Viser resultater 1 til 8 av 8
  1. #1
    Ble medlem
    13 Jul 2008
    Sted
    Akershus
    Innlegg
    12,863

    Standard Om å være mamma til to vidt forskjellige barn

    I forhold til storebror føler jeg meg som skikkelig tio-supermamma. Vi prater så godt sammen, han er veldig åpen for veiledning, han er tydelig i sine behov, ønsker og grenser. Han har alltid vært rolig og fleksibel, og vokser opp til å bli fornuftig og klok.
    Så har vi lillebror. I helt motsatt ende. Hører ikke på noen, klarer ikke samarbeide, tusen millioner lopper i blodet og et hett temperament. Vi jobber hele tiden med å ikke sammenligne guttene, for de er totalt ulike i lynne og interesser. Allikevel når vi ikke gjennom. Lillebror sitter så og si aldri ved bordet under et måltid, han er til og fra og styrer og ordner. Dette er vanskelig å være veldig hard på, for det er eneste måten han spiser på. Hvis vi triumfer gjennom at han skal sitte ved bordet er han "mett" så fort det kommer litt mat nederst i magen. I lek er han utålmodig, han slår hvis ting ikke går hans vei. Stell og påkledning er utfordrende, han nekter veldig ofte å pusse tenner, noe som ikke er ok mtp tidligere (og kanskje nåværende) syreproblematikk. Han "pøbler" mye, ødelegger storebrors Lego, river i blader og bøker, kaster leker og sofaputer rundt om.

    Samtidig kan han leke kjempelenge når han er i modus, søndagen seilte han i et par timer i en båt. Var i Afrika og Oslo, fylte hele trappa med leker, flasker, plastelina og i det hele tatt. I går var det en bil, og storebror fikk være passasjer. Skikkelig idyll egentlig.

    Vi snakker mye med lillebror (eller prøver å snakke). Snakker om å bruke ord i stedet for å slå, om å si fra til voksne hvis ting er urettferdig, vi snakker om matglede og matro, om å passe på tennene så det ikke blir hull osv osv. Men føler at vi ikke når gjennom med en brøkdel av budskapene. De siste par uken har det eskalert litt, vi voksne har vært tomme for tålmodighet, og det har vært kjefting og roping i stedet for samtale. Men vi føler oss ganske rådville nå. Har igjen bestemt oss for å slutte fullstendig med å være sinnamamma/sinnapappa, men det er vanskelig når treåringen starter dagen med å rase og hyle fordi han ikke får være alene på badet.

    Vet ikke helt hva jeg vil med denne tråden, men innspill settes alltid pris på!

  2. #2
    Ble medlem
    04 Oct 2010
    Innlegg
    4,732

    Standard Re: Om å være mamma til to vidt forskjellige barn

    Jeg sitter litt med deg i denne tråden jeg...


    *tappetitapp*
    Jr (2010) og lillemor (2012)

  3. #3
    Ble medlem
    12 Oct 2006
    Innlegg
    11,240

    Standard

    Vet du Lube, sånn er min 3åring også. Han irriterer meg (ja faktisk) veeeldig. Gaah, snakk om umulius

    Mini 05
    Miniputt 09


    "Slapp av, dette klarer du, du må være deg selv" Mini, 4 år.

  4. #4
    Ble medlem
    13 Jul 2008
    Sted
    Akershus
    Innlegg
    12,863

    Standard Om å være mamma til to vidt forskjellige barn

    Sitat Opprinnelig skrevet av Liz Vis innlegg
    Vet du Lube, sånn er min 3åring også. Han irriterer meg (ja faktisk) veeeldig. Gaah, snakk om umulius

    Halleluja, og takk!

  5. #5
    Ble medlem
    13 Jul 2008
    Sted
    Akershus
    Innlegg
    12,863

    Standard Om å være mamma til to vidt forskjellige barn

    Sitat Opprinnelig skrevet av charlie_83 Vis innlegg
    Jeg sitter litt med deg i denne tråden jeg...


    *tappetitapp*
    Her er det plass til alle!

  6. #6
    Ble medlem
    13 Jul 2008
    Sted
    Akershus
    Innlegg
    12,863

    Standard Om å være mamma til to vidt forskjellige barn

    Var forøvrig på foreldresamtale i dag, og hun fortalte om en gutt jeg egentlig ikke kjenner så godt. En gutt som leker lenge og tålmodig, som sitter relativt rolig ved måltidene og i det hele tatt. Da jeg fortalte om sinnet og reaksjonsmønsteret hans hjemme ble pedleder mildt sagt overrasket.

  7. #7
    Ble medlem
    25 Apr 2008
    Sted
    Oslo
    Innlegg
    7,102

    Standard

    Du får trøste deg med at det er et godt tegn når ungene tar ut det verste hjemme. Da føler de seg i det minste trygg. (Jeg kjenner flere unger som godt kunne følt seg LITT mindre trygge, altså.)

  8. #8
    Ble medlem
    25 Sep 2007
    Sted
    Midt på, cirka
    Innlegg
    5,768

    Standard

    Sitat Opprinnelig skrevet av Moder'n Vis innlegg
    Du får trøste deg med at det er et godt tegn når ungene tar ut det verste hjemme. Da føler de seg i det minste trygg. (Jeg kjenner flere unger som godt kunne følt seg LITT mindre trygge, altså.)
    Sånn var det med Obo da han var yngre også. Masse skryt i barnehagen, og den brøleapen hjemme.
    Men han har blitt mye flinkere til å sette ord på ting nå, og er egentlig veldig følsom, så det går an å snakke mer med ham om ting nå.

    Her føler jeg faktisk at vi når mer igjennom til 3-åringen, på enkelte områder. Han er veldig autonom, og ønsker å bestemme mye selv - men samtidig så er han veldig lydhør for hvordan vi andre har det, og viser stor omsorg. Han blir oppriktig lei seg om han ser at han sårer oss, og er snar med "unnsyl" og trøstende ord.. Og han er sånn man kan prate ut av et begynnende raserianfall med trøst og bekreftelser..

    Unger er forskjellige, ja - det er sikkert og visst.. (Men må nevne at Tobo har vært hes i en uke etter at han hadde et seriøst raserianfall i barnehagen sist tirsdag som det ikke var mulig å få ham ut av.. Så alt går ikke smooth hele tida. Men til å være 3 år, er han ganske grei å ha med å gjøre, vil jeg mene.)
    Lille O , Bo Obo des. 2006, Tobo aug. 2009, Trebo des.2012
    - aka lilletambur

Regler for innlegg

  • Du kan ikke starte nye tråder
  • Du kan ikke skrive svar
  • Du kan ikke poste vedlegg
  • Du kan ikke endre dine poster
  •