Side 2 av 2 FørstFørst 12
Viser resultater 11 til 18 av 18
  1. #11
    Ble medlem
    29 Sep 2006
    Sted
    Regnbyen
    Innlegg
    18,576

    Standard

    jeg vet litt om frustrerte gutter, og frustrerte jenter for den del. Det svinger så veldig i perioder, og som regel er det noe som gnager. Akkurat nå har vi en dramadronning på 5,5 år og en tweens på 12 som er FULL av hormoner. Og 15åringen som har gått i hi i kjelleren....

    Jeg veksler mellom å trekke pusten, fjerne meg litt, gi motstand og når det passer seg invitere til dialog. Vise at jeg ønsker å vite hva som ligger bak, om det er noe jeg kan gjøre for dem. Og at vi foreldre forstår at pubertet (og minipuberteten) er vanskelig. Og innimellom setter jeg foten ned. Kraftig. Det er IKKE greit at et spørsmål som "har du husket gymtøyet?" skal utløse et raseri av en annen verden som ødelegger hele morgenen for alle andre.

    Håper det roer seg snart. Og vit at du ikke er alene om å leve med dramakids
    Mange foreldre kunne spart seg en mengde konflikter ved å være høflige

    Bor i Eplehuset sammen med Eplemannen, Eplegutta og Eplejenta. Vi har Eplehund, Epleand, Eplehjort og Eplemus.

  2. #12
    Ble medlem
    11 Aug 2007
    Sted
    Sunnydale
    Innlegg
    3,365
    Blogginnlegg
    1

    Standard

    Oooh. Når jeg kommer tilbake fra Berlinferie og ikke er på telefon, dere ... Gud bedre, så heldig den ungen har vært med å fødes i ei tid der det ikke er ok å slå.

  3. #13
    Ble medlem
    17 Oct 2006
    Sted
    Trondheim
    Innlegg
    2,894

    Standard

    Sitat Opprinnelig skrevet av Thinkerbell Vis innlegg
    Oooh. Når jeg kommer tilbake fra Berlinferie og ikke er på telefon, dere ... Gud bedre, så heldig den ungen har vært med å fødes i ei tid der det ikke er ok å slå.
    Fattig trøst, men jeg tror gutten min hadde tilbrakt mye tid i snekkeboden for en generasjon eller to siden...
    Hm hm

    Lille Tulla sept 2005 Kvakklingen aug 2007

  4. #14
    Ble medlem
    11 Aug 2007
    Sted
    Sunnydale
    Innlegg
    3,365
    Blogginnlegg
    1

    Standard

    Jeg begynte å skrive noe, men det store internettet spiste det da jeg gikk fra hurtigsvar til avansert. Nå tror jeg snart bebisen våkner for pupp, så jeg går for stikkordsversjonen:

    Vi er i dialog med både bhg og hs. HS hos oss har et prosjekt på gang som heter "Trygge foreldre kan!". Etter vinterferien har vi både hatt møte med ped.leder (som gutten er veldig glad i)

    Våken baby!

  5. #15

    Standard

    Jeg har en gutt som også utagerer, men først og fremst i barnehagen. Hjemme er han 99% gullgod. Men i barnehagen er han såpass vanskelig at de har søkt støttepedagog for ham. Men selv om denne ikke har startet enda, har vi klart å forandre ganske mye, først og fremst ved intensiv ros. For ingen barn er jo vanskelige hele tiden, så det gjelder om å finne episodene som er positive. Og gjerne rose for ting som aldri har vært et problem heller. Det bygger opp selvfølelsen, for barn stempler lett seg selv.

    I tillegg snakker vi om nye situasjoner på forhånd, hva som skal skje, hva som forventes av ham osv. Kjente situasjoner som vi vet er problematiske, har vi brukt rollespill for å innarbeide (f.eks leke "samlingsstund i barnehagen" med ham og alle bamsene, eller leke "nå leker bamse med en bil som du vil ha, og du skal prøve å få låne bilen av ham vha fredelige metoder"). Er barnet intelligent (som min sønn er, det er lett å tenke at barn som trenger støttepedagog er litt "trege", men jfr PPT er sønnen min lynkjapp) kan selv et førskolebarn godt tåle, og forstå, når man forklarer situasjoner, hvordan man føler osv. F.eks har han oppført seg aldeles grusomt når vi er på besøk hos folk, han skal alltid teste grensene ute. Men det umiddelbar effekt da jeg sa til ham at "når du herjer når vi er på besøk, blir eg flau for jeg tenker at de andre kan tro at jeg ikke har lært deg hva som er rett og hva som er galt. Og jeg blir lei meg, for du er jo kjempesnill når vi er hjemme, så jeg vet jo at du kan være snill. Og så synes ikke jeg at det er gøy å gå på besøk til andre, når jeg må kjefte hele tiden. Hvis du var like kjekk på besøk, som du er hjemme, hadde jeg syntes det var gøy å gå å besøk til andre, og vi kunne gjort det mye oftere".

