Side 2 av 3 FørstFørst 123 SisteSiste
Viser resultater 11 til 20 av 26
  1. #11
    Ble medlem
    04 Jul 2008
    Innlegg
    1,938

    Standard

    Jeg er nok troende til å gå bort dit selv og snakke med barnet. Men jeg jobber også i bhg og vet at av og til er ikke alt hva det ser ut for.

  2. #12
    Ble medlem
    29 Apr 2007
    Innlegg
    2,910

    Standard

    Jeg hadde gått bort til barnet først jeg..
    Siden det så ut til at de voksne ikke brydde seg..
    og sett ..ksansje en ny person kan være nettopp det som får det til å løsne litt ..

    Så hadde jeg spurt om hvordan de kunne vite barnet var sint og ikke fortvilet fordi det ikke fikkleke med akebrett?
    Og hvorfor det er greit å ignorere et lite menneske som sliter med vanskelige følelser.
    Alveprinsen mai 2007

  3. #13
    Ble medlem
    04 Oct 2006
    Innlegg
    6,362

    Standard

    Jag hade också gått bort til barnet. Om inte annat (dvs oavsett deras tankar om bakgrunden) än för att jag är övertygad om att barn ser oss vuxna som förebilder och jag tycker de alla (barnen i omgivningen) ska lära att gråt betyder att man får tröst. Tänker de vuxna inte på hur de andra barnen ska uppfatta situationen? Eller menar de vuxna att det är solklart för alla barn att just detta barn inte har behov av tröst för att han/hon är sint?

  4. #14
    Ble medlem
    04 Oct 2006
    Innlegg
    6,362

  5. #15
    Ble medlem
    07 Mar 2007
    Sted
    Utvandret
    Innlegg
    17,932
    Blogginnlegg
    11

    Standard

    Jeg vet neimen ikke hva jeg har gjort i egen person, selv om jeg er enig i konklusjonene deres om hva dette barnet kanskje behøver. Og det er fordi jeg føler meg litt i "underläge" ifht dagispersonale, uten at jeg skal utbrodere det mer her.

    Men jeg ville helt klart reagert på situasjonen og lurt på hvorfor barnet lå alene og gråt uten voksne i nærheten. Og tror, hvis jeg hadde sagt noe, så hadde jeg sagt noe ala det hurramegrundt skriver som en inngangsreplikk. Jeg tror ikke jeg hadde gått rett bort uten videre fordi jeg kjenner ikke barnet.
    Livet med supermann og supersønnene f juni -06 og januar -10 er meningen!

  6. #16
    Ble medlem
    02 Feb 2007
    Innlegg
    11,859

    Standard

    Jeg lurer også. Altså som pedagog ville jeg jo tatt vare på barnet.
    Men som mor... Jeg ville nok henvendt meg til personalet, tror jeg. Og hvis jeg var usikker i etterkant ville jeg nok hatt behov for en samtale med ped leder. Slik gjorde jeg det iallefall når Lillebap i sin tid observerte dette.
    Men den der er jammen ikke lett altså.
    Lykkelig gift med mannen min
    Mamma til Storebror mars 89
    og lillebroren Lillebap som ble født i mars 06.

  7. #17
    Ble medlem
    25 Apr 2008
    Sted
    Oslo
    Innlegg
    7,102

    Standard

    Sitat Opprinnelig skrevet av siemens Vis innlegg
    Jeg tror ikke jeg hadde gått rett bort uten videre fordi jeg kjenner ikke barnet.
    Jeg er også litt sånn - jeg har sperrer for å gå bort til fremmede barn. For jeg er ikke sikker på at jeg ønsker at fremmede skal gå bort til mitt barn og trøste henne. Jeg er redd det kan virke mot sin hensikt. Men kanskje jeg tar feil?

