Side 1 av 3 123 SisteSiste
Viser resultater 1 til 10 av 29
  1. #1
    Ble medlem
    02 Mar 2009
    Innlegg
    128

    Standard Jeg og femåringen sliter for tida.

    Altså med relasjonen vår.

    Jeg aner ikke om dere kan hjelpe, men jeg prøver å sette ord på det likevel. Hun er en sånn litt "fjern" unge, og jeg merker STOR forskjell på henne om hun er trøtt. Da er hun ikke til å få kontakt med og går rundt og synger høyt og bråker og vimser rundt og er helt ustyrlig. Jeg merker at jeg blir sur. Og så blir det mas. Sånn ellers så har hun ikke konsentrasjonsproblemer eller noe sånt, hun pusler og leser og skriver og er veldig "flink" jente.

    Noe annet er det at hun er så ekkel mot lillebroren sin. Og jeg må innrømme at det har blitt en ond sirkel fordi det blir negativ oppmerksomhet og delvis bebreidelse. Hun unner ham ikke noe. Hun sier at hun håper han ikke skal få så fine ting som hun får, hun konkurrerer med ham. Han hadde bursdag igår og han fikk et duplotog som hun proklamerer at HUN har lyst på. Og så har hun da med jevne mellomrom tatt fram han toget og ødelagt leken hans. Idag ødela hun alt han hadde bygget, med den forklaringen at HUN ville ha et sånt tog. (Det er jo også bare tull, hun leker nesten aldri med Duplo, det er kun fordi han har det og hun rett og slett vil ødelegge for ham).

    Når hun er trøtt og sliten blir hun veldig ufordragelig. Hun er ikke en sånn unge som RASER så mye, men det er jo noen episoder. Og det skal så lite TIL. Og prøver jeg å snakke med henne om det som har skjedd er det ikke mulig å få kontakt. Hun pleide å være en sånn unge som satte ord på følelsene sine osv, men jeg har vel føkka det til.

    Det som kanskje er det verste oppi det hele er jo meg. Jeg takler det styret så dårlig. Og når jeg ser at ungen er så TRØTT og hun NEKTER å sove. Hun stritter i mot med alt hun er. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre? Jeg vet at det beste kanskje er å gi henne mer frihet, men det er vanskelig fordi jeg vet at hun helst vil være oppe til tolv om hun får det. Og så maser hun om MAT fordi hun "alltid" blir sulten etter hun legger seg. (Hun fikk nettopp mat). Det er bare STYYYYYR. Vi sover på samme rom alle tre og det har vært mange episoder, spesielt i høst der legginga var et eneste stort helvete der jeg klikka og var monstermamma og hun opplevde det som at jeg var veldig voldsom og dytta henne og kasta henne i senga(som hun sier selv, jeg mener at jeg bare prøvde å legge henne ned, men hun opplevde altså at jeg kasta henne). Hun hyyyyylte og skrek. Hver kveld. I ukesvis. Redningen var faktisk et klistremerkeskjema. (Jepp, jeg vet det er "feil", men vi måtte bryte den onde sirkelen med et eller annet).

    >Nå skal det nevnes at jeg og faren flytta fra hverandre i høst etter lang tids krangling som bare eskalerte. Det har nok skadet henne en del. Hun har vært sint. Så klart har hun det! Det er ikke rart. Men hvordan takler jeg dette? Jeg sliter sånn! Jeg har ikke lært å være en god nok forelder i min egen oppvekst, jeg må liksom finne opp meg selv på nytt. Og jeg VET jo hva holdningene mine er, jeg forteller henne daglig at jeg elsker henne og jeg sier unnskyld for overtrampene. Men jeg sliter når jeg er dausliten og autopiloten går inn og hun oppfører seg ufordragelig. Og jeg ser det jo selv idet det eskalerer også. Og så skal jeg liksom begynne å SNAKKE med henne og ordne opp og hun er ikke mottakelig for det akkurat da og så blir jeg ei sånn masete, delvis bebreidende og delvis selvbebreidende mamma. Som maser og maser og maser. Hva er det med meg?

