli ein foreldre som driv fri barneoppdragelse- noko eg ikkje vil. Eg tenkjer at for å unngå det må eg vite kva det er

    Eg vil jo heller ikkje ha reglar eller grenser berre fordi det er noko ein bør ha. Kva reglar-grenser er viktige i dykkar familie?

    Ser det vart noko knotete forklart, spør om de treng vidare forklaring
    Sist endret av katari : 20 Oct 2009 kl 09:48
    Storesøster oktober 2007
    Lillebror august 2009

  6. #6
    Ble medlem
    23 Apr 2008
    Innlegg
    11,841

    Standard

    Vi har en familie i slekta som praktiserte ordentlig fri barneoppdragelse på 70-tallet. Mamma forteller at hun fikk fnatt av å være der, for de hadde strandtomt og barna løp rundt helt uten begrensninger. Foreldrene var veldig sterke individer og holdt mye fokus på seg selv, og jeg kan tenke meg at barna savnet å bli sett i hverdagen. Mor i familien hadde en heftig egen karriere, og det ble samlivsbrudd og mye rart etterhvert. Men barna klarte seg overraskende bra, fikk flotte utdannelser og har nå fine egne familier. Foreldrene er dog veldig nære og tilstede når de er sammen med familie (nå barnebarn), de er bare ikke så opptatt av å være det hele tiden. Så det går jo litt på personlighet og relasjoner, ikke bare på "metodikk".

    Juul snakker jo om fri oppdragelse som mangel på relasjon mellom foreldre og barn - at man bare dropper alt av grensesetting og snur ryggen til. Men han mener jo at man ikke trenger å sette grenser for barnet som sådan, men man bør bygge en relasjon og sette grenser for seg selv. Det er selve relasjonen man har til barnet som er avgjørende - og den tror jeg mine slektninger faktisk lykkes med, på tross av at de forfektet fri barneoppdragelse.

Regler for innlegg

  • Du kan ikke starte nye tråder
  • Du kan ikke skrive svar
  • Du kan ikke poste vedlegg
  • Du kan ikke endre dine poster
  •