Side 1 av 3 123 SisteSiste
Viser resultater 1 til 10 av 26
  1. #1
    Ble medlem
    02 Feb 2007
    Innlegg
    11,859

    Question Case uke 3: Når du ser en vanskelig situasjon...

    Vel - her kommer en case til dere:

    Du er mamma i en barnehage. Du har ikke hatt barnet ditt der i så mange mndr, men begynner bli litt kjent.

    Så kommer du for å hente barnet ditt, og hører svært høy, dyp gråt. Du ser tre voksne som står og snakker sammen og barn som leker rundt omkring. Litt fortvilt leter du etter hvor gråten kommer fra og kikker deg rundt for å forsikre at barnet får hjelp. En av de voksne kommer mot deg idet du ser barnet som ligger hylgråtende alene i sneen, langt borte fra de voksne. Noen barn ser på det gråtende barnet, men ingen, ingen er i kontekt med han. Barn og voksne bare er rundt omkring.

    "Jeg hører det er en som trenger trøst!" sier du til den voksne
    "Å nei, han er bare sint han. Han fikk ikke akebrettet skjønner du og da ble han så sint. Vi har vært der borte, men han får bare være der."
    Sa den voksne..

    Nå lurer jeg:
    Hvordan opplever du denne situasjonen?
    SElv om ikke det er ditt abrn som gråter, opplever du at det angår deg og barnet ditt?
    Hva ville du gjort?
    Lykkelig gift med mannen min
    Mamma til Storebror mars 89
    og lillebroren Lillebap som ble født i mars 06.

  2. #2
    Ble medlem
    05 Oct 2007
    Innlegg
    2,604

    Standard

    Jeg har vært i en lignende situasjon. Da prøvde jeg først å ta det opp med en av de voksne som var i nærheten av det gråtende barnet uten å gjøre noe. Dette gjorde jeg i matpausen (jeg satt litt der under tilvenninga i barnehagen). Da jeg ikke følte at jeg nådde inn til denne ansatte, tok jeg opp saken med fagansvarlig. Da hadde jeg to dager på rad observert det samme gråtende barnet bli oversett ute. Jeg kunne ikke la dette ligge - for jenta sin del som jeg fikk veldig vondt av, men også for min egen del og for alle andre barn i barnehagen, inkludert egne barn. Jeg snakka lenge med fagansvarlig om betydningen av trøst og hva det kan gjøre med et gråtende barn å bli oversett. Hun var helt på linje med meg. Jeg ga henne også en artikkel fra F&B der ei som har tatt doktorgrad om betydningen av trøst i barnehagen var intervjuet. Vi ble enige om at fagansvarlig skulle gjøre dette til tema for alle de ansatte på neste fagdag.
    Work with what is given. -Kabat-Zinn

    Mamma til Pludrik (mai 2005), Tumle (juni 2007) og Lykkeliten (ventet april 2012)

  3. #3
    Ble medlem
    15 Oct 2006
    Sted
    Bergen
    Innlegg
    5,851

    Standard

    Da stoler jeg på at de voksne kjenner dette barnet og har det under observasjon for videre handling etterhvert som sinnet går over og trøst evt trengs. Jeg har jobbet mange år i bhg og vet at noen ting sikkert ser rart ut for en som kommer inn midt i det eller som ikke kjenner barna. Man må stole på at folk gjør jobben sin når man ser en slik enkeltsituasjon. Lite innspill til case: Jeg ville aldri sagt at "en som trenger trøst" - fordi jeg ikke kan vite det. Jeg ville nok kommentert det, men gjerne mer som "huff - det der så ikke kjekt ut". For å formidle at det ikke ser bra ut fra den som kommer inn sin side.
    Mammaen til -03, -06 og -09

  4. #4
    Ble medlem
    02 Feb 2007
    Innlegg
    11,859

    Standard

    Denne casen har kommet til meg på pm altså - og jeg syns den er glitrede.
    Prestekrage - det er denne du mener, sant?
    http://www.klikk.no/foreldre/smabarn/article465612.ece
    Edit: Ble sittende og lese mere fra denne jeg. Den doktoravhandlignen er skrevet med basis i barnehagen i mitt hjerte. Kjæreste Else Foss var med oss i et halvt år. Men jeg har ikke lest resultatet før nå, faktisk. Moro

    Løvemamma, jeg er helt uenig med deg jeg. Jeg har også jobbet i barnehage i mange år, men ahr andre erfaringer enn deg likevel .

    En ting er hvis gutten ikke selv ønsker trøst. Jeg tenker, da er jeg i nærheten, både for å vise meg nær når han evt trenger, og for å vise empati, rett og slett. Det å kunne dele og motta trøst er en viktig helbredende funksjon for oss alle. Og barn som ikke ønsker trøst har jeg som mål å være tillitsverdig nok til å kunne få trøste i fremtiden.
    Så jeg ville vært der. For han, og for å støtte de andre barna som kom til.

    Og ift de andre barna da:
    Jeg har vært mamma til en gutt på to år, ny i bhg og sensitiv av person, som stod og så på en slik situasjon. Han så et barn som hylgråt, han så tre voksne som, ut fra hans situasjon så ut til å ignorere gråten.
    Lillebap stod bare og så på... men
    Hva kan Lillebap ha lært om empati da?
    Hvordan kan dette påvirke hans tillit til voksne ift det å få trøst hvis han blir lei seg?
    Sist endret av kaje : 21 Jan 2010 kl 15:18
    Lykkelig gift med mannen min
    Mamma til Storebror mars 89
    og lillebroren Lillebap som ble født i mars 06.

