Side 1 av 3 123 SisteSiste
Viser resultater 1 til 10 av 27
  1. #1

    Standard Jeg blir så sint, og jeg hater det :(

    Hei!
    Jeg tror ikke jeg har noen gang postet på det forumet selv om jeg har lest mye. Vi er nå i en slik ikke grei situasjon hjemme, og jeg tenkte jeg kunne spørre hjelp her (beklager om norsken min, jeg er fransk forresten).

    Jeg har 2 små gutter, 5 og 2 år. Før den minste ble født følte jeg meg som en veldig grei mamma, jeg var (og er fortsatt egentlig) veldig klar over tilknytnings omsorg, leste masse bøker om det (franske forfatter og mye Faber og Mazlish), vi brukte "ikke krenkende kommunikasjon", bærte, samsovet osv osv... jeg følte meg bra, gutten min følte seg bra, og alt var bra.

    Etter at den minste gutten ble født så var det ikke slik lenger. Den største gutten min ble veldig sjalu, det var vanskelig hjemme. Det var en veldig tøff tid for ham, fordi vi flyttet, jeg fødte, han begynnte i en ny barnehage, alt dette på èn elle 2 måneder. Han var 3 da. Jeg følte at jeg ikke strekket til, jeg fikk nesten aldri tid med ham fordi babyen sov nesten aldri (40 min / dag, på meg). Samboeren min begynte en ny jobb da, han var aldri hjemme (for kl 7, kom tilbake kl.22). Gutten min som aldri hadde vært noe voldelig begynte å slå, skubbe, vi fikk faktisk beskjed fra helsestasjon om å aldri la begge barna alene i same rom... Vi snakket flere ganger med en psykolog spesialisert i sjalusi. Det hjalp litt. Det første året var vanskelig, men det går bedre nå. Tingen er at barna krangler hele tida. Og når de ikke krangler så finner de på tull...

    Og jeg blir sint... Jeg roper og jeg skriker og jeg sier ting som er ikke bra å si. Jeg HATER at jeg blir så sint for slike uviktige ting. De må jo føle at stolen som de har akkurat tegnet på er MYE viktigere enn dem... Jeg vil ikke det, men jeg klarer ikke å la være å bli sint. Jeg tror ikke det har vært en dag uten at jeg har vært sint de 3 siste måneder... Hver kveld ligger jeg i senga og får ikke sove fordi jeg synes jeg har vært en så dårlig forelder i dag, som bare er sint hele tiden, og som ikke nyter den verdifulle tida med barna sine. Jeg lover meg selv at det blir en dag uten sinne neste dag, men det blir aldri det Jeg føler at jeg ikke har kontroll over noen ting, guttene mine hører ikke etter, det er bare kaos hele tiden. jeg må gjenta og gjenta og gjenta til jeg blir sint. Jeg hater at det blir slik, jeg føler meg som en så dårlig mamma, og jeg blir så trist for mine barn som skal huske meg som en skrikende sint mor Hva slags modell er det til dem?? Det føles at jeg har glemt hvordan å kommunisere på en grei måte med dem, vi falt i en bøtte og vi klarer ikke å klatre ut av den.

    Den største gutten min er en ganske rolig gutt når han er latt i fred, han er et slik "nerd barn" som kunne lese om stjerner og planetene eller bygge lego hele dagen. Den minste er den totale motsetningen. Han MÅ bevege seg hele tiden, og han ødelegger mye (brettspill, lego, møbler, leker). Det er ikke alltid med vilje, men noen ganger er det det. Den største gutten min blir sint, og de slås, og jeg blir sint, og alle er sinte. Og den situasjonen kan ikke vare lenger...

    Hva kan jeg gjøre for å forandre situasjonen hjemme? Hjelp!!!

    - Jeg har tenkt å lage en plakatt med regler som må følges
    Hva mer?

