Side 1 av 2 12 SisteSiste
Viser resultater 1 til 10 av 19
  1. #1
    Ble medlem
    23 Apr 2008
    Innlegg
    11,841

    Standard Å bli strøket mothårs

    Av og til dukker det bare opp sånne mennesker. Som virkelig gir friksjon, og ganske uventet. Jeg tenker ikke på nære relasjoner eller kanskje relasjoner overhodet, men mennesker som kretser rundt - en kassadame i nærbutikken som tygger tyggis og har uniformen helt feil på, en kollega som du egentlig ikke samarbeider med, som man aldri får i gang en samtale med fordi perspektivet bare aldri stemmer, en venn av en venn av en venn som alltid lager dårlig stemning. Dere skjønner? Sånne som gjør at man får følelser man ikke vil ha, selv om det ikke har noe hensikt, for egentlig er det jo bare ikke viktig.

    Hva gjør du da? Hvordan forholder du deg til dem? Ventilerer du til andre? Når, hvordan, til hvem? Hjelper det?

    Hvordan kommuniserer du det evt til dine barn? Er de med?

  2. #2
    Ble medlem
    07 Mar 2007
    Sted
    Utvandret
    Innlegg
    17,932
    Blogginnlegg
    11

    Standard

    Jeg er veldig forsiktig. Jeg vil ikke framstille meg selv med en glorie på men jeg har a) vokst opp med jenter der det å baktale var det eneste saliggjörende og b) beveget meg litt for ofte på arbeidsplasser det å baktale er det eneste saliggjörende.

    Jeg innrömmer gladlig at jeg er et menneske full av fordommer, jeg er kritisk og jeg er skeptisk. Men dette forsöker jeg i störste mulige grad holde for meg selv, og feks er jeg särdeles forsiktig med å bli med på å kritisere kolleger - en vanlig syssel for sykepleierne her på akutten er å kommentere de "utenlandske" til meg (for jeg er jo ikke utenlandsk...), deres arbeidsmetoder, språk etc etc. Det er karuseller jeg ikke går på. Kan jeg unngå de menneskene der friksjonen er stor, gjör jeg det. Kan jeg ikke unngå dem, forsöker jeg så godt det går å väre helt nöytral i kommunikasjonen. Jeg har bestemt meg for at jeg trenger ikke like alle, men jeg lar väre å si til andre hvem jeg ikke liker.

    Jeg ventilerer mest med mannen, om jeg ventilerer med noen. Iblant med venninner, der kanskje mest om mennesker de ikke kjenner. Nettopp fordi jeg er blitt "allergisk" mot å baksnakke gjennom den harde skolen.

    Når det gjelder supern har jeg forelöpig valgt å utsettes for dette så lite som mulig, men det kommer jo situasjoner av og til - feks at han sier at noen er dumme. Da har jeg prövd å si at ingen er dumme, men de kan gjöre dumme ting. Han bruker veldig lite dum, forresten, og det tror jeg er fordi vi bruker det lite selv. Feks en nabomamma sier til gutten sin at "nu var du dum" når han slår, og da har man jo åpnet for det å bruke det ordet, mener jeg. Så jeg PRÖVER å strebe mot å kritisere det folk gjör, ikke det de er, men jeg er LAAAANGT fra feilfri her, men det hjelper å sitte på hendene og telle til ti. Det er fordi jeg vet hva baksnakking gjör med meg.
    Livet med supermann og supersønnene f juni -06 og januar -10 er meningen!

  3. #3
    Ble medlem
    25 Sep 2006
    Sted
    Asker
    Innlegg
    3,380

    Standard

    Jeg skjønner hva du mener, og som regel lar jeg dem bare være i fred md sitt, og forholder meg kun til dem når jeg må. Jeg er egentlig ganske god på å la folk stelle med sitt uten å la meg hisse opp.

    Problemet oppstår hvis de prøver å komme tettere innpå meg, ellr hvis den lille nagende følsene jeg kanskje har om at noe er galt viser seg å bunne i at noe ER galt. Dessverre kan jeg da ventilere min misnøye litt for tydelig.