  6. #16
    Ble medlem
    11 Aug 2007
    Sted
    Sunnydale
    Innlegg
    3,365
    Blogginnlegg
    1

    Standard

    Nå sover de fleste andre i heimen, den eneste distraksjonen jeg har er det store, vide internettet. Nå burde jeg greie å svare, da. Beklager hvis jeg gjentar meg selv, jeg er også trøtt.
    Sitat Opprinnelig skrevet av Mabel Vis innlegg
    Jeg har også lest. Min gutt blir ikke sint, men han låser seg rett som det er hvis ting ikke blir slik han vil. Da kan det fort ta en time å få han til å samarbeide igjen. Jeg har ingen triks annet enn å prøve å unngå slike situasjoner. Her skjer det oftere hvis han er trøtt eller sulten, så vi passer leggetidene og har gjerne noen grove kjeks i lomma. Klarer du å finne noe systematikk i når det er størst sannsynlighet for at det skjer?
    Jeg nevnte jo tidligere at søvn er en faktor, i tillegg har jeg sett at det ofte skjærer seg etter en situasjon der han har brukt mye energi på å samarbeide. Dette er tilfelle i barnehagen, noe som jo gjør veien hjem til en utfordring. Det har jeg ofte løst med å ha med noe å spise. Etter vinterferien har vi hatt en samtale med ped.leder, kommer til det lenger ned.

    Sitat Opprinnelig skrevet av Mumimama Vis innlegg
    Uff, det er slitsomt og leit. Jeg syns det er vanskelig å være rolig når lillebror er sånn. Når jeg klarer å være rolig og snakke skikkelig om ting syns jeg ikke at jeg får noe respons på det heller.
    Kjenner meg igjen!
    Sitat Opprinnelig skrevet av kaje Vis innlegg
    Jeg leste det slik at dette mest er noe du opplever som vanskelig mellom dere, mer enn som en utfordring for han alene, har jeg forstått deg rett da tro?
    Dette har jeg fått tid til å fordøye litt nå, takk for at du spurte! Jeg ser at det er tosidig. Delvis er temperamentet en utfordring for ham, det som er mellom oss er uttrykket temperamentet får. Vi har kommet inn i en situasjon der det å la temperamentet gå utover meg ser ut til å føles akseptabelt. Forholdet oss to i mellom er nok egentlig bedre enn jeg frykta ei stund, nå heller jeg mer mot at vi er inne i et dårlig adferdsmønster. Litt ene-, eller nesten enetid for ham og meg (babyen er jo tilstede) har vi for så vidt fått i det siste – han har nemlig vært himla mye syk!

    Sitat Opprinnelig skrevet av Moder'n Vis innlegg
    Kanskje det er noe med disse førskolebarna?
    Ja, det er noe med disse førskolebarna. Vi tok altså kontakt med foreldreveiledningstilbudet på helsestasjonen. Noe av det hun vi snakka med fortalte, var at den fysiske utviklinga de går igjennom akkurat nå gjør at blant annet koordinasjonen gjerne blir dårligere en stund. De har lettere for å gjøre sånne små ting som å søle når de heller opp melk, for eksempel. Når dette kommer etter en fase der de har opplevd at de mestrer mye, gjerne har følt seg litt som «kongen på haugen», reagerer mange med et sterkt behov for å kontrollere det de kan. Det kan være en god forklaring på det plutselige behovet for at sokkene må matche superundertøyet, for eksempel.

    Sitat Opprinnelig skrevet av Moder'n Vis innlegg
    Din lille gutt er jo nå storebror. Du er ikke like tilgjengelig for ham mer. Det er sikkert en sorg for ham. Jeg ser at selv min jente - uten småsøsken - innimellom bare har lyst til å være liten. Jeg tror de leker en del baby i barnehagen, og hun vil gjerne leke litt baby hjemme også. Kanskje han gjerne vil være stor gutt, men innimellom også syns at kravene blir for store? Forventer du for mye av ham?
    Innimellom har vi nok gjort det. Det er en av utfordringene med å ha to relativt tette barn, kjenner jeg. Det er lett å forvente mye det samme av de to eldste – noe som er urettferdig mot begge. Mye kosing og ønske om å snakke med babystemme er signaler jeg ser om at også han vil være liten.
    Sitat Opprinnelig skrevet av Mabel Vis innlegg
    Gir du uttrykk for dine følelser på en måte som barna skjønner? Det er vanskelig å respektere følelser man ikke vet finnes. (Jeg er ikke veldig flink til å kjenne på eller uttrykke egne følelser.) Det står en del nyttig i "Her er jeg! Hvem er du?" av JJ. Hvis det ikke stemmer med deg så bare se bort fra kommentaren.
    Både og, tror jeg. Noen ganger klarer jeg det, og de forstår. Men når han går helt i vranglås og tar det ut på meg, prøver han å overbevise seg selv om at han egentlig VIL såre meg. Da blir prat om mine følelser glatt (og forståelig) avfeid.

    Sitat Opprinnelig skrevet av Eple Vis innlegg
    Og vit at du ikke er alene om å leve med dramakids
    Det er så viktig og godt å vite!

