"MEN HVOR ER DEN DA????"..... Ropte du.
Du hadde nesten hele kroppen inne i formingsskapet. Rev ut, løftet opp og lette slik du best leter. På leting etter boka "Øysteins blyant". For inni der er det en ku. Og du ville tegne den kua. Akkurat DEN kua.
Men du fant den ikke. Først raste du, men ville gjerne ha råd og tips for å komme videre.
Så fant vi ipaden da, og googlet etter bilder av kua. Det så ut til å funke! Jeg smilte når jeg så du fant litt ro og ivret etter å tegne.

Straks etter kom de første stønnene. Blyanten ble hard mot arket, kroppen stiv og ansiktet så frustrert, så frustrert! Tårer trillet, arkene ble omhyggelig revet istykker før du trampet avgårde. Rundt og rundt i huset trampet du og ville slett ikke ha hverken hjelp eller bekreftelser.
Så utrolig sint!
Jeg satt meg i sofaen, viste at jeg var der hvis du trengte meg, men du trengte være sint. Sånn helt alene.
Jeg hørte deg på badet og husket at jeg selv likte å gråte foran speilet når jeg var lita. Der kunne jeg liksom slippe alt. Etter en stund ble det rolig der innefra.
Så kim du ut i stua, krøp oppi fanget mitt og ga meg resten av deg inni halsgropen.
Kroppen ble rolig, og du smilte mot meg
.
"Jeg tror jeg husker den jeg!" smilte du.
Så satt du deg til bordet igjen.
Og sannelig, etter en så tøff forløsning fant den sannelig frem til arket ditt.
Men det som rørte mammaen din mest i dag det var hvordan hele du opplevde denne seieren. Så mye mere akkurat denne tegningen må ha betydd for deg. Du ga deg ikke du! Og sannelig vant du!