    Og den selvbebreidenheten er blitt veldig destruktiv. Jeg blir teit og sier dumme ting eller blir sint og sånn. Men så klarer jeg meg ikke med unnskyld og så gå videre. Jeg klarer ikke å legge det fra meg. Og skal snakke og snakke og snakke med henne. Hun er FEM år. Hun gidder ikke det. Og så føler jeg meg som en dårlig mor og føler at jeg ikke skulle hatt henne og i de verste tilfellene har jeg spurt henne om hun synes det og om hun heller ville bodd hele tiden hos pappaen fordi jeg er en så dårlig mor.

    Ja, jeg vet det er ille. Akkurat nå er jeg farget av at vi hadde en DRITT-DAG. Hun var HELT ute. Og så har hun begynt å tisse på seg ila de siste tre dagene og hun vil ikke skifte etterpå, fordi hun angivelig ikke tør å si fra, men her hjemme så bare orker hun ikke eller blir distrahert. Og jeg ser jo at ungen er DAUTRØTT. Men hva gjør jeg? Jeg er så rådvill. Jeg når ikke inn til henne. Jeg føler at relasjonen mellom oss er blitt litt ødelagt.

    >Men bare for å nyansere så går det stort sett bra for tida. Jeg sliter med sorg over å ikke skulle ha ungene hos meg hele tida, det er helt forferdelig. Men så er de her og så takler jeg det ikke så godt. Det er intenst å være alene også. Og jeg er ikke noe god på det når storesøster kommer i den der modusen der hun enten er sur og sint og slem med broren eller at hun er heeeelt umulig å få kontakt med. Eller når hun sparker og styrer ved leggetid. (Men det har hun jo gjort fordi jeg prøver å holde henne i senga og få roa henne ned ved å holde henne - ikke effektivt. Situasjonen eskalerer).

    Jeg trenger noen verktøy og en klem eller noe sånt. Jeg føler at jeg stort sett er en god mamma som evner å se det positive i henne og vi har det fint sammen for det meste, men jeg synes hun virker som hun har det litt vondt for tida. (Det siste året + egentlig). Og det gir seg utslag. Og jeg takler dem dårlig.

    Og for å spørre om noe helt konkret - hvordan takler dere det når/hvis barnet deres oppfører seg på en måte som virkelig provoserer? Eller hva gjør dere når barn på 4-5 år slår seg vrange? Det er så vondt å se at barnet mitt tar skade av meg/oss foreldre. Jeg kan ikke gjøre noe med det som har vært, hun har vært igjennom mye dritt, spesielt med meg og faren. Det var helt klart vanskelig for henne, det var ikke et pent brudd. Og nå sliter jeg med å takle hennes reaksjoner på det. Og andre ting.

    Oi, dette ble langt.
    Mulig jeg fjerner dette etter en liten stund, litt for sensitivt til å ha på åpent forum kanskje, men jeg trenger litt støtte fra dere ringblomstdamer. Jeg er TiO i ånd, men kan ikke skryte på meg å være det i praksis når det stormer.
    Heldig mamma til to fantastiske mennesker.
    De er født i 08 og 11


  2. #2
    Ble medlem
    25 Jun 2010
    Innlegg
    4,530

    Standard Re: Jeg og femåringen sliter for tida.

    Jeg har ikke noen råd å komme med, men en stor klem og gode tanker!