  2. #2
    Ble medlem
    13 Oct 2006
    Sted
    Lommekroken
    Innlegg
    7,914

    Standard

    Det høres ut som en utrolig tøff situasjon. Dessverre har jeg verken erfaring eller tanker som kan komme til nytte. Jo, forresten - jeg tror at så lenge du ser at handlingsmønsteret ditt ikke er bra og ønsker å endre på dette, så har du gode sjangser for å få det til.
    Er forresten faren mer hjemme nå? Jeg får en følelse av at du er sliten og ikke rekker over alt det du vil. Stemmer det?

    Nuvel - for de mer søskenspesifikke utfordringene satser jeg på at en eller flere som har flere barn kan svare. Lykke til.
    Gullungen Maya dubbedåre født mai 2005

    I solemnly swear I'm up to no good. UV-ståa akkurat nå finner du ut av på: http://www.nrpa.no/uvnett/

  3. #3
    Ble medlem
    12 Oct 2006
    Innlegg
    11,240

    Standard

    Sitat Opprinnelig skrevet av Al-Kemia Vis innlegg
    Er forresten faren mer hjemme nå? Jeg får en følelse av at du er sliten og ikke rekker over alt det du vil..
    Akkurat det tenkte jeg også Du høres veldig sliten ut, jeg blir også litt sånn *monster* da
    Mini 05
    Miniputt 09


    "Slapp av, dette klarer du, du må være deg selv" Mini, 4 år.

  4. #4
    Ble medlem
    23 Oct 2007
    Innlegg
    14,123

    Standard

    Jeg istemmer de to andre! Får du noen pauser til å hente deg litt inn og ta vare på deg selv? Det er jo uunngåelig, tror jeg, å bli sint og fæl innimellom. Jeg føler selv at jeg har blitt kjent med helt nye sider av mitt eget raseri etter å ha fått barn.Samtidig er det viktig å finne metoder som gjør at du ikke føler eg fæl og sint hele tiden. Det er en tråd her inne akkurat nå om en liten gutt som riper i ipaden til mammaen sin, og det er en mamma med mer sinnsro enn de fleste. Den er et fint eksempel på å bryte ut av sinnamønstrene og se annerledes på situasjonen. Lykke til!(og jeg synes norsken din er veldig bra, jeg, til å være fransk! Velkommen inn som aktiv her!)

  5. #5
    Ble medlem
    29 Sep 2006
    Sted
    Regnbyen
    Innlegg
    18,576

    Standard

    Velkommen skal du være Sofis- det er så kjekt å lese ditt dønn ærlige trådstart! Det er slike situasjonsbeskrivelser vi lærer masse av nemlig

    Her på ringblomst er vi ganske gode på å "legge hodene våre sammen" og filosofere over hvor skoen trykker, hva man kan gjøre, si eller tenke om slike utfordringer. Vi har vært der alle sammen, vi er ikke perfekte mammaer som får til alt mulig. Vi er bare veldig søkende ang løsninger- og det kjennetegner oss.

    Så. For det første så har jeg akkurat samme opplevelse som deg da jeg hadde to gutter som var små. En er så enkelt, to er en annen verden. Førstemann lekte med leker og var fornuftig og kommunikativ, andremann demonterte ting og var overalt....

    Hva gjør man da? Jeg har prøvd å si til meg selv 100 ganger at førstemann IKKE er noen fasit. Og det trenger jeg fremdeles å si til meg selv. Den yngstes karaktertrekk er også en ressurs, men jeg må tenke anderledes for å se det sånn.... For å være full av ideer, ha masse energi, guts til å demontere og forske ER gode greier. Om man klarer å se på det sånn. Når jeg sluttet å irritere meg grønn så prøvde jeg å legge til rette for at han kunne utfolde seg- uten at noe ble ødelagt.

    Og forholdet mellom gutta... de er så forskjellige må man tenke smart. Å anerkjenne at de er forskjellige og har forskjellige behov og ønsker. Gi dem alenetid, gi dem anledninger for å glede hverandre (eks servere popcorn til den andre på rommet og sånt) fokusere på hva man føler, tegne hvor sinna man er, lese bøker om å få søsken og sjalusi, leke m håndukker og la håndukkene "plage hverandre" sånn at gutta må involvere seg ang hva som er det riktige å gjøre i sammenhengen. Rollespill og tegneopplegg er ikke noe alle liker, men det har fungert supert her i huset.

