Side 1 av 2 12 SisteSiste
Viser resultater 1 til 10 av 19

Tråd: Folkeskikk

  1. #1
    Ble medlem
    27 Nov 2007
    Sted
    Trøndelag
    Innlegg
    640

    Standard Folkeskikk

    Mulig det er for mye sommer enda til at dere orker diskutere dette, men prøver likevel

    Hva legger dere i begrepet folkeskikk? Er det viktig for dere at barna har god folkeskikk? Hvordan veileder dere dem i så fall i den retningen?

    Jeg har tenkt litt på dette i sommer fordi jeg kjenner litt på at jeg er blitt mer opptatt av at jentene skal "oppføre seg pent" i sosiale settinger (typisk slektsmøter etc) enn jeg var tidligere. Jeg tror det handler om alderen til spesielt den eldste (skolejente nå i høst).
    Jeg føler at jeg "nagger" dem mer enn jeg egentlig liker i slike settinger.
    Samtidig så er det jo et gammelt jungelord at "man kommer lang med vanlig folkeskikk". Så. Jeg kan utdype, men interessert i hva andre tenker om halvstore barn og omgangshøfliget/oppførsel.
    Mamma til Sneip(06), LilleSneip(07) og Minimannen(11)

  2. #2
    Ble medlem
    25 Jun 2010
    Innlegg
    4,530

    Standard

    Nå er ikke sønnen min så stor at noen forventer så mye fra han enda, men hvis jeg skal si hva jeg ser for meg om noen år, så håper jeg han takker for maten, takker for gaver, sier unnskyld hvis han skubber borti noen osv. Det var det jeg kom på nå som jeg ser på som normal folkeskikk. Når barna blir enda større, så tenker jeg generelt å ta litt hensyn. F.eks så setter jeg veldig pris på når unge som leker seg i gata flytter seg for meg når jeg kommer. Det er visst ikke en selvfølge alltid.


  3. #3
    Ble medlem
    23 Apr 2008
    Innlegg
    11,841

    Standard

    Mine to gutter vet stort sett hva jeg forventer i forhold til hilsing og takking og hensyn til andre. Fireåringen synes det er stas, og slenger om seg med høflighetsfraser og omsorg for andre som om han aldri hadde gjort annet. Seksåringen faller det absolutt ikke naturlig for, og han går mutt og resolutt gjennom sosiale settinger. Jeg tenker at han må lære seg at han kommer lengre med folkeskikk, men at for ham blir det en form for abstrakt metalæring som han ikke er klar for ennå. Jeg minner ham på å takke og sånn, og han gjør det, altså. Men det er ikke alltid han gidder å svare når noen snakker til ham og andre sånne utrolig irriterende greier Jeg har ikke funnet formelen for hvordan å veilede ham der, jeg prøver bare å være åpen om mine forventninger og mine følelser og håper det går inn etterhvert...

  4. #4
    Ble medlem
    25 Sep 2006
    Innlegg
    7,989

    Standard

    Ja, det er viktig for meg at barna mine er hyggelige og høflige. Men dette er noe jeg prøver å lære dem ved å være et eksempel selv og ved å diskutere disse tingene med dem. Det er ikke veldig viktig for meg at barna mine takker meg for maten etter hvert måltid, men jeg sier fra at jeg syns det er lite hyggelig med negative kommentarer når vi skal spise. A er såpass stor at vi gjerne tar en prat på forhånd dersom vi vet at hun kommer til å komme i en situasjon der andre forventer noe av henne. F.eks. i forhold til det å takke for gaver selv om det kanskje ikke var noe man ønsket seg.

    Det jeg syns er forferdelig er foreldre som har med barn sine og så er uhøflige i offentlige situasjoner. F.eks. sniker i køer eller sier uhøflige ting til andre mennesker. Eller de som rett og slett overser det når barna deres går amok. Husker når jeg jobbet på konditori for mange år siden og en mor visst syns det var helt greit at barnet malte på vinduet med isen sin. En ting er hva barna kan finne på når man snur hodet vekk i noen sekunder, men det er noe helt annet når man faktisk ser det og ikke griper inn.