  8. #18
    Ble medlem
    07 Mar 2007
    Sted
    Utvandret
    Innlegg
    17,932
    Blogginnlegg
    11

    Standard

    Sitat Opprinnelig skrevet av Moder'n Vis innlegg
    Jeg er også litt sånn - jeg har sperrer for å gå bort til fremmede barn. For jeg er ikke sikker på at jeg ønsker at fremmede skal gå bort til mitt barn og trøste henne. Jeg er redd det kan virke mot sin hensikt. Men kanskje jeg tar feil?
    Hvis jeg tenker på supern, så tror jeg ikke han hadde latt seg trøste av en fremmed voksen. Men det sagt betyr det ikke at vi ikke skal bry oss hvis vi er redd for at et barn lider, men i en situasjon der det er andre voksne tilstede som barnet kjenner ville det vært en bedre løsning føler jeg. Dels fordi jeg vet ikke hva som ligger bakom, og dels fordi det kan virke mot sin hensikt både ovenfor barnet og de andre voksne.
    Livet med supermann og supersønnene f juni -06 og januar -10 er meningen!

  9. #19
    Ble medlem
    25 Apr 2008
    Sted
    Oslo
    Innlegg
    7,102

    Standard

    Jeg svarte visst aldri på disse spørsmålene her:

    Sitat Opprinnelig skrevet av kaje Vis innlegg
    Hvordan opplever du denne situasjonen?
    SElv om ikke det er ditt abrn som gråter, opplever du at det angår deg og barnet ditt?
    Hva ville du gjort?
    Jeg er muligens ekstremt var for gråt. Jeg syns ikke barn skal gråte - og i alle fall ikke alene. Det er mitt utgangspunkt.

    Med dette i tankene kan jeg ikke overse at barns gråt blir ignorert. Men samtidig kan jeg selvsagt ikke bestemme over hvordan personalet skal behandle andres barn - like lite som jeg kan bestemme over hvordan foreldre behandler sine barn.

    Men mitt barn skal trøstes når hun gråter, så for å forhindre at hun havner i samme situasjon, ville jeg tatt opp praksisen. Først og fremst med ped.leder på snuppas avdeling. Og så eventuelt videre hvis dette ikke førte fram.

    Men kanskje barnets foreldre mener dette er OK? Jeg har sett foreldre til barn i snuppas barnehage ignorere og overse gråt. Det har jeg tildels overstyrt ved bl.a. å si sånn halvhumoristisk "Eh, gutter må også få lov til å gråte!" til foreldrenes "Det var da ingenting! Ikkeno å gråte for, det der!". Men jeg føler jeg tildels tråkket på en grense der. Det er ikke min jobb eller mitt ansvar å skulle få andre foreldre til å endre sin praksis i forhold til deres barn. Dette er jo noe man må finne ut av selv.

    Spennende tanker her fra dere andre. Særlig dette med å være gode forbilder for de andre barna. Hvordan kan snuppa mi være trygg på å få trøst når hun er lei seg, hvis hun ser at andre barn ikke får det? Er trøst noe man må gjøre seg fortjent til? Hmm. Mange tanker her.

  10. #20
    Ble medlem
    25 Apr 2008
    Sted
    Oslo
    Innlegg
    7,102

    Standard

    Sitat Opprinnelig skrevet av siemens Vis innlegg
    Hvis jeg tenker på supern, så tror jeg ikke han hadde latt seg trøste av en fremmed voksen. Men det sagt betyr det ikke at vi ikke skal bry oss hvis vi er redd for at et barn lider, men i en situasjon der det er andre voksne tilstede som barnet kjenner ville det vært en bedre løsning føler jeg. Dels fordi jeg vet ikke hva som ligger bakom, og dels fordi det kan virke mot sin hensikt både ovenfor barnet og de andre voksne.
    Ikke sant! Hvis snuppa lå aleine ute i snøen og gråt, og det ikke var noen andre i nærheten, så håper jeg ved Gud noen tar kontakt med henne og hjelper (og trøster!) henne. Men når det er andre voksne som presumptivt har bedre kjennskap og kontakt med et barn enn det jeg har, så føler jeg ikke det er riktig at jeg griper inn.

    Husker dere denne fra Jesper Juul? Handler blant annet om viktigheten av at "fremmede" voksne griper inn og viser omsorg og evne til trøst i en situasjon hvor andre ikke gjør det. Ikke helt det samme som i case-en, men innenfor feltet, føler jeg.

Regler for innlegg

  • Du kan ikke starte nye tråder
  • Du kan ikke skrive svar
  • Du kan ikke poste vedlegg
  • Du kan ikke endre dine poster
  •