Viser resultater 1 til 6 av 6
  1. #1
    Ble medlem
    21 Jun 2012
    Innlegg
    104

    Standard Ond sirkel- dårlig samvittighet og dårlig mor-følelse

    Hei kloke Ringblomster!

    Jeg trenger at dere legger hodene deres litt i bløt her, for jeg synes ikke jeg håndterer mammarollen så bra for tiden.....

    Vi har en femåring- en høysensitiv gutt. Altså, denne sensitiviteten er ikke så synlig lenger, men i blant viser den seg, og nå er vi i en slik fase.

    Gutten vår trenger ro, struktur, trygghet og forutsigbarhet. Og når han ikke er i balanse, så merker vi dette ved at han får en indre uro- virring, ukonsentrasjon etc. I den siste måneden, dette tok til i forbindelsen med barnehagestarten i høst, har han vært veldig virrete. Og da føler jeg at jeg kommer til kort, det er så vanskelig å nå skikkelig inn til han på en måte. Han trives utrolig godt i barnehagen, men i barnehagen er denne gutten bare "snill" og grei, utrolig empatisk og omgjengelig i følge personalet, og jeg mistenker at han opplever episoder i løpet av dagen som må avreageres i trygge omgivelser hjemme. Han har vel til dags dato aldri blitt sint i barnehagen.

    Han opplever mye som krenkelser fra oss - om jeg sier "jeg vil ikke at du lager disse høye lydene, jeg blir sliten i ørene" etc, føler han seg krenket og må fortsette med lyden for å ikke tape ansikt. Hvis jeg sier "jeg vil at du rydder opp dette papiret på gulvet", så kan han liksom ikke gjøre det uten å tape ansikt. Ikke alltid jeg bruker "jeg vil", altså, men jeg forsøker. Dette er i jo bunn og grunn ikke reelle krenkelser, men han opplever det allikevel slik, tror jeg. Jeg blir frustrert av å ikke nå inn, og maser mer og mer, og han stenger mer og mer av. Til slutt blir jeg boblende sint, og kommer jeg ofte med reelle krenkelser/trusler al la; "hvis du ikke slutter med den lyden nå, så reiser vi hjem" etc. Da slutter han som regel, iallefall for en stund.

    Etterpå har jeg svart samvittighet og føler meg som en elendig mor som ikke får gutten til å respektere mine grenser uten å komme med den type av trusler. Han vet at jeg blir irritert av at han sier mamma tretti ganger etter hverandre, selv om jeg har svart, og da han liksom gjøre det, han klarer ikke komme ut av det, og jeg klarer ikke å hjelpe han. Typisk er at han sitter og klipper, og så plutselig har han laget masse riper i bordet med saksa. Helt impulsivt, ikke for å ødelegge, men fordi han er inne i denne virringen.

    Vi har hatt den type av perioder før. Det er ikke så mye som skal til for å vippe han av pinnen, han er veldig sensitiv, og responderer fort hvis noe ikke er i balanse. Da trenger jeg mye mammakraft, slik at jeg virkelig kan øse ut all kjærlighet, tålmodighet og anerkjennelse, og da faller han tilslutt til ro. Da kan han, etter stund, bli verdens gladeste, mest harmoniske gutt, og slik har vi det faktisk mye av tiden. I denne virreperioden er han jo glad mye av tiden, det er jo litt viktig å skrive, men veien til virring og uro er kortere enn ellers, og det sliter på meg, og mamma-selvfølelsen min, og det er så dumt!! Jeg vil virkelig være en mamma som står sterk og trygg i stormen, for å bruke klisjeene, og som ikke mister fotfeste av sånt.



    Så ja, det er vel derfor jeg har vært så lite aktiv her i det siste, jeg føler meg ikke som en tio-mor for tiden.

    (Nå ser jeg at jeg bruker ord som harmoni og sånn, men det betyr ikke at jeg mener at han alltid bør være i harmoni. Det er bare at jeg opplever at grunnen ikke er riktig trygg for tiden, og at virringen er uttrykk for at noe ikke er helt som det skal. Og jeg er jo glad for at han uttrykker tydelig at han ikke har det så bra som han pleier for tiden.)

    Heldigvis har vi også kjempefine samtaler og god nærhet i denne perioden, men mine tilkortkommenheter preger jo også relasjonen vår akkurat nå.

    Nå er det jo forferdelig vanskelig å beskrive gutten vår bare i et kort innlegg, dette blir jo bare et lite utsnitt. Har noen av dere erfaringer med litt dårlige perioder i relasjonen til barna? Hvordan kom dere nærmere hverandre igjen, og hvordan håndterer dere den dårlige samvittigheten som kommer? Jeg vet at det er lite konstruktivt med dårlig samvittighet, men den er der allikevel.

    Huff, rimelig sårbart å skrive dette innlegget, men jeg tar sjansen.
    Sist endret av Mirjam : 29 Sep 2012 kl 19:42

  2. #2
    Ble medlem
    05 Jul 2008
    Innlegg
    1,073

    Standard Re: Ond sirkel- dårlig samvittighet og dårlig mor-følelse

    til ei flott og sterk mamma som turte skriva
    Eg kjenner igjen ein del av følelsane dine, og litt av sonen din, men her er det ikkje so tydeleg og eg har først no byrja å fundera over kva som forårsakar det og korleis men kan koma ut av det.

    Håpar andre kloke damer her har gode innspel, eg abonnerer.
    Mamma til store-S (07) og vesle-S (09)

  3. #3
    Ble medlem
    21 Jun 2012
    Innlegg
    104

    Standard

    Tusen takk, Akershus36.