  3. #3
    Ble medlem
    02 Mar 2009
    Innlegg
    128

    Standard

    Jeg er veldig dramatisk av meg og tar veldig lett av når det blir sånne greier. Jeg sliter med dårlig samvittighet i usunt lang tid etterpå. Jeg skammer meg over å ha lagt inn denne tråden, men jeg trøster meg med at jeg er relativt anonym. Jeg tok rett og slett og bestilte meg en time hos psykologen til studentersamskipnaden(ja, er student sånn oppå det hele) nå jeg. Skrev en mail. Fordi jeg innser at dette problemet er vel så mye mitt som femåringens. (Eller - det ER jo mitt problem. Hun er jo et barn - jeg er voksen. Jeg har ansvaret for vår relasjon). Eller - jeg har problemer som gjør det vanskelig for meg å takle hennes problemer. Som igjen gjør hennes problemer større. Sånn vil jeg ikke ha det. Jeg skulle jo ikke være en sånn mor som ga barnet mitt sår på sjelen. ALDRI skulle jeg bli det, men så ble jeg det likevel. Jeg håper bare det kan repareres.
    Heldig mamma til to fantastiske mennesker.
    De er født i 08 og 11


  4. #4
    Ble medlem
    25 Jun 2010
    Innlegg
    4,530

    Standard Re: Jeg og femåringen sliter for tida.

    Det er jo supert at du tar det så på alvor og virkelig jobber for å bedre situasjonen! Jeg tror absolutt det kan repareres når du jobber bevisst for å løse problemene.


  5. #5
    Ble medlem
    02 Mar 2009
    Innlegg
    128

    Standard

    Usj, jeg var egentlig innom for å slette nå. Men jeg lar det stå til i morra i håp om at noen ser det og kanskje har noe å komme med. Føler meg som verdens verste mor. Men så må jeg bare også si at vi HAR det mye fint og dette er jo ikke sånn det er hver dag. Det er bare det at det blir så vanskelig når det BLIR sånn.

    Og hun er verdens beste og er veldig grei sånn i grunntemperament, hun er veldig reflektert og hun er veldig intelligent, hun er et englebarn i barnehagen så det er liksom bare jeg som får de greiene der. Og jeg skulle ønske jeg bare kunne stå stødig igjennom det. Får lyst til å ta fridag i morra bare for å være sammen. Jeg bare føler for å nyansere litt. Hun er en fantastisk unge, sånn egentlig. Men hun sliter litt iblant. Eller jeg. Eller oss.
    Heldig mamma til to fantastiske mennesker.
    De er født i 08 og 11


  6. #6
    Ble medlem
    05 Mar 2009
    Sted
    utflytta trønder
    Innlegg
    1,315

    Standard

    Her var det mye, men jeg tror jo alt henger sammen her. Først en stor, god klem til deg. Så tenker jeg at det er lurt å sortere litt. Hva kan du gjøre for deg selv og hva kan du gjøre for at relasjonen mellom deg og datteren din skal bli bedre. Og dette er jo en typisk situasjon der man må ta på sin egen oksygenmaske før man kan hjelpe andre.

    Så hva bærer du på, hva har du med deg inn i relasjonen med din datter. Det er tydelig at det er store mengder med kjærlighet og omsorg for henne, men barn er så hudløse ovenfor foreldres følelser så hun kjenner jo på sorgen, sinnet(?) etc som du også bærer på, men som det kan virke som du ikke helt greier å gi plass og romme for tiden. Som individer så kan vi reagere på flere måter når det blir for mye for oss, og det kan virke som datteren din svinger mellom to ytterpunkter her.

    Hun kjenner på alle behovene og følelsene hun bærer på (både sine og deres), men det er kanskje for mye og for voldsomt. Og det er så vanskelig for liten og for stor å skulle sette ord på alt dette, så det bare raser rundt i kroppen. 1) Noen "velger" (ikke bevisst) i denne situasjonen å rope ut de behovene og følelsene de greier å sette ord på som sult, sinne, søken etter oppmerksomnet (også negativ) etc. 2) Andre "velger" å fjerne seg fra det som er vanskelig både kroppslig og tankemessig. Enkelte kobler fra/dissosierer, mens andre fremstår mer distre/fjern. I en slik frakobling er det lett å tisse på seg fordi man rett og slett ikke kjenner at blæra er full. Det er ikke så lett å få med seg hva andre sier. For å lytte, må vi være tilstede i kropp og tanke. Dette er jo de to reaksjonene jeg tenker datteren din svinger mellom. Enkelte kan også bli de "perfekte barna" som er så utrolig flinke, og fokuserer masse på prestasjon og flinkhet for å ikke være en ytterligere belastning for sine foreldre. Er jeg flink så er det ikke min feil at mamma og pappa krangler, er jeg flink så vil de være glade i meg, er jeg flink så vil kanskje mamma og pappa bli sammen igjen etc. Stressreaksjoner er så veldig individuelle. Noen blir jo f.eks så "nedregulert" når de står i belastninger, at de blir følelsesmessig flate, likegyldige og uinteressert, og det er lett å overse at dette også er en stressreaksjon.

