Side 2 av 2 FørstFørst 12
Viser resultater 11 til 13 av 13
  1. #11
    Ble medlem
    07 Mar 2007
    Sted
    Utvandret
    Innlegg
    17,932
    Blogginnlegg
    11

    Standard

    Jeg glemte å skrive at jeg var sånn selv i barndommen. Jeg er blitt mer tykkhudet nå, men det tok lang tid, skjedde gradvis og etappevis med tilbakeslag og jeg har vel egentlig ikke blitt ganske tykkhudet før nå de siste årene - etter barn, tror jeg. Så det var kanskje mager trøst. Jeg tror ikke på noen quick fix. For meg hang det nok en del sammen med lav selvfølelse og sosial usikkerhet - som ikke bare henger sammen med at jeg ikke "fikk dette" i barndommen min, jeg har innsett at det henger mye sammen med hvordan jeg i grunn og bunn er som person, personlighet altså.

    Jeg var (og er vel fortsatt ikke) supergod på å lese sosiale koder i mange sammenhenger, så jeg har ofte satset på en "one-size-fits" all som tidligere nok ikke falt så heldig ut alle ganger, og som da gjorde at jeg ofte trakk meg tilbake i mitt eget skall, midt blant folk. Feks husker jeg flere ganger i starten av studietiden på medisin der vi var store vennegjenger som samlet oss titt og ofte for middager, fester, kafebesøk etc etc og jeg følte meg klossete og utenfor, selv om jeg alltid ble invitert med. Det var rett å slett slitsomt å ha antennene utenpå og forsøke å ta inn alt, og tolke og da gjerne i verste mening hvis jeg var usikker.

    I barndommen ble min bror veldig flink til å stikke der det gjorde vondest, og jeg har en del ikke så gode minner fra det (har mange mange gode minner fra lek med min jevnaldrende bror også altså) - men jeg har tenkt i ettertid at det kanskje ikke er feil at man blir stukket litt i barndommen lell. Fordi, det blir man i ungdommen og som voksen, hele livet så støter man på folk som man blir usikker på hvilke intensjoner de har og en skal være veldig tykkhudet, eller ha en eller annen diagnose faktisk for å ikke noen gang under livet la seg påvirke og krenke av andres oppførsel/utsagn.

    Jeg ser at Supern reagerer når han blir sosialt uttrygg med to ting, han trekker seg unna og vil ikke slippe noen innpå seg (hvilket er en reaksjon hans kontaktlærer tok opp med ham og meg på foreldresamtalen før jul), eller i blant utagerende med å slå (i starten av skoleåret da det var mye for ham). Jeg vet ikke hvordan Solkremen reagerer, men jeg har også snakket med Supern om det at hvis noen sier ting som Supern ikke liker eller ber ham gjør ting han ikke vil så skal han si i fra at han ikke liker det FØR han går i fra. For bare det å gå i fra - med tårer - eller bli sint, det gjør det hele bare verre, som ohelene var inne på.

    Eksemplet med at Solkremen ble krenket av lillebrors utsagn "Du har truse". Jeg ble også krenket av et slikt utsagn da jeg var liten om min lillebror hadde sagt det. På han prellet slike utsagn av som vann på gåsa. Men i stedet for å reagerere med å bli krenket lærte jeg meg etterhvert noen automatiske svar - "ja, hva så?" eller "synes du den er fin?" eller liknende, for det punkterte liksom lillebrors forsøk til å få den reaksjonen han var ute etter. Og jeg så jo at det var slik det ofte var i skolen også - de som svarte tilbake på en slik måte ble ikke ertet eller forsøkt hisses opp. Det tar lufta av ballongen.

    Så jeg har tenkt på at i forsøket på å styrke Supern og unngå at han reagerer på feil måte så skal vi øve på alternative reaksjonsmønstre i stedet for å forsøke å si at han ikke skal ta seg nær. For det sitter liksom dypere, og er vanskeligere å gjøre noe med for en som bare er hobbypsykolog. Og de reaksjonsmønstrene skal ikke være å gi igjen med samme mynt, for det avler bare mer forsøk til å erte/hisse opp fra de som begynte i utgangspunktet.

    Jeg vet ikke om denne sammenrøra ga mening, og om noen er uenig med meg og har andre forslag til hvordan man kan tenke så tar jeg mot med stort takk!
    Sist endret av siemens : 11 Jan 2013 kl 08:40
    Livet med supermann og supersønnene f juni -06 og januar -10 er meningen!

  2. #12
    Ble medlem
    23 Apr 2007
    Innlegg
    11,566

    Standard

    Jeg fikk mye ut av det du skrev, Siemens. Jeg har ingen søsken i nær alder, så for meg er det litt vanskelig å finne ut av alt det som skjer i søskenrelasjonen, og du har fine tanker om det.

    Jeg har forresten tenkt en del på dette siden i går, og noe av det jeg har tenkt på er at ja, jeg har blitt mer tykkhudet med årene (som Siemens, særlig etter at jeg fikk barn), men at sårbarheten og det andre fortsatt er der. Jeg tror imidlertid det gjør at jeg også kan være ganske sensitiv på andres vegne, og i min jobb er det som regel positivt - jeg har for eksempel lett for å sette meg inn i andres situasjon selv om den er veldig forskjellig fra min egen, noe som gjør at jeg ofte står på litt ekstra når det kreves. Så i tillegg til å øve på å feie ting litt bort, så er det også en mulighet å se hva denne type personlighet gir for muligheter.
    Sist endret av meloni : 11 Jan 2013 kl 08:53
    Storebror, lillestorebror & lillesøster

  3. #13

    Standard

    Kunne boken til Elaine Aron, "The highly sensitive child" hatt noen råd? Jeg kjenner bare tittelen, ikke innholdet, så dette er bare løv kastet i luften fra min side. Men det er sikkert andre her som har lest?

Regler for innlegg

  • Du kan ikke starte nye tråder
  • Du kan ikke skrive svar
  • Du kan ikke poste vedlegg
  • Du kan ikke endre dine poster
  •