    Jeg leste innlegget mitt en gang til nå, og det var egentlig fint. Når han virrer, styrer og roper, burde jeg forholde meg helt rolig (han merker jo godt at det han gjør får meg ut av balanse), og vise hvor glad jeg er i han, uansett hva han holder på med akkurat da. Det er bare så lett å si, og så vanskelig å gjennomføre. Men jeg vet at hvis jeg klarer dette noen dager i strekk, så vil han roe seg helt og komme i balanse igjen. Negativt fokus og korrigeringer fungerer liksom ikke så bra her, uansett hvordan korrigeringen er gitt. Men når han er i balanse, så trengs nesten ingen korrigeringer, da respekterer han grensene mine uten at jeg må uttrykke mine behov verbalt, iallefall stort sett. Er dette helt uvanlig? Det er akkurat som om den milde, autentiske veiledningen som J.J er talsmann for ikke fungerer så godt her.

    Men det er greit at mer perifere mennesker korrigerer og veileder han. Eksempel: Han og jeg sykler til barnehagen. Hvis jeg korrigerer han mye i forhold til trafikkregler (det er knapt biler, men jeg vil at han følger og lærer seg reglene), vil han bare gjøre motsatt av hva jeg sier. Hadde jeg latt være å korrigere første gangen, hadde han antakelig bare gjort som meg resten av turen, og dermed syklet helt riktig. Men når de er på sykkeltur med barnehagen, blir de alle korrigert, og noen ganger bare han, og det er helt greit, ifølge hans selv: "Det er greit når de voksne i barnehagen sier hvor jeg skal sykle, men ikke når du og pappa sier det", sier han. Jeg tror jo det har med at han er så trygg på oss at han våger å sette seg imot, protestere etc., men iblant blir jeg usikker.

    Han er altså utrolig stolt og ytterst krenkbar, denne fantastiske, følsomme gutten. Men i barnehagen og når han er på besøk hos venner etc. er dette antakelig helt ukjent.
    Sist endret av Mirjam : 29 Sep 2012 kl 20:00

  4. #4
    Ble medlem
    07 Mar 2007
    Sted
    Utvandret
    Innlegg
    17,932
    Blogginnlegg
    11

    Standard Ond sirkel- dårlig samvittighet og dårlig mor-følelse

    Jeg synes du skriver så godt om gutten og relasjonen deres jeg!

    Jeg skal forsøke å komme tilbake til tråden når jeg er på Mac, også kjenner jeg at jeg roper litt på feks kaje og så vil jeg si at jeg opplever deg som TiO-mor så god som noen slik du leser og respekterer gutten din
    Livet med supermann og supersønnene f juni -06 og januar -10 er meningen!

  5. #5
    Ble medlem
    21 Jun 2012
    Innlegg
    104

    Standard Ond sirkel- dårlig samvittighet og dårlig mor-følelse

    Sitat Opprinnelig skrevet av siemens Vis innlegg
    Jeg synes du skriver så godt om gutten og relasjonen deres jeg!

    Jeg skal forsøke å komme tilbake til tråden når jeg er på Mac, også kjenner jeg at jeg roper litt på feks kaje og så vil jeg si at jeg opplever deg som TiO-mor så god som noen slik du leser og respekterer gutten din
    Å, tusen takk, Siemens, de ordene varmet godt! I dag har jeg en god mammadag, iallefall foreløpig. Jeg forsøker å stå så fjellstøtt jeg kan, og ikke la meg følelsesmessig affisere hvis han gjør noe jeg ikke liker, og jammen slutter han utrolig fort når det ikke får noen effekt på meg. Det er noe med dette å velge å la seg irritere, og akkurat nå har jeg en lang hals- dag. Håper det varer, så tror jeg vi er på rett spor.

  6. #6
    Ble medlem
    24 Oct 2006
    Innlegg
    3,990

    Standard

    Jeg har ikke lest alt du skriver for hodet mitt er ikke helt på plass ...
    Men jeg tenker at du er inne på mye fint! Han trenger at du tåler han sånn som han er! Dette har jeg jobbet mye med her i det siste, også og det er så godt å se hvor fort ting faktisk endrer seg! Jeg ser feks fort ting hos mine barn som jeg selv ikke er så "glad" i i meg selv- og blir da litt "irritert". Så for meg har det vært godt å gå i meg selv og prøve å forstå hva som er grunnen til at jeg "irriterer " meg over ting. Hvor viktig er det egentlig?
    Ting kan altså selvsagt ikke være harmonisk til en hver tid, og det skal det heller ikke. Men for barnas selvfølelse må vi tåle de! Både virring, glede, sorger, sinne.. osv.. Men det utfordrer oss som foreldre på en helt spesiell måte! Men jeg kjenner dette blir mer og mer viktig for meg ! Også må vi også TÅLE at vi ikke klarer å ha "lang hals" hver dag heller..! Dårlig samvittighet er til ingen nytte for barna!
    Men hvis man kjenner etter hvor man er- altså her og nå- pluss og forstå litt mer av hvorfor man selv reagerer som man gjør- så er mye gjort!!! Lykke til! Er sikker på du er en helt herlig mor!

    Ps : Hvis du kjenner du kanskje ikke er så mye "her og nå"- anbefaler jeg deg å lese litt mindfulness altså.. for det har blit en åpenbaring for meg!!)
    Mor til verdens beste plomp og verdens herligste lille trollunge!
    og gift med verdens beste


Regler for innlegg

  • Du kan ikke starte nye tråder
  • Du kan ikke skrive svar
  • Du kan ikke poste vedlegg
  • Du kan ikke endre dine poster
  •