    Og ditt sinne? Jeg har nettopp ristet av meg en sinneperiode selv. De siste ukene har datteren min vært syk og utrolig frustrert. Hun har klart å provosere meg så jeg har blitt vippet av pinnen totalt. Jeg har skreket, vært urimelig, barnslig og en skikkelig dårlig mor. Men så våknet jeg av tåken og tillot meg selv å lade batteriene. Jeg åpnet øynene og så hva hun formidlet med alt det hun sa og gjorde. Jeg analyserte mitt kjølige kroppspråk og så hele sammenhengen. Da kunne jeg finne tilbake til den mammaen jeg ønsker å være. Den som veileder og leder barnet med holde kaldt og hjertet varmt.

    Husk- adferd er språk. Alt vi gjør, ikke gjør, hvordan vi sier ting, hvilke ansiktsuttrykk vi har forteller noe. Hva forteller guttene dine deg? Hvor trykker skoen tror du?

    Og så. Jeg synes guttene dine er superheldige. De har en mamma som tar ansvar for sin egen adferd og ønsker å strekke seg. Det er så nydelig å lese- for alt for mange gir skylden for sine egne reaksonsmønstere til barna. Og det er DA man er ute og kjøre, for da blir klimaet i familien dårlig. En dårlig periode kan alle tåle, et surt klima er ikke bra for noen. Ikke for deg heller. For deg og mannen din.

    Vi heier på deg Sofis- du har en hel ringblomstgjeng i ryggen nå! Håper denne tråden blir full av gode ideer som du finner inspirerende.

    Mange foreldre kunne spart seg en mengde konflikter ved å være høflige

    Bor i Eplehuset sammen med Eplemannen, Eplegutta og Eplejenta. Vi har Eplehund, Epleand, Eplehjort og Eplemus.

  6. #6
    Ble medlem
    02 Feb 2007
    Innlegg
    7,726

    Standard

    Jeg synes Eple sier mye fint, og nøyer meg derfor med å ønske deg velkommen til ringblomst, og sende gode ønsker og masse tålmodighet .
    Lykkelig mamma til Solkremen (mai 06) og Blåbæret (mai 09). Kona til J.

  7. #7
    Ble medlem
    07 Mar 2007
    Sted
    Utvandret
    Innlegg
    17,932
    Blogginnlegg
    11

    Standard

    Jeg kjenner meg godt igjen den fortvilede følelsen det er å ha havne i en ond sirkel med å være "monstermamma". Jeg har to gutter på samme alder som deg, men vi har heldigvis ikke hatt problemer med hverken sjalusi eller at de slår hverandre eller finner på mye tull, så de situasjonene der "monstermamma" dukker opp er ikke hver dag, men de finnes.

    Jeg synes det er vanskelig å kontrollere meg selv i visse situasjoner, og det er situasjoner der jeg vet at jeg alltid blir stresset. Et eksempel på det er når det er leggetid - jeg er veldig innstilt på faste rutiner, men hvis Supern (den største) begynner å tulle, ikke gjør det han skal, da blir jeg veldig fort irritert - det er jo ikke etter programmet! Jeg må virkelig ta meg sammen iblandt for å ikke eksplodere hvis tullingen utarter. Et annet eksempel er når vi skal avgårde og har tidsfrister (typisk på morgenen til barnehage). Supern må minnes på å kle på seg hele tiden, han faller ut og "sovner" i det han gjør hele tiden. Det kan trigge i gang monstermamma når jeg blir stresset for å rekke.

    Poenget med disse eksemplene er at dette er veldig forutsigbare situasjoner der jeg vet at lunta lett blir kort. Andre situasjoner kan jeg ha verdens største tålmodighet. Vi har tatt grep for å unngå den monstermammasituasjonen som oppstod om morgenen, og det er at vi er to om å levere (vi begynte med at jeg skulle gjøre det alene).

