Side 3 av 12 FørstFørst 12345 ... SisteSiste
Viser resultater 21 til 30 av 112
  1. #21
    Ble medlem
    29 Sep 2006
    Sted
    Regnbyen
    Innlegg
    18,576

    Standard

    Sitat Opprinnelig skrevet av siemens Vis innlegg
    Nope, jeg får også frysninger. Jeg må bare aller først si at jeg ikke vet hva PMTO er, men ettersom HI dro fram begrepene ros og adferdsregulering i sitt siste innlegg blander jeg meg i likevel.

    Jeg har fortsatt ikke sett behovet for å bedrive adferdsregulering som oppdragelsesmetode. Jeg tror feks på dialog, og begrunnelse feks hvorfor det feks skal være et poeng at man sitter ferdig til alle har spist. Har jeg ingen god grunn så er det ikke heller viktig. Jeg roser ikke som metode for å styre adferd, ei heller belønning (eller straff). Det betyr ikke at det ikke skjer, men da er det mer som "når vi har ryddet ferdig spiser vi is" og hvis Supern faller i staver (hvilket han ofte gjør og som han nok har arvet etter sin mor) får jeg vekke ham litt med påminnelser.
    For de "regler" og "rammer" som settes opp skal det være mulig å kommunisere dem slik at Supern forstår - og nå også Sneipen, ellers synes jeg ikke at jeg kan forvente at de skal respekteres. Jeg liker ikke "det er bare sånn"- regler, ikke som gjelder for meg som voksen heller. Det betyr ikke at jeg stadig er på kant med gjengs moral, normer, regler og lover, snarere tvertimot.

    Det var litt løst og fast fra meg- har skrevet en del i trådene hurra linker til også- nå er det natta
    nikker og nikker. Det er et godt eks ang det å sitte med bordet. Når Eplejenta synes det er kjedelig å sitte og høre på de voksne har en samtale hun ikke er inkludert i, hun er ferdig og mett så synes jeg det er helt teit å kreve at hun skal sitte rett opp og ned og vente på hva? Jeg spør om hun er mett, og lar henne gå. Gutta som er eldre sitter gjerne lengre, men ikke på vanlige hverdager. Men de er klar over at det er forskjell på hverdag og festmiddager. Eller å være på restaurant. Da er de klar over at rammene er anderledes, og dessuten er vel også vi voksne flinkere til å inkludere dem i samtalene da?

    Det finnes sinnsykt mange sånne regler som jeg himler med øynene av- lue av inne som en universell regel feks. Ungene mine vet det er høflig å ta av seg hodeplagg i forskjellige sammenhenger, men om de har noe på hodet hjemme så gir jeg bæng i det
    Mange foreldre kunne spart seg en mengde konflikter ved å være høflige

    Bor i Eplehuset sammen med Eplemannen, Eplegutta og Eplejenta. Vi har Eplehund, Epleand, Eplehjort og Eplemus.

  2. #22
    Ble medlem
    29 Sep 2006
    Sted
    Regnbyen
    Innlegg
    18,576

    Standard

    Mitt inntrykk er at PMTO og Circle of security COS er ganske forskjellig. Har du Øystein jobbet med begge deler? Det jeg har lest om COS snakker mer til meg kjenner jeg
    Mange foreldre kunne spart seg en mengde konflikter ved å være høflige

    Bor i Eplehuset sammen med Eplemannen, Eplegutta og Eplejenta. Vi har Eplehund, Epleand, Eplehjort og Eplemus.

  3. #23
    Ble medlem
    25 Sep 2006
    Innlegg
    7,989

    Standard

    Sitat Opprinnelig skrevet av Eple Vis innlegg
    nikker og nikker. Det er et godt eks ang det å sitte med bordet. Når Eplejenta synes det er kjedelig å sitte og høre på de voksne har en samtale hun ikke er inkludert i, hun er ferdig og mett så synes jeg det er helt teit å kreve at hun skal sitte rett opp og ned og vente på hva? Jeg spør om hun er mett, og lar henne gå. Gutta som er eldre sitter gjerne lengre, men ikke på vanlige hverdager. Men de er klar over at det er forskjell på hverdag og festmiddager. Eller å være på restaurant. Da er de klar over at rammene er anderledes, og dessuten er vel også vi voksne flinkere til å inkludere dem i samtalene da?
    Ja, vi krever heller ikke at barna skal sitte ved bordet når vi voksne gjerne vil sitte og spise lenge mens vi prater. Men vi er derimot ganske strikse på at de da ikke skal sette på tven eller dataen før alle har gått fra bordet, for det forstyrrer matroen vår og i tillegg slipper vi situasjoner der et av barna går fra bordet før h*n egentlig er mett fordi det er om å gjøre å være den første bort til dataen før noen andre får kapret den. Så jeg tenker at det viktigste er at man finner ut hva som fungerer i sin egen familie.