    Sitat Opprinnelig skrevet av Enirtak Vis innlegg
    Jeg har en gutt som også utagerer, men først og fremst i barnehagen. Hjemme er han 99% gullgod. Men i barnehagen er han såpass vanskelig at de har søkt støttepedagog for ham. Men selv om denne ikke har startet enda, har vi klart å forandre ganske mye, først og fremst ved intensiv ros. For ingen barn er jo vanskelige hele tiden, så det gjelder om å finne episodene som er positive. Og gjerne rose for ting som aldri har vært et problem heller. Det bygger opp selvfølelsen, for barn stempler lett seg selv.
    Ja, vi har vel alle lett for å stemple oss selv. Jeg har i alle fall det, jeg har stempla meg selv som ei som aldri lykkes med å trene regelmessig, ei som roter for mye og ei som blir et eksplosivt brølemonster når ungene trekker meg for langt. Når han og jeg begge forventer at vi selv og den andre skal bli sinte, er det ikke rart situasjonen går i stå.
    Dette med ros synes jeg forresten er vanskelig med akkurat ham. Han er så var på ektheten i det. Om jeg «roser med venstre hånd», bare fordi jeg ønsker å snu mønsteret vi er inne i, gjennomskuer han meg og blir bare sur. Det må virkelig være genuint. Da synes jeg faktisk det er lettere for meg å tenke på å gi positive tilbakemeldinger – det er ikke så belasta i hodet mitt som ordet «ros».
    Før jeg legger meg, vil jeg fortelle litt kjapt om møtet i barnehagen. Dagen før, i ei rolig og koselig stund, grep jeg sjansen til å fortelle ham om at vi skulle ha et møte i barnehagen dagen etterpå, fordi jeg lurte så veldig på hvorfor han oppfører seg så ulikt i bhg og hjemme. Svaret kom kontant: «Fordi jeg ikke vil skuffe i barnehagen.» På selve møtet var han med ganske lenge og fikk komme til orde selv, før han ville gå og leke. Han og ped.leder ble for eksempel enige om at de voksne skulle se litt ekstra etter om han ser ut som om han er lei seg innimellom fordi det er noe han synes er vanskelig å si i fra om selv (i bhg). Han er ganske nærtagende, så for ham kan det vi voksne oppfatter som en streng beskjed oppleves som urettmessig kjefting. Vi snakka også en del om hva som er hans ansvar og ikke. Han har hatt lett for å være Den veldig greie ™ under måltider og sånt, noe han ga uttrykk for at er for å unngå at andre får kjeft.
    Etter at han hadde gått snakka vi voksne en del videre om akkurat det at han «ikke vil skuffe». Det tok ped.leder med seg videre fordi hun ville se mer på hvordan barna oppfatter de ansatte. Som hun sa: Hun ønsker ikke at de skal være mennesker han strekker seg for å ikke skuffe.
    Vi er heldige, kjenner jeg , som har en ped.leder han er så glad i og har stor tillit til. I tillegg er det flere andre ansatte i barnehagen som han trives veldig godt sammen med. Nå har han stort sett vært syk siden det møtet (forkjølelse fulgt av omgangssyke), men jeg ser lyst på barnehagevåren.
    Nå må jeg sove, derfor poster ejg uten å lese gjennom. Håper det er mulig å forstå noe av dette.

  7. #17
    Ble medlem
    23 Apr 2007
    Innlegg
    11,566

    Standard

    Jeg har hatt nytte av å lese eksplosive barn av Ross Greene. Uten at vi er i mål i forhold til frustrasjonstoleranse (hos oss voksne), så har vi kommet et stykke videre etter inspirasjon fra boka. Mer senere, Thinker...
    Storebror, lillestorebror & lillesøster

  8. #18
    Ble medlem
    03 Dec 2012
    Innlegg
    296

    Standard

    Sitat Opprinnelig skrevet av Thinkerbell Vis innlegg
    Dette med ros synes jeg forresten er vanskelig med akkurat ham. Han er så var på ektheten i det. Om jeg «roser med venstre hånd», bare fordi jeg ønsker å snu mønsteret vi er inne i, gjennomskuer han meg og blir bare sur. Det må virkelig være genuint. Da synes jeg faktisk det er lettere for meg å tenke på å gi positive tilbakemeldinger – det er ikke så belasta i hodet mitt som ordet «ros».
    Ros er vanskelig. Jeg er vokst opp med mye ros, og hatet det, men skjønte ikke hvorfor før jeg leste "Ditt kompetente barn". Ros kan lett brukes som manipulasjon, og det føles sårende å få ros for noe man selvfølgelig kan. Selv er jeg veldig forsiktig med ros, men jeg har oppdaget at takk kan brukes mye oftere, og det er mer personlig enn ros. "Nå når du kler på deg helt selv uten å tulle får jeg tid til å drikke kaffen min. Takk skal du ha, det var godt."
    Guttungen -09
    Lillegutt aug -13

Regler for innlegg

  • Du kan ikke starte nye tråder
  • Du kan ikke skrive svar
  • Du kan ikke poste vedlegg
  • Du kan ikke endre dine poster
  •