    Så det jeg tenker ifht til din situasjon er at du rett og slett trenger rom for å ta noen steg tilbake og se det du står i i perspektiv, og gjerne få diskusjonshjelp til hvordan du best kan unngå å havne i situasjoner der du reagerer med sinne. Hva tenker mannen din om hvordan det er hjemme hos dere nå? Får du hjelp av ham? Er det situasjoner som kan forebygges? Et eksempel på det hos oss er at Supern alltid må kle på seg først før han får se barne-TV på morgen, ellers glemmer han fullstendig å kle på seg. Kan du se noen mønstre som du kan forebygge?
    Livet med supermann og supersønnene f juni -06 og januar -10 er meningen!

  8. #8
    Ble medlem
    29 Sep 2006
    Sted
    Regnbyen
    Innlegg
    18,576

    Standard

    signerer Siemens. Å analysere situasjoner som ofte er utfordrende er smart.

    Hos oss var det lillebror som ville være med å leke men ikke mestret storebrors leke/leker. Da måtte vi hjelpe ham til å spørre om "kan vi leke sammen?" og ikke bare rive ned, prøve å stjele noe eller annet irriterende han kunne finne på. Når storebror forsto at vi prøvde å lære ham opp til å være hyggelig mot ham tok han villig i mot forespørsler om samlek. Vi snakket med ham og sa rett ut "lillebror klarer ikke å spørre skikkelig. Vi må lære ham alt dette som du kan vet du" og han var så stolt og åpen for våre ideer.
    Mange foreldre kunne spart seg en mengde konflikter ved å være høflige

    Bor i Eplehuset sammen med Eplemannen, Eplegutta og Eplejenta. Vi har Eplehund, Epleand, Eplehjort og Eplemus.

  9. #9

    Standard

    Samboeren min er oftere hjemme ja, men "ikke nok" (han jobber ofte 6 dager/uke). Gutten min sier ofte til ham: "kan du ikke slutte å jobbe så vi kan gjøre det eller det??". Så det er nok vanskelig for dem også som ser sin far ganske lite. Heldigvis når han er hjemme er han så veldig flink med barna, blir aldri sint og vet hvordan han skal snakke med dem... Han gjør masse ting med dem, og er tilstede. Heldigvis for dem... Tenkt om de hadde hatt 2 foreldre som er sinte som meg

    Jeg er nok litt sliten ja... Jeg har egentlig litt tid til meg selv, fordi jeg jobber 80%, men jeg er også 75% student og holder på å skrive bacheloroppgaven min, så "meg selv tid" går ofte i oppgave skriving /lesing, dessverre :/ I tillegg har vi akkurat flytte i nytt hus, det tar så lang tid å ordne alt. Vi bygde huset sjøl, så samboeren min har faktisk "aldri" vært hjemme de 6 siste månedene.

    Egentlig forstår jeg ikke helt min "adferd". Jeg jobber som pedagogisk leder i en barnehage, og der hadde jeg aldri funnet på å bli sint på ungene. Jeg bruker ikke krenkende kommunikasjon hele tiden på jobb, har ALDRI hylt eller ropt etter et barn der... Jeg har så mye tålmodighet og jeg forstår bare ikke at jeg ikke "klarer" å gjøre det samme hjemme... Jeg er den mamma jeg ønsker å være på jobb, men ikke hjemme... Det er jo litt trist...

    Eple, tusen takk for ditt svar. Jeg begynte nesten å gråte da jeg leste, det var godt å lese det du skrev...

    En er så enkelt, to er en annen verden. Førstemann lekte med leker og var fornuftig og kommunikativ, andremann demonterte ting og var overalt...
    Akkurat slik er det hos oss faktisk!
    Jeg skal se hva vi kan gjøre for at minstegutten skal kunne utfolde seg. Vi har jo et rom "for mye" (som er fult av rot akkurat nå, men det kan jo ordnes etter hvert). Det hadde kanskje vært en ide å lage et slags "puterom" der han/de kan hoppe/klatre/bygge/ødelegge putetårn. Jeg tror faktisk de hadde likt det. Han elsker å spikre og drille, og slik. Hadde kan vært artig å lage et verksted til han. Det spørs om vi rekker å lage det... Jeg gleder meg til sommeren, da kan de gå ut i skogen og bygge ting der...