    "Der mine meninger/tolkninger er likegyldige, der alt er planlagt og sannheten er satt, der det ikke er plass til mine spørsmål, mine teorier, mine uttrykk, der er det i virkeligheten ikke plass til meg." Carla Rinaldi

  4. #24
    Ble medlem
    05 Mar 2009
    Sted
    utflytta trønder
    Innlegg
    1,315

    Standard

    Nå lever jeg småbarnslivet her. Morgenen startet kl 4.40, og ungene leker på gulvet, men jeg skal forsøke å skvise noen fullstendige setninger herfra. Det kan sikkert ta litt tid jeg kan også opplyse om at jeg ikke har fått lest alle innleggene i tråden (men det skal jeg kose meg med ikveld) og ikke har inngående kjennskap til metoden det refereres til.

    Anyway - here goes...

    Det å "regulere/korrigere" adferd igjennom adferdsfokus er i bestefall en overfladisk quick-fix, i verste fall en krenkelse og et traume.

    Adferd forandres kun på en hensiktsmessig måte når de underliggende "mekanismer" blir forstått og møtt. Så for meg er det mer interessant og nyttig å se hva som styrer og motiverer en viss type adferd , og gå inn i det, isteden for å fokusere på hva jeg ønsker å forandre/håndheve adferdsmessig.

    Driver man og korrigerer adferd uten at underliggende mekanismer(ønsker/behov/følelser) blir sett og møtt, vil man over tid kunne se patologiske forandringer i personligheten til individet som korrigeres. Nå er det heldigvis slik at mange adferdsfokuserte foreldre og terapeuter også greier å se behovene, men jeg tenker at en metode med adferdsfokus gjør ingen noen tjenester når det gjelder å oppnå den adferden som ønskes på en forsvarlig måte. Jeg har ikke tall på alle de pasientene (psykiatrien) jeg snakker med i løpet av en uke som kommer fra "helt normale hjem" med adferds-og prestasjons-perspektiv.

    Jeg tror også en del av "sjarmen" med adferdsfokuserte metoder er at det gir foreldre og terapeuter en måte å føle seg kompetente/proaktive/mektige på, men hva skjer når det fører frem? Hva har egentlig skjedd? Hva har ført til forandingen og hva består forandringen av? Og enda verre - hva skjer når det ikke fører frem? Hva skjer med den driftige terapeuten hvis metode ikke fører frem? Hva skjer med den desperate mamma/pappa som kommer til kort etter å ha fulgt metoden til punkt og prikke? Og hva skjer med individet som nå er omgitt av mennesker og metoder som ikke lyktes.

    Jeg er imot at pasienter forsvinner bak en diagnose, terapeuter/fagfolk som forsvinner bak en metode og barn som forsvinner bak en adferd. Vi er alle mer enn det og fortjener å bli sett, møtt og akseptert for den vi er.
    ..barn lærer ikke av vår forståelse, men sin opplevelse...
    dunderdame med dundermann
    , dunderpels og to dunderbarn: Loppa (mai'08) og Hopalong (mai'11)

  5. #25
    Ble medlem
    05 Mar 2009
    Sted
    utflytta trønder
    Innlegg
    1,315

    Standard

    Kanskje du kunne lagt ut et kasus med hvordan du ville håndtert det? Så kan vi andre også komme med tankene og erfaringene våre. Da tror jeg eventuelle likheter og ulikheter vil bli tydeligere.