    Jeg har med andre ord ingen gode svar på dette, men jeg skal følge med på denne tråden.
    ...størst av alt er kjærligheten
    Mamma til tre flotte jenter og Leo på 5

  4. #4
    Ble medlem
    23 Apr 2008
    Innlegg
    11,841

    Standard

    Jeg svarer for meg selv. Jeg synes høflighet er vanskelig enkelte ganger, og har bevisst unngått mennesker av denne typen så langt det går. Men prøver jo, når det trengs, å ikke kommunisere "jeg liker deg ikke". Samtidig vet jeg at kroppspråket mitt ofte røper meg, så jeg må ta risken av at det synes - så lenge det er det jeg mener. Det tvinger meg til refleksjon - og i blant kan jeg klare å overstyre følelsene og overbevise meg selv om at vedkommende ikke er så ille likevel.

    Jeg ventilerer til min mann. Men prøver å være noe mer balansert og konstruktiv om jeg ventilerer til andre. Jeg er ikke del av noe miljø som baksnakker veldig, ikke på sånt grunnlag. Og det er jeg glad for, selv om jeg i blant har lyst til å rope ut hva for et hespetre som faktisk står der....

    Barna tar liten del i ventileringen. Jeg er ikke redd for å snakke om andre med barna mine, og lære dem at folk er forskjellige, og forsåvidt også at det av og til er vanskelig med mellommenneskelige relasjoner. Men ikke at andre bare er teite. Selv om det kan være glidende overganger.

    Generelt prøver jeg å ikke la meg irritere, og det fungerer til en viss grad. Men ikke alltid.

  5. #5
    Ble medlem
    23 Oct 2007
    Innlegg
    14,123

    Standard

    Jeg har i alle år levd etter en teori om at det finnes enkelte mennesker som er satt på denne jord for å irritere meg. Listen er ikke lang. Jeg blir ekstremt irritabel av et par-tre mennesker, og forsøker så godt jeg kan å unngå dem, for det tar sjelden lang tid før jeg har lyst til å være sarkastisk eller lugge dem. Når sammenstøt ikke er til å unngå, gjør jeg samværet så kort som mulig for at det ikke skal ende i en ubendig lyst til å kaste cocktailglasset i ansiktet på dem. Det tar seg veldig dårlig ut, og gjør ingenting bedre.

    Og dessverre trenger jeg å lufte meg.
    Jeg har i likhet med mange bakgrunn fra en jentegjeng hvor baktaling var en yndet hopbb og rent ut satt i system, og selv om jeg selvfølgelig tar avstand fra sånt, ser jeg også at baktaling/ventilering kan ha en funksjon i relasjoner der man setter pris på mange sider av personen og ikke ser at det å konfrontere vedkommende med "problemer" kan gagne noe. Da kan det å lufte seg litt faktisk være med på å bevare det gode i relasjonen.

  6. #6
    Ble medlem
    07 Mar 2007
    Sted
    Utvandret
    Innlegg
    17,932
    Blogginnlegg
    11

    Standard

    Jeg synes også at det må väre mulig å kommunisere med barnas påhör at man har en vanskelig relasjon til andre voksne, for det har jo de også - de liker ikke alle i barnehagen de heller, feks, og kanskje er det noen de er redde for eller på annen måte gjör dem usikre, uten at de kanskje klarer å sette ord på det?

    Jeg er også redd for at kroppspråket og tonen i det jeg sier skal påvirke meg, og jeg har skjerpet meg betraktelig. Det er for å få litt mer profesjonalitet, her på jobben. Når det gjelder ikke-jobb synes jeg det er vanskeligere å forholde meg profesjonelt til mennesker jeg strever med.

    Jeg må for övrig si at det er viktig å ventilere i blant altså. Jeg trenger også å lufte meg. Og det hender at jeg "baksnakker" noen, men forsöker å gjöre det på en måte som ikke bare er å slenge dritt. Jeg opplever at.... Jeg har problemer med at..... Altså ut fra meg selv. Det er noe jeg virkelig har satt i system etter å ha begynt å henge her inne
    Sist endret av siemens : 01 Sep 2010 kl 11:38
    Livet med supermann og supersønnene f juni -06 og januar -10 er meningen!