  5. #5
    Ble medlem
    05 Oct 2007
    Innlegg
    2,604

    Standard

    Ja, det var den, kaje. Det der med trøst er jeg veldig opptatt av. Også når vi er sinte kan vi trenge noen som bryr seg - kanskje bare sitter ved siden av oss og sier "jeg skjønner at du er sint nå". Det er som barn vi skal lære oss å regulere følelsene våre, og da trenger de tilstedeværende voksne som aksepterer følelsene og hjelper dem til å forstå følelsene sine, uttrykke dem, roe seg ned og evt. finne løsninger.

    Og hva er egentlig forskjellen på sinne og fortvilelse hos barn? Hvorfor skal eventuelt tristhet trøstes, mens sinne skal overses og gå over av seg selv?
    Work with what is given. -Kabat-Zinn

    Mamma til Pludrik (mai 2005), Tumle (juni 2007) og Lykkeliten (ventet april 2012)

  6. #6
    Ble medlem
    15 Oct 2006
    Sted
    Bergen
    Innlegg
    5,851

    Standard

    Sitat Opprinnelig skrevet av kaje Vis innlegg

    En ting er hvis gutten ikke selv ønsker trøst. Jeg tenker, da er jeg i nærheten, både for å vise meg nær når han evt trenger, og for å vise empati, rett og slett. Det å kunne dele og motta trøst er en viktig helbredende funksjon for oss alle. Og barn som ikke ønsker trøst har jeg som mål å være tillitsverdig nok til å kunne få trøste i fremtiden.
    Så jeg ville vært der. For han, og for å støtte de andre barna som kom til.
    Ja, det var slik jeg også tenkte. Jeg tolket det slik at de var det jeg da... Men ting er ikke alltid som det kan se ut...
    Mammaen til -03, -06 og -09

  7. #7
    Ble medlem
    02 Feb 2007
    Innlegg
    11,859

    Standard

    Sitat Opprinnelig skrevet av Løvemamma Vis innlegg
    Ja, det var slik jeg også tenkte. Jeg tolket det slik at de var det jeg da... Men ting er ikke alltid som det kan se ut...
    Ah, ja - sorry, da var jeg snar gitt.
    Jeg tolket den annerledes. Jeg tolket det slik at de voksne stod sammen og langt unna - altså mer ignorerende. Og så tolket jeg samtalen med mammaen slik: "Ikke trøst han!"


    Sitat Opprinnelig skrevet av Prestekrage Vis innlegg
    Ja, det var den, kaje. Det der med trøst er jeg veldig opptatt av. Også når vi er sinte kan vi trenge noen som bryr seg - kanskje bare sitter ved siden av oss og sier "jeg skjønner at du er sint nå". Det er som barn vi skal lære oss å regulere følelsene våre, og da trenger de tilstedeværende voksne som aksepterer følelsene og hjelper dem til å forstå følelsene sine, uttrykke dem, roe seg ned og evt. finne løsninger.

    Og hva er egentlig forskjellen på sinne og fortvilelse hos barn? Hvorfor skal eventuelt tristhet trøstes, mens sinne skal overses og gå over av seg selv?
    Jaa! jeg er også, eh... over middels opptatt av dette

    Det du skrev fikk meg til å tenke på Gottamenn og følelsestreneren: http://ringblomst.no/forum/showthrea...lelsestreneren

    Men jeg kjenner meg likevel litt motløs ift casen. Ja, jeg ville hatt behov fro en samtale. Men hvordan? For hvis dette handler om ignorering og et menneskesyn som er basert på andre ting enn likeverd og gjensidig respekt... Hvordan kunne påvirke det i en fei, liksom?
    Lykkelig gift med mannen min
    Mamma til Storebror mars 89
    og lillebroren Lillebap som ble født i mars 06.

  8. #8
    Ble medlem
    23 Apr 2008
    Innlegg
    11,841

    Standard

    Jeg ville sannsynligvis sagt, høyt og tydelig, til nærmeste voksne eller barn "Der var det en som var sint! Det er ikke noe godt å være sint!"

    Og så tatt det derfra.

    Prestekrage - du har et kjempegodt poeng. Hva er det som får oss til å tro at man har bedre kontroll over sinnet enn over fortvilelse - som gjør at fortvilelse kvalifiserer til trøst, mens sinne ikke gjør det? Følelsen er vond okke som.

  9. #9
    Ble medlem
    23 Apr 2008
    Innlegg
    11,841

    Standard

    Altså - jeg ville ha sagt det i stedet for "Jeg hører det er en som trenger trøst". Jeg tror min vinkling ville gitt en annen reaksjon.

  10. #10
    Ble medlem
    03 Oct 2006
    Innlegg
    6,043

    Standard

    Veldig vanskelig å si noe om, iom at moren i denne casen kom rett inn i en allerede pågående situasjon.

    Barnet som gråter kan være en av den som absolutt ikke takler kroppskontakt eller tilsnakk når følelsene topper seg og da er det lite annet å gjøre enn å gi barnet den plassen det trenger.

    Men mest sannsynlig hadde jeg tolket det som at de voksne hadde gitt opp trøsten når ungen ikke forsto og deretter gått. Så fordomsfull er jeg. Og jeg hadde nok komentert, spurt og mast til jeg fikk skikkelig svar, for ja, dette angår meg og barnet mitt. Neste gang kan det være min sønn som misforstått ligger i snøen og gråter alene...

    Og hormonell og ammende får tanken frem tårer hos meg...

Regler for innlegg

  • Du kan ikke starte nye tråder
  • Du kan ikke skrive svar
  • Du kan ikke poste vedlegg
  • Du kan ikke endre dine poster
  •