    "Der mine meninger/tolkninger er likegyldige, der alt er planlagt og sannheten er satt, der det ikke er plass til mine spørsmål, mine teorier, mine uttrykk, der er det i virkeligheten ikke plass til meg." Carla Rinaldi

  5. #5
    Ble medlem
    05 Mar 2009
    Sted
    utflytta trønder
    Innlegg
    1,315

    Standard

    Når det gjelder høflighet så tenker jeg det viktigste er å være et godt forbilde og å gå igjennom situasjoner på forhånd, sånn at de vet hva som er forventet. Begynner de å føle seg dumme, tror jeg det går helt i stå hos mange.

    Høflighet er viktig for meg fordi det handler om sosial og personlig kompetanse og mestring. Jeg tenker også derfor at det er en prosess som så mye annet, og jeg legger ikke lista kjempehøyt helt ennå. Jeg er heldig med at Loppa er superbegeistret for hva enn hun får i gave, så takknemlighet er ikke et problem. Det er allikevel et problem å si takk til enkelte foreløpig ("jei er så sjenert"), så der trår jeg til selv. Tørr hun ikke takke, så går vi bort sammen og jeg takker på vegne av henne (vi blir enige om dette). Dette syns jeg er helt greit enn så lenge, men dagen kommer nok der jeg forventer at hun skal trosse sitt personlige ubehag for å mestre en sosial sammenheng...men det er ikke helt ennå.
    ..barn lærer ikke av vår forståelse, men sin opplevelse...
    dunderdame med dundermann
    , dunderpels og to dunderbarn: Loppa (mai'08) og Hopalong (mai'11)

  6. #6
    Ble medlem
    16 Oct 2006
    Sted
    Oslo
    Innlegg
    4,230

    Standard

    Jeg tenker også at det viktigste jeg gjør er å forberede de før slike situasjoner der det forventes noe av dem. Om takking og hilsing og lave stemmer alt etter som. For eldste min er det heller ikke lett, men han er samtidig så regelbunden at det har gått greit inn. Minsten merker jeg er mer påvirket av eksempelets makt og konverserer fint i vei med alle og enhver. Selv om han senest i januar var i en bursdag der han gjerne ville ha gaven "sin" med seg hjem igjen da jeg hentet.

    Men en kombinasjon av forbilde og forberedende veiledning, tror jeg på.
    Hilsen Hjertemamma


    08.08.03

    16.04.07

    Alt er faser!

  7. #7
    Ble medlem
    16 Oct 2006
    Sted
    Oslo
    Innlegg
    4,230

    Standard

    Og jeg prøver å unngå å gjøre de flaue ved å irettesette offentlig. Hvisker det lavt når ingen ser eller tar det etterpå.
    Hilsen Hjertemamma


    08.08.03

    16.04.07

    Alt er faser!

  8. #8
    Ble medlem
    27 Nov 2007
    Sted
    Trøndelag
    Innlegg
    640

    Standard

    Takk for masse svar. Dårlig folkeskikk å starte en tråd og så bare fordufte selv kanskje? Fikk litt annet å holde på med i går kveld.

    Det som er så bra med dere er at jeg kjenner at jeg allerede har justert litt hva jeg tenker om saken!!

    Når det gjelder hilsing, takking og slikt er jeg svært enig i at eksempelets makt er det viktigste. Liker dårlig når folk prøver å få ungene sine til å oppføre seg på en måte som de selv (den voksne altså) ikke gjør/klarer... Jeg tror jeg er over snittet flink (blææ ) til å takke i hverdagen og det ser jeg at jentene tar etter ( er ikke så flink til å sende takkekort og sånt da...).

    For VOKSNE tenker jeg jo at det å hilse og se folk i øynene, respektere hverandre i en samtale, møte presis til avtaler (eller varsle på en ordentlig måte) etc etc er sentrale elementer........Men altså, det jeg har kjent på i sommer er nok mer sånn "bordskikk"-type folkeskikk som å sitte ordentlig på stolen, ikke lage racerbane i melkesøl (heller hjelpe til å tørke opp feks)bruke bestikket og ikke fingrene og tygge med munnen lukket etc. Her kjenner jeg på at jeg "oppdrar" dem mer enn jeg burde når det er folk til stede og at som dere alle sier egentlig så bra burde være flinkere til å kommunisere hva jeg ønsker PÅ FORHÅND. Jeg har jo aldri "mast" på dem for å takke for noe, bare fortalt at det er hyggelig å få en takk når man har gitt en gave feks, men hvis de ikke vil/tør så takker jeg og ferdig med det.