  7. #7
    Ble medlem
    23 Apr 2008
    Innlegg
    11,841

    Standard

    Jo, og det som hjelper, for meg, er en sånn tanke om å akseptere det man ikke kan forandre. Noen ganger er veien dit lang, og krever mange runder med meg selv. Og litt ventilering, men helst av det konstruktive slaget. Jeg har vært i mer aktive baksnakkingmiljøer tidligere, og det blir bare irritasjonen verre av, opplevde jeg. Jeg har også funnet verktøy for det jeg kaller "konstruktiv ventilering" her inne, type "jeg sliter med..." og "jeg synes det er leit at x sine verdier er så forskjellige fra mine". Ved å tvinge seg selv til å tenke sånn er det lettere å få øye på kjernen av friksjonspunktet, og kanskje lettere å godta situasjonen totalt.

    Men jeg kan også bedrive kos med misnøye - og grave meg ned i drit om folk som ikke gjør jobben sin, feks. Der det har større betydning enn eksemplene jeg har skissert, kan det være en sorgprosess, nesten, å komme til aksept for at enkelte ikke er den de burde være. Og da kan det være godt å snakke ordentlig om det - men til noen jeg stoler ordentlig på.

  8. #8
    Ble medlem
    12 Oct 2006
    Sted
    Førde
    Innlegg
    664

    Standard

    Hmmm... eg trur det kjem til an på korleis eg sjølv har det... Dersom eg er i ein periode der eg er veldig sensitiv og mottakelig så trur eg at eg rett og slett berre stenger igjen. Held ein viss avstand, ikkje lar dei kome for nær, beskyttar meg sjølv. Lagar på ein måte eit usynleg skjold. Og så unngår eg personen mest mogleg, altså ikkje snakkar for mykje med dei, prøver å ha minst mogleg med dei å gjere. Rett og slett for å beskytte meg sjølv slik at dei ikkje sug all energien ut av meg. Eg merkar og at det hjelp å snakke med nokon som står meg nær om det, berre for å få lufta meg litt, og for å få litt påfyll av ny energi. Eg likar ikkje å baksnakke folk, og eg vil heller ikkje kalle det for det, men berre få lufta litt tankar og følelser. Eg tenker det at nokre personar kjem vi berre ikkje overens med, og eg ser ikkje poenget med å strebe etter det heller. Berre godta at slik er det, at nokre personligheter kræsjer
    Når det gjeld barna mine så er eg litt usikker på korleis eg kommuniserer det til dei. Einaste eg har vore bevisst på er at alle er forskjellige, og alle har lov til å vere den dei er.

  9. #9
    Ble medlem
    12 Oct 2006
    Sted
    Førde
    Innlegg
    664

    Standard

    Sitat Opprinnelig skrevet av hurramegrundt Vis innlegg
    Jeg svarer for meg selv. Jeg synes høflighet er vanskelig enkelte ganger, og har bevisst unngått mennesker av denne typen så langt det går. Men prøver jo, når det trengs, å ikke kommunisere "jeg liker deg ikke". Samtidig vet jeg at kroppspråket mitt ofte røper meg, så jeg må ta risken av at det synes - så lenge det er det jeg mener. Det tvinger meg til refleksjon - og i blant kan jeg klare å overstyre følelsene og overbevise meg selv om at vedkommende ikke er så ille likevel.
    Er vanskelig det der ja. Eg tenker at det går an å vere hyggelig og kunne samarbeide sjølv om ein egentlig ikkje føler seg komfortabel saman med denne personen. Det er veldig vanskeleg, og eg må gå veldig i meg sjølv for å greie dette utan å bli heilt tappa, men det er samtidig veldig spennande å utfordre seg sjølv

  10. #10
    Ble medlem
    07 Mar 2007
    Sted
    Utvandret
    Innlegg
    17,932
    Blogginnlegg
    11

    Standard

    Enig, hurramegrundt. Av og til er det faktisk det eneste saliggjörende å få velte seg litt i dritten, jeg erkjenner det. Og - det kan kanskje også väre greit ifht barn å si at det er helt tillatt å kjenne på antipati, men at man velger rett ventileringskanaler. Feks synes jeg det er bedre om supern kommer hjem til meg og sier at noen er dumme enn at han sier det i fleisen til dem.
    Livet med supermann og supersønnene f juni -06 og januar -10 er meningen!

Regler for innlegg

  • Du kan ikke starte nye tråder
  • Du kan ikke skrive svar
  • Du kan ikke poste vedlegg
  • Du kan ikke endre dine poster
  •