    Det er også et underforum her med diverse kasus og undringer rundt problemstillinger. Taster avgårde på iPhone her så får ikke linka.
    ..barn lærer ikke av vår forståelse, men sin opplevelse...
    dunderdame med dundermann
    , dunderpels og to dunderbarn: Loppa (mai'08) og Hopalong (mai'11)

  6. #26

    Standard

    Uff, jeg burde ikke sette meg til her ved PC`. Er bonde når jeg ikker er PMTO-teraput og lørdagen er bondedagen. Men jeg vil ikke få en god dag når jeg vet at dette står svart på hvitt som en "sannhet" om det jeg driver med. Som den myke mannnen jeg er ble jeg oppriktig lei meg og jeg spør meg, hvor kommer dette fra?
    Sitat Opprinnelig skrevet av dunderdama Vis innlegg
    Driver man og korrigerer adferd uten at underliggende mekanismer(ønsker/behov/følelser) blir sett og møtt, vil man over tid kunne se patologiske forandringer i personligheten til individet som korrigeres. Nå er det heldigvis slik at mange adferdsfokuserte foreldre og terapeuter også greier å se behovene, men jeg tenker at en metode med adferdsfokus gjør ingen noen tjenester når det gjelder å oppnå den adferden som ønskes på en forsvarlig måte. Jeg har ikke tall på alle de pasientene (psykiatrien) jeg snakker med i løpet av en uke som kommer fra "helt normale hjem" med adferds-og prestasjons-perspektiv.

    Jeg tror også en del av "sjarmen" med adferdsfokuserte metoder er at det gir foreldre og terapeuter en måte å føle seg kompetente/proaktive/mektige på, men hva skjer når det fører frem? Hva har egentlig skjedd? Hva har ført til forandingen og hva består forandringen av? Og enda verre - hva skjer når det ikke fører frem? Hva skjer med den driftige terapeuten hvis metode ikke fører frem? Hva skjer med den desperate mamma/pappa som kommer til kort etter å ha fulgt metoden til punkt og prikke? Og hva skjer med individet som nå er omgitt av mennesker og metoder som ikke lyktes.
    Eple, jeg har ikke jobba med COS, men har fått et godt innblikk i hva det er fordi jeg jobber tett med noen som driver med det. Det jeg kan si at jeg opplever at det vi jobber mye med det samme. "Verktøyene" er forskjellige men det vi ønsker å oppnå er det samme. Foreldre som gode familieledere. Det innebærer blant annet som vi har vært inne på tidligere her at de har noen mål og forventniger om hvordan de ønsker de som familie skal ha det og så leder de mot det på måter der barna føler seg sett, hørt og forstått.
    Derfor må jeg bare få sagt det så sterkt; den som tror at PMTO er slik som det er beskrevet over her kan ingenting om PMTO eller andre "såkalte adferdsregulerende tiltak" som jeg kjenner til.

    Så skjønner jeg at adferd og adferdsregulering er et fy-ord her, men jeg hører det er det som drives i likevel.
    Bruker eksempelet fra å sitte ved bordet som er godt.
    På hverdager får barna lov til å gå fra bordet når de har spist og er leie av å sitte.
    Er det fest, en er på restuarant eller det er andre forholdt som gjør at en har forventninger om at de skal sitte selv om det er kjedelig har en snakket med dem om det og så sitter de selv om de kjeder seg.
    ER ikke det adferdsregulering vet ikke jeg?

    Og siden det spørs om eksempler på hva jeg ville råde foreldre til kan "tyne" dette eksempelet litt til.
    Hvis de hadde et barn som var urolig ved bordet og de skulle et sted hvor de tenkte at det ville bli et problem, ville min innfallsvinkel være.
    Hvordan kan du forberede snakke med barnet på forhånd.
    Hvordan kan du legge foholdene til rette ved bordet før å øke sannsynligheten for at han/hun sitter rolig?
    -hvor er det lurt å sitte
    -kan du ha med noen barnet kan holde på med som ikke forstyrrer
    -kan du avlede med noe i det du ser barnet begynner å bli urolig, vil gå
    -hvor lenge er det realistisk at barnet kan sitte?
    -hvordan merker du at nå er det nok
    -hvordan kan du da la barnet få gå/ta det med uten at det blir noe problem
    -og så ville bedt foreldre oppmuntre barnet underveis, f.eks "Nå sitter du rolig på stolen, akkurat slik vi snakket om hjemme. Det er bra!"

    Det er adferdsregulering etter PMTO-prinsipper. Og det finner jeg ingen grunn til å beskjemme meg over.
    Og ja, foreldrene gjør det for å få barnet til å tilpasse seg deres ønsker og behov.
    Men om det er å bekjempe barnet på en krenkende måte, overlater jeg til dere andre her å vurdere.
    Sist endret av Øystein : 09 Jun 2012 kl 10:52 Årsak: Utfylling

  7. #27
    Ble medlem
    04 Oct 2006
    Innlegg
    6,362

    Standard

    Jag sitter egentligen och skriver jobbrapport men kan ju inte låta bli att skumma igenom lite snabbt vad som skrivs här - det är ju så himla intressant, .