    Hm.... Tror dere at sånne "manerer" også glir inn etterhvert? Jeg tenker litt at jeg gjør dem en bjørnetjeneste ved å ikke lære dem at det ER ansett som uhøflig å smatte og spise med åpen munn og å "ligge" i stolen når vi spiser... bilbane i melkesøl tror jeg nok går over en gang.
    Mamma til Sneip(06), LilleSneip(07) og Minimannen(11)

  9. #9
    Ble medlem
    16 Oct 2006
    Sted
    Oslo
    Innlegg
    4,230

    Standard

    Jeg tror det er lurt å kommunisere hva slags bordskikk som er forventet også. Hvis ikke får de lære det the hard way gjennom kamerater på skolen. Storebror hos oss er ihvertfalll veldig tydelig på å fortelle lillebror alle "Ikke tygg med munnen åpen" osv Så hos han er det internert.


    Det var en mamma på foreldremøte på skolen til eldste som tok ordet og spurte om ikke vi kunne snakke med barna våre om bordskikk. Hennes sønn greide nemlig ikke å spise for alle da andre barna satt og tørket snørr med henda under måltidet. Stakkars gutt, tenkte jeg bare da.

    Noe kommer etterhvert (når man har snakket om det 1000 ganger...) Men jeg passer på at det ikke blir mas under måltidet. Mer noe vi snakker om generelt.

    Men å tørke fingrene på papir istedetfor på klærne, det lurer jeg på om de NOEN gang kommer til å huske?
    Hilsen Hjertemamma


    08.08.03

    16.04.07

    Alt er faser!

  10. #10
    Ble medlem
    05 Oct 2007
    Innlegg
    2,604

    Standard

    Interessant tema som jeg selv har tenkt mye på i sommer.

    For meg er det viktig at ungene mine er normalt høflige og hensynsfulle. Det innebærer at jeg ønsker at de skal takke for maten, takke for gaver, ikke gribbe til seg av mat som er satt frem, ikke avbryte når andre snakker o.l. Samtidig forventer jeg jo ikke at de alltid skal huske dette. Men jeg snakker med dem om det, minner dem på om det av og til, samt er bevisst på å være et godt forbilde.

    Men det som er enda viktigere for meg er at barna mine er takknemlige. Det er noe annet enn å takke av høflighet, og en kan selvsagt ikke forvente at de vil føle takknemlighet for hver minste ting de får. Men jeg vil så gjerne at de skal være klar over hvor heldige de er som har det så godt og at de skal vite å sette pris på både ting de opplever og ting de får. Men takknemlighet er jo ikke noe du bare kan læres opp til. Jeg kan ikke bare be barna mine om å være takknemlige slik jeg kan be dem om å være høflige. Takknemlighet er noe du må oppriktig føle selv.

    Vi opplevde i sommer at Tumle og Pludrik fikk hver sine gaver hos noen. Pludrik sa takk og begynte med en gang å åpne bøkene han hadde fått. Tumle på sin side utbrøt "åå, enda en sånn bok". Det var en type aktivitetsbok som han har to av fra før, selv om denne var med andre oppgaver. Så la han den bare fra seg og viste null interesse. Det likte jeg dårlig. Jeg ble flau overfor giveren, men det er mitt problem og handler kanskje mest om at jeg er så opptatt av å gjøre andre til lags. Jeg ønsker ikke at barna skal vise falsk takknemlighet. Hvis de ikke ble så særlig glad for gaven, holder det å si et høflig takk. Men det som plaga meg mest var å måtte innse at ungene mine har og får så mye at de ikke nødvendigvis blir det minste glad for å få en gave.

    Jeg snakka med dem om dette etterpå, men syns det er litt vanskelig å unngå å bli moraliserende. Som sagt kan jo ikke jeg bestemme at de skal være takknemlige. Men jeg kan si at takknemlighet er en av de viktigste verdiene for meg og at jeg ønsker for dem også at de ikke skal ta ting for gitt - at de skal ha evne til å glede seg over små og store ting i livet.

    Mulig dette var en liten avsporing fra hovedinnlegget...
    Work with what is given. -Kabat-Zinn

    Mamma til Pludrik (mai 2005), Tumle (juni 2007) og Lykkeliten (ventet april 2012)

Regler for innlegg

  • Du kan ikke starte nye tråder
  • Du kan ikke skrive svar
  • Du kan ikke poste vedlegg
  • Du kan ikke endre dine poster
  •