    Jeg synes du har så gode forslag. Er det en bok for barn om sjalusi som du kan anbefale? Vi har noen på fransk, men jeg synes ikke de er helt bra. Servere popcorn hadde sikkert vært stas. Men jeg har ordet "popcornkrig" i bakhodet.

    Hva forteller guttene dine deg? Hvor trykker skoen tror du?
    De trenger nok litt mer oppmerksomhet kanskje. Jeg gjorde så masse aktiviteter når den første gutten min var liten. Vi malte, og gikk tur, og spilte brettspill, lagde mat sammen... Vi gjør ikke det nå lenger (bortsett fra å gå på tur). Eller... ikke så veldig ofte. Jeg vet ikke hvorfor, jeg har ikke lyst, fordi jeg vet at det blir så mye rot med min lille gutt, at det blir maling og mjøl og biter av brettspill OVERALT, at jeg skal bruke mye tid for å ordne og rydde etter det... Jeg føler ikke at jeg har nok energi til det. Jeg er redd for å bli sint hvis de "roter". Jeg VET at jeg burde tørre, at rot er ikke viktig, det som er viktig er at de får fine opplevelser. Men jeg er så utslitt bare å tenke på all rot som skal ryddes / vaskes en gang vi er ferdige...

    Alt dette er kanskje bare en periode, men jeg husker ikke en gang når det begynte. Jeg føler at jeg har vært utslitt og lei og sint i mange måneder nå. Jeg har en uke ferie i romjula, alene med dem, og jeg må si at jeg gruer meg litt. Jeg tror jeg skal sette opp en plan av ting som vi kan gjøre sammen så dagen ikke bare blir krangling og hyl. Jeg får ikke dem til å hjelpe meg, de nekter å rydde etter seg, men det er nok fordi jeg oppmuntrer dem på feil måte. Jeg har faktisk skannet noen sider av boka "how to talk to children" av Faber og Mazlish i kveld, og jeg skal henge dem overalt i huset så jeg skal HUSKE hva jeg bør si. Da jeg leste boka forrige kveld fant jeg ut at jeg sa alt akkurat som det skulle ikke sies. Så vi skal prøve å rette det opp der også. TÅLMODIGHET!

    Og så. Jeg synes guttene dine er superheldige. De har en mamma som tar ansvar for sin egen adferd og ønsker å strekke seg. Det er så nydelig å lese- for alt for mange gir skylden for sine egne reaksonsmønstere til barna. Og det er DA man er ute og kjøre, for da blir klimaet i familien dårlig. En dårlig periode kan alle tåle, et surt klima er ikke bra for noen. Ikke for deg heller. For deg og mannen din.
    Takk *tårer i øyne*

  10. #10

    Standard

    Velkommen hit!
    Det er sagt så mye fornuftig over her.

    De eldste jentene mine kranglet ikke så mye, men jeg hadde ei rolig ei og ei som var spinnvill.
    Så fra å ha ei som ikke hadde ett eneste sår på knærne til å ha ei som måtte til legen en gang i mnd var en stor utfordring.
    Fra å ha ei som satt å leste i en bok i flere timer som 2 åring, til å få ei som bare rev i stykker alle bøkene hun så.
    Fra å ha ei jente som satt ved bordet å spiste maten sin i ro og fred til å få ei som kastet maten rundt seg, og ikke bare maten heller. Glass og tallerker fløy.

    For å skåne eldste jenta mi og hennes leker ga jeg henne en koffert med nøkler, der kunne hun bevare de lekene hun ville ha helt i fred.
    Blomst 97
    Bell 99
    Boble 04
    Mille 08
    Knerten 13
    og bestemor til lille Theo 15

Regler for innlegg

  • Du kan ikke starte nye tråder
  • Du kan ikke skrive svar
  • Du kan ikke poste vedlegg
  • Du kan ikke endre dine poster
  •