    Jag sitter igen med en følelse att det som "vi" som menar vi sverger till TiO fokuserar på och lägger vikt vid, det är just det att ha en familjebalans i UPPHOVET till det vi lagar till regler. Vidare har vi öppet för DISKUSSION och OMPRÖVNING av de reglerna utifrån vad barnet tar upp och vad vi har tid till. Dessa tre ting är det vi sätter fokus på i diskussioner om barneoppdragelse. Med familjebalans menar jag att alla -både vuxna och barn- ger lite till familjefelleskapet. Naturligt nog ger vi voxna mest eftersom vi måste sätta de yttre ramarna och ta övergripande ansvar för familjelivet. Eftervart tar barnen mer och mer över ansvar i olika situationer när de blir äldre -allt utifrån vad vi känner passar oss alla bäst.

    UPPHOVET tänker jag är det att regeln är relevant för oss eller vår situation: åldersadekvat, situationsbetingad och (framför allt?) personsbeprövd. Ofta har vi kanske samman kommit fram till vad som fungerar (tex: vi -också äldste- ser att mellomste inte får spist opp maten sin om äldste äter kjappt och sticker av fra bordet och sedan är en förstyrrande faktor så därför måste äldste sitta kvar tills mellomste är färdig).

    DISKUSSION och OMPRÖVNING: Här menar jag att vi är väldigt öppna för att diskutera och ompröva regler som vi vuxna (eller hela familjen) har lagd om någon inte tycker ett eller annat fungerar eller har en bättre lösning. Typiskt är att barnet inte alls har lust att städa sitt rum när vi säger det och att barnet har ett (för oss) logiskt esonemang varför städningen ska ske på ett annat vis eller annan tid. Så långt vi ser det som försvarligt så försöker vi att barnet själv ska få bestämma denna typen av ting och därmed ta mer och mer ansvar utifrån förnuftiga ramar som det resonerat fram med eller utan vår hjälp. Så ser vi till att barnet får följt opp det hela och städningen verkligen blir utförd...

    När jag läser om det som skrivs om PMTO och annat intilliggande, så har jag hela tiden en känsla av att fokus sätts inte på UPPHOV, DISKUSSION och OMPRÖVNING utan på REGEL, KORRIGERING och BELÖNING.

    Jag har ett par invändningar mot PMTO utifrån det jag skrev om PMTO:

    För mig personlig är en regel utan motivering värt null och niks!!! (Och jo, de vanliga reglena som gäller i samhället accepterar jag jo just fordi jag inser syftet med de...) Jag misstänker att samma sak gäller många andra människor och i vart fall barn som ska växa upp och bli vuxna som tar ansvar för sina handlingar.

    Jag är verligen rädd för att dagens stressade (stressen är viktig här -snabba overfladiska lösningar ligger i tiden) vuxna ska tro att det håller med regler, korrigering och belöning för att oppdra barn, för igen, det är inget värt i det långa løpet om inte den underliggande faktorn (upphov, diskussion och omprövning) betonas tyngre.

    Just detta (viktläggning av underliggande faktorer till de tre huvudpunkterna jag nämnde som mitt intryck av PMTO) skulle jag därför vara väldigt tacksam om trådskaparen kunde förklara lite mera av?
    Sist endret av CarinaNV : 09 Jun 2012 kl 11:27
    Tre gutter: 2003, 2006 och 2010

  8. #28
    Ble medlem
    11 Aug 2007
    Sted
    Sunnydale
    Innlegg
    3,365
    Blogginnlegg
    1

    Standard

    Om vi kaller det atferdsregulering, oppdragelse eller veiledning, er vel til dels en preferanse. At vellykka veiledning ender i atferdsregulering, er det ingen tvil om. Spørsmålet er hva som er fundamentet for endring. Jeg tror dét er svaret på spørsmålet ditt:
    Som den myke mannnen jeg er ble jeg oppriktig lei meg og jeg spør meg, hvor kommer dette fra?
    Hvis endringene kommer som en følge av at barnet bare opplever å tilpasse seg, uten at vi lykkes med at barnet nettopp føler seg sett, hørt og forstått. En metode er aldri bedre enn forståelsen til den som utøver den.

    Lev bondelivet, du, det krever sitt, så skal jeg leve hjemme-alene-med-unger-livet. Om dagen tillater kommer jeg gjerne lenger tilbae etterhvert. Jeg synes nemlig at jeg ikke kan forvente at ungene mine skal akseptere tv- og spillrestriksjoner en regnværslørdag som denne hvis jeg selv setter meg til foran pc-en.

  9. #29

    Standard

    Jeg måtte inn å lese litt om det du driver med i går Øystein.

    Hovedsaken hos dere er å få frem det positive barna gjør og fortelle dem hvor gode de er til å gjøre det.

    Personlig bruker jeg den en del også, jeg har barn med ADHD og de trenger ros for å komme seg videre.
    Samtidig ser jeg at 7 åringen gjør ting for å få ros og ikke for at han vil glede oss.
    Jeg prøver så godt jeg kan å ikke bare si at du er flink, men fortelle de hva jeg liker med det de har gjort.
    Og jeg har en følelse av at det er på den måten du jobber også.

    Jeg har prøvd en del kryss og klistremerker på jentene med ADHD, først og fremst for å få de tidsnok på skolen og for å få morgenen til å bli koselig istedenfor kaos og ei sinna mamma.
    Premien var baking med meg, tur på kino, kafè besøk ol.
    Dette fungerte ikke på mine barn før jeg sluttet å jobbe med det, det fungerte ikke før jeg la ansvaret over på de.
    Den dagen jeg sa at nå er det opp til dere, jeg orker ikke gå her å bli sint for at dere kommer for sent på skolen. Det er jo dere som kommer for sent ikke jeg.
    Først da fungerte det hos oss.

    Jeg ser ikke på det jeg gjorde som noe dårlig og at barna mine får traumer av det, jeg ser på det som en oppriktig prøve for å få det til å fungere + at ungene syntes det var gøy.

    I klassen til 12 åringen min har de hatt en del om å være snille med hverandre. Om de hadde vært snille skulle de få en godteribit. 12 åringen min satt i ett friminutt å trøstet ei som satt å gråt, noe hun ville gjort uansett.
    Da timen startet og alle gikk gjennom hvem som hadde gjort noe fint ble ikke dette nevnt. Det ble bare nevnt tre i klassen som hadde sagt noe fint til andre elever.
    12 åringen min følte seg ille til mote som ikke fikk noe for hun hadde jo gjort noe fint, så hadde de ikke en gang merket det.
    I ettertid husker hun bare at hun ikke fikk premie for at hun hadde trøstet denne jenta, hun husker ikke at hun trøstet henne for at hun ville det.
    Blomst 97
    Bell 99
    Boble 04
    Mille 08
    Knerten 13
    og bestemor til lille Theo 15

  10. #30
    Ble medlem
    04 Oct 2006
    Innlegg
    6,362

    Standard

    Sitat Opprinnelig skrevet av Jeano Vis innlegg
    I klassen til 12 åringen min har de hatt en del om å være snille med hverandre. Om de hadde vært snille skulle de få en godteribit. 12 åringen min satt i ett friminutt å trøstet ei som satt å gråt, noe hun ville gjort uansett.
    Da timen startet og alle gikk gjennom hvem som hadde gjort noe fint ble ikke dette nevnt. Det ble bare nevnt tre i klassen som hadde sagt noe fint til andre elever.
    12 åringen min følte seg ille til mote som ikke fikk noe for hun hadde jo gjort noe fint, så hadde de ikke en gang merket det.
    I ettertid husker hun bare at hun ikke fikk premie for at hun hadde trøstet denne jenta, hun husker ikke at hun trøstet henne for at hun ville det.
    Det där var för mig ett otroligt gott exempel på varför jag menar att man ska hålla sig undan overfladiska belönningssystemer så långt som man bara kan.

    I den mån man har kapacitet till det så menar jag att en belönning kommer som en naturlig konsekvens till handlingen och den belöningen bör framhävas om man nu behöver en motivationshöjande faktor (ex att man pratar om hur gott det föles att hjälpa någon som gråter)
    Tre gutter: 2003, 2006 och 2010

Regler for innlegg

  • Du kan ikke starte nye tråder
  • Du kan ikke skrive svar
  • Du kan ikke poste vedlegg
  • Du kan ikke endre dine poster
  •