    Du forteller at dere begge er slitne. Kanskje skal ikke første målet være å snakke sammen, men å hvile sammen? Kan dere krølle dere sammen i sofa'n å se på tv/film? Sitte under et pledd, med en felles skål med popcorn. Kanskje kan lillebror være hos pappa(eller hos noen andre en natt/helg), sånn at dere kan hvile sammen. Ordene og samtalen kan komme senere. Tillat dere begge å være litt fjerne. Tilstedeværelsen kommer når man hviler i seg selv.

    Det var ihvertfall mine umiddelbare tanker når jeg leste innlegget ditt. Og på spørsmålet om hva jeg gjør ved provoserende oppførsel, så kommer det litt an på hva det dreier seg om. Noen ganger er oppførselen provoserende fordi jeg er utslitt og har fått nok (typisk sutring, klaging), da pleier jeg å bli fullstendig urimelig, fly forbanna og har jeg muligheten så tar jeg meg en pause fra situasjonen, har jeg ikke det så biter jeg i meg alt dette og ender opp med mageknip og hodepine. Om oppførselen kan føre til noe farlig så har jeg nulltoleranse. Jeg syns det er lurt å sortere provoserende oppførsel i oppførsel som er ment å provosere og oppførsel som jeg anser som provoserende. Hvis oppførselen er ment til å provosere, så tenker jeg at man skal forsøke å se det grunnleggenende behov som kommuniseres fremfor å korrigere adferden. Om oppførselen er noe jeg selv anser som provoserende, så forsøker jeg å gå noen runder med meg selv på hvorfor dette provoserer meg.

    Avslutter med enda en klem jeg
    ..barn lærer ikke av vår forståelse, men sin opplevelse...
    dunderdame med dundermann
    , dunderpels og to dunderbarn: Loppa (mai'08) og Hopalong (mai'11)

  7. #7
    Ble medlem
    02 Feb 2007
    Innlegg
    11,859

    Standard

    Jeg har lest og sender deg en klem i full fart. I kveld har du vært så modig, du har greid å dele alt dette, og du har tatt viktige skritt for dere alle sammen, tenker jeg. Og så er jeg så trøtt og må sove, men jeg er tilbake i morgen
    Lykkelig gift med mannen min
    Mamma til Storebror mars 89
    og lillebroren Lillebap som ble født i mars 06.

  8. #8
    Ble medlem
    12 Oct 2006
    Innlegg
    1,792

    Standard

    Nå har du tatt første skritt i å bedre relasjonen! Kan du kan snakke med henne en gang det ikke stormer? Anerkjenne hennes følelser og gi henne noen verktøy for å få ut sinnet? Og fortelle henne at du tar ansvar nå og beklage for at du har vært sint på henne, og gi henne en trygghet på at du elsker henne ubetinget. Flott at du tar ansvar og har bestilt time hos psykolog, håper hun/han møter deg på en god møte og at du får hjelp. Sender deg en god klem, du er tøff som tar tak!
    Heldig mamma til storebror -05
    og lillesøster - 08

  9. #9
    Ble medlem
    05 Mar 2009
    Sted
    utflytta trønder
    Innlegg
    1,315

    Standard

    ...og du...de fleste bærer med seg små og store traumer uten at vi er traumatiserte. "Sår i sