Side 1 av 4 123 ... SisteSiste
Viser resultater 1 til 10 av 36
  1. #1

    Standard Vi var på forelesning i å "skape" mestrende barn i går.

    Jeg har likt tanken på å kunne kommunisere med barna (og andre mennesker rundt meg) på en ikkekrenkende måte helt siden jeg hørte om temaet IVK. Det har vært naturlig for meg å tenke at jeg må være ovenfor barna mine slik jeg vil de skal være ovenfor meg. Om jeg viser respekt for deres syn så vil det bli slik andre veien også osv osv. I går var mannen med på forelesning. Han er ikke så "inni" alt dette men er forsåvidt med på tankegangen når jeg og han snakker sammen om hvordan vi vil ha det ift kommunikasjon hos oss, men han føler ofte at teori er en ting men at i praksis så begynner han ofte bra, får ikke den responsen han trodde han ville få, blir litt satt ut, prøver igjen og ender oftere enn meg opp med å miste hue og skjære kjapt og effektivt igjennom med en streng kommando (type: du kan velge å spise maten din så vi blir ferdige og får tid til å leke etterpå eller du kan velge og bli sittende her og sutre for maten SKAL spisies opp) I dette tilfellet funker det som oftest bedre med : jeg skjønner godt at du ikke liker all type mat like godt, sånn er det for mamma og pappa også men man må spise forskjellig mat for å få i seg vitaminer og bli sunn og frisk. Ofte går da maten ned, noen ganger skal hun kverulere rundt dette og spesielt pappaen ender opp med å være lite forståelsesfull.

    I allefall så ble mannen veldig tankefull og sa i går kveld at han syns det var veldig givende med foredraget og at han nå kan respektere hva barna mener og deretter veilede som voksen med annet synspunkt utifra deres syn i stedefor å trampe hardt på deres syn og si at det ikke betyr noe!!

    Så i dag har jeg gått rundt og tenkt ja-kommunikasjon i hele dag og bygge oppunder det barna er flinke på og heller hjelpe de å se at det de er dålrige på kan de blir gode på etterhvert Salutogen tenking er veldig spennende og jeg tror virkelig det vil hjelpe barna her til å utvikle seg til de de faktisk er istedenfor de vi prøver å få de til å være Jeg vet at spesielt storeøster har masse empati og nestekjærlighet og elsker og mestre men dessverre er det lett å se at hun i noen tilfeller låser seg og blir usikker og "skrur på" en hard utgave av seg selv og da har det dessverre vært lett for oss vokse og blitt litt sinte fordi vi ikke kommer noen vei med henne. Men nå er vi mer obs på å snakke om hva hun føler og hvordan hun har det og forklare hvorfor hun ikke kan få vilja si og da blir hun mye mer medgjørlig og forståelsesfull

    I stad var vi litt på feil spor da jeg gjerne ville at hun skulle prøve å sykle litt selv (første tur ut i år) men hun var usikker og ville ha hjelp, og låste seg da jeg sa at "du prøver og SÅ hjelper jeg det om det ikke går" jeg sa tvert _skal du være sånn at du ikke vil prøve engang kan du la være å sykle. Men sa unnskyld etterpå og hørte på henne som forklarte at hun var redd og så backet jeg henne opp og hun syklet helt alene med engang. Følte at begge vant masse der og da og det var deilig å kjenne det!!!

    Det er moro å være mamma og opleve barna sine og se hvordan verden er for dem I går ble det sagt et utsagn : gi meg en fisk og du hjelper meg 1 dag, lær meg å fiske og du hjelper meg hele livet!! fint å leve etter, og lære barna å lære seg teknikker for å mestre i stedenfor å legge alt rett i fanget på dem og kun gi de mestring via det

    ble langt dette og rotete... men jeg er så inspirert og glad for at jeg stadig får påminnere om hvordan jeg egentlig vil kommunisere som mamma, kone, svigerdatter, kollega osv osv...
    Lykkelige meg med 2 fantastiske jenter født i 04 og 09, gift med verdens beste mann og pappa

  2. #2
    Ble medlem
    29 Sep 2006
    Sted
    Regnbyen
    Innlegg
    18,576

    Standard

    Sant det er slitsomt deilig å analysere og være i utvikling ang disse tingene?

    Jeg har brukt utrolig mye energi og tid ikke minst på å tenke "lure løsninger" ang å være i forkant feks. Og så har jeg tenkt på hva som egentlig er viktig for meg. Et eks er mat- mitt mål er å skape et miljø i familien der det å smake på nye ting er spennende og lystbetont. Og så vil jeg at måltidene skal være hyggelige, barna skal lære seg å kjenne etter kroppens signaler ang sulten og mett feks. Den "visjonen" om jeg skal kalle det for noe utelukker maktkamp ang mat. Det er IKKE mulig å tvinge i barn for mye mat eller mat de synes er ekkel og samtidig ville at de skal like mat og måltider. Da stritter de mot med hele seg- og jeg kan i grunnen forstå dem godt. Jeg gjør det samme om jeg blir presset til å gjøre noe jeg ikke vil.

    En annen ting er søvn. Målet har vært at søvn skal være en deilig ting og de skal gjenkjenne følelsen av hva kroppen trenger. (dette er spes viktig for meg fordi jeg sliter sånn med søvn og har gjort det hele livet) Derfor er legging en kosestund og om de sliter med tanker og ikke får sove så står de opp igjen. Jeg har aldri hatt maktkamp med noen av mine tre, men må innrømme at jeg har hatt perioder der jeg har ønsket at de skulle bli trøtte når det passet meg

    Å være mamma er igrunnen en reise der man er hudløs og rik
    Mange foreldre kunne spart seg en mengde konflikter ved å være høflige

    Bor i Eplehuset sammen med Eplemannen, Eplegutta og Eplejenta. Vi har Eplehund, Epleand, Eplehjort og Eplemus.

  3. #3
    Ble medlem
    11 Oct 2006
    Sted
    Nordpå
    Innlegg
    2,675

    Standard

    Å Eple er så klok og fin. Hun formulerer akkurat det jeg tenker, men ikke klarer å få ut nært like bra.
    Mamma til Rusketusket som er storebror og Vesla og Søta

    "...raising kids is not for wimps."
    -Alfie Kohn

  4. #4
    Ble medlem
    29 Sep 2006
    Sted
    Regnbyen
    Innlegg
    18,576

    Standard

    Sitat Opprinnelig skrevet av Snuskerusk Vis innlegg
    Å Eple er så klok og fin. Hun formulerer akkurat det jeg tenker, men ikke klarer å få ut nært like bra.
    klok og klok fru blom

    Lurer på hva barna mine ville sagt om du spurte dem
    Mange foreldre kunne spart seg en mengde konflikter ved å være høflige

    Bor i Eplehuset sammen med Eplemannen, Eplegutta og Eplejenta. Vi har Eplehund, Epleand, Eplehjort og Eplemus.

  5. #5
    Ble medlem
    12 Oct 2006
    Sted
    Bergen
    Innlegg
    4,960

    Standard

    Sitat Opprinnelig skrevet av Eple Vis innlegg
    klok og klok fru blom

    Lurer på hva barna mine ville sagt om du spurte dem
    Én ting er hva de sier nå. Noe annet er hva de sier om 30 år...
    juni 03 + oktober 04 + november 07

    Alle barn er våre barn.

  6. #6
    Ble medlem
    29 Sep 2006
    Sted
    Regnbyen
    Innlegg
    18,576

    Standard

    Sitat Opprinnelig skrevet av Wanaagsan Vis innlegg
    Én ting er hva de sier nå. Noe annet er hva de sier om 30 år...
    Ja det er sant. Hva om de blir sånne konservative belønninsystemselskende foreldre som mener vi var alt for slappe

    Beklager avsporing
    Mange foreldre kunne spart seg en mengde konflikter ved å være høflige

    Bor i Eplehuset sammen med Eplemannen, Eplegutta og Eplejenta. Vi har Eplehund, Epleand, Eplehjort og Eplemus.

  7. #7
    Ble medlem
    12 Oct 2006
    Sted
    Bergen
    Innlegg
    4,960

    Standard

    Sitat Opprinnelig skrevet av Eple Vis innlegg
    Ja det er sant. Hva om de blir sånne konservative belønninsystemselskende foreldre som mener vi var alt for slappe

    Beklager avsporing
    Ja, pendelen svinger jo... (Og vi overdriver sikkert i vår retning!) Men barnebarna kommer nok til å synes vi er fornuftige, i hvert fall, for da reagerer de på det samme som vi reagerte på, sånn at pendelen svinger tilbake...
    juni 03 + oktober 04 + november 07

    Alle barn er våre barn.

  8. #8

    Standard

    Avsporing er jo greit og så er det jo hyggelig med koselige kommentarer mellom dere da

    jeg håper at jeg ved å gå mot strømmen (føler jo at alle andre syns jeg er rar som sier at jeg forstår og respekterer barnas meninger og så veileder utifra de og mine synspunkt og ikke bare skjærer over og sier at sånn er det!!!) så blir mine barn vant med en slik måte å kommunisere med andre mennesker og at de da blir vant med å vise nestekjærlighet og å finne måter de kan oppnå mestring av livet sitt. Og at dette blir en natulig del for de å ta med videre når de selv står med egne små engang

    Jeg føler at jeg tenker og tenker og ikke alltid klarer å forutse hvordan mine kommetarer blir mottatt (jeg vet jo altfor godt hvordan en samtale vil dreie om jeg da skjærer hardt igjennom og sier "mamma bestemmer at sånn er det og hva du mener betyr ikke noe" -barnet vil låse seg, gråte og blir såret og igjen være vrang å kommunisere videre med)

    Nå er jeg på nytt teritorium og selvom jeg føler at jeg ofte sier slik som "jeg ser at du blir lei deg når jeg sier at du må spise opp selvom du ikke liker maten. For meg er det viktig å vite at du får spist alle vitaminene dine" så ender det ikke med den reaksjonen jeg "ønsker" jeg håper jo at hun da skal få tenke litt over dette og konkludere med at det mamma sier høres lurt ut mens ungen da kverulerer videre eller skyver det over på at jeg ikke liker ett eller annet osv... og så snakker vi og snakker og egentlig kommer vi ingen vei og ungen sitter til slutt og sutrer og spiser selvom jeg ikke har kjeftet... nei det er ikke alltid lett altså jeg ser hennes behov/argumenter for å ikke spise noe hun ikke liker (føler at jeg anerkjenner hennes synspunkt) , men gir ikke etter fordi det er viktig for meg at hun spiser variert...
    Lykkelige meg med 2 fantastiske jenter født i 04 og 09, gift med verdens beste mann og pappa

  9. #9
    Ble medlem
    12 Oct 2006
    Sted
    Bergen
    Innlegg
    4,960

    Standard

    Jeg syns jeg har øvd meg på dette i årevis, og det tar tid å få til akkurat sånn som man vil. Jesper Juul sier ofte noe sånt som at hvis man gjør det som en metode, så vil det ikke virke. Man må gjøre det fordi man tror på den komminukasjonsformen.

    Og det er vanskelig å trumfe gjennom sine synspunkt når man øver seg på å prate med barnet som en likeverdig samtalepartner. For litt av poenget er jo at det ikke er sikkert at min løsning alltid er den riktige. Jeg må ikke skinn-anerkjenne barnets synspunkt hvis det aldri er muligheter for at barnets synspunkt får noe å si for resultatet, på en måte. Samtidig er det jo noen ting man vil ha på en spesiell måte...

    Jeg opplever at jeg må ha tatt imot barnas initiativ flere ganger (altså anerkjent både følelse og forslag - sånn at det ikke blir helt som jeg opprinnelig hadde tenkt) før de anerkjenner den anerkjennelsen jeg gir for deres følelser knyttet til ønsker de har som jeg ikke ettergir. Å hjelpe meg for en tung setning! Prøver igjen: Jeg må vise flere ganger at jeg vil dem vel og tar imot deres forslag som fornuftige. Jeg hadde tenkt noe, men det viser seg å bare være riktig for meg - ikke for dem. Derfor endrer jeg litt på det jeg hadde tenkt å avgjøre så det inkluderer deres perspektiv. De opplever at jeg forstår deres synsvinkel, og jeg opptrer dermed ikke trassig. Etter noen sånne ganger, er det lettere for dem å godta at jeg bestemmer noe og ikke forandrer mening sjøl om de heller vil ha det på en annen måte. De skjønner at dette er viktig for meg fordi de vet at jeg vanligvis ikke er trassig.

    (Nå hørtes jeg ut som en vellykket mor... Sånn er kartet mitt, i hvert fall, og jeg føler at jeg er på vei!) Jeg føler at jeg får dette til oftere med de eldre barna enn med 2-åringen. For sjøl om jeg syns jeg har fått litt øvelse i dette her, så er jo det meste av den øvelsen med de eldste. Jeg og 2-åringen må skape en egen relasjon - dette er jo ingen metode. Så vi må vel oppleve hverandres samarbeidsvilje før vi tåler å stole på den i diskusjoner der vi ikke skjønner den andres perspektiv. Det at hun språklig ikke forstår min anerkjennelse-men-ikke-aksept-for-hennes-ønske hjelper jo ikke heller når hun VIL...
    juni 03 + oktober 04 + november 07

    Alle barn er våre barn.

  10. #10
    Ble medlem
    01 Jan 2007
    Innlegg
    5,268

    Standard

    Sitat Opprinnelig skrevet av lykkeliky Vis innlegg
    Avsporing er jo greit og så er det jo hyggelig med koselige kommentarer mellom dere da

    jeg håper at jeg ved å gå mot strømmen (føler jo at alle andre syns jeg er rar som sier at jeg forstår og respekterer barnas meninger og så veileder utifra de og mine synspunkt og ikke bare skjærer over og sier at sånn er det!!!) så blir mine barn vant med en slik måte å kommunisere med andre mennesker og at de da blir vant med å vise nestekjærlighet og å finne måter de kan oppnå mestring av livet sitt. Og at dette blir en natulig del for de å ta med videre når de selv står med egne små engang

    Jeg føler at jeg tenker og tenker og ikke alltid klarer å forutse hvordan mine kommetarer blir mottatt (jeg vet jo altfor godt hvordan en samtale vil dreie om jeg da skjærer hardt igjennom og sier "mamma bestemmer at sånn er det og hva du mener betyr ikke noe" -barnet vil låse seg, gråte og blir såret og igjen være vrang å kommunisere videre med)

    Nå er jeg på nytt teritorium og selvom jeg føler at jeg ofte sier slik som "jeg ser at du blir lei deg når jeg sier at du må spise opp selvom du ikke liker maten. For meg er det viktig å vite at du får spist alle vitaminene dine" så ender det ikke med den reaksjonen jeg "ønsker" jeg håper jo at hun da skal få tenke litt over dette og konkludere med at det mamma sier høres lurt ut mens ungen da kverulerer videre eller skyver det over på at jeg ikke liker ett eller annet osv... og så snakker vi og snakker og egentlig kommer vi ingen vei og ungen sitter til slutt og sutrer og spiser selvom jeg ikke har kjeftet... nei det er ikke alltid lett altså jeg ser hennes behov/argumenter for å ikke spise noe hun ikke liker (føler at jeg anerkjenner hennes synspunkt) , men gir ikke etter fordi det er viktig for meg at hun spiser variert...
    Så fint det er å høre litt fra hverdagen deres! Jeg synes du virker som en reflektert og god mamma!

    Men du- dette med mat. Jeg har også en jente som ikke er særlig glad i middag (men hun spiser mye annen mat). Men vi har en litt annen innfalsvinkel enn dere. Det er viktig for oss at hun selv får bedømme hvor mye hun skal spise. Altså, må hun aldri spise opp. Hun spiser akkurat så mye hun vil, selv om det da blir mye igjen. Imidlertid oppfordrer jeg henne til å smake. Forteller og forklarer at smaken forandrer seg, så selv om hun ikke likte dette for to mnd siden, så kan det være hun liker det nå. Imidlertid tvinger jeg henne ikke til å smake, men jeg oppfordrer og jeg prøver å få henne til å gjøre det. Forteller at grønnsaker er sunt, og at kroppen blir veldig glad om hun spiser litt av dem.

    Dette resulterer i at hun av og til spiser mye, men veldig ofte ganske lite. Jeg lager ikke andre alternativer til henne. Hun må altså vente til kveldsmat. Dette har forøvrig heller aldri vært et problem.

    Poenget mitt at at for å få et positvit forhold til mat, så tror jeg at det å få kjenne på sin egen kropp hva de synes er ok å spise, er veldig viktig.

    Ifht vitaminmangel, så har jeg lest og lært at dette ikke er noe å stresse voldsomt med. La de ta det i sitt eget tempo, og finn andre kilder til vitaminer.

    Dette er altså vår måte, håper det er ok at jeg fortalte litt om det. Jeg respekterer fullt ut at dere velger en annen måte å gjøre det på. Jeg tenker som så at det er fint å høre om andres måter å gjøre ting på. Slik kan man få utfordre sin egen måte å tenke på. Enten blir man tryggere på sin "metode", eller så snapper man opp noen tips
    Sist endret av September : 25 Mar 2010 kl 20:14
    Sånn går no dagan! Og jeg elsker det!


Regler for innlegg

  • Du kan ikke starte nye tråder
  • Du kan ikke skrive svar
  • Du kan ikke poste vedlegg
  • Du kan ikke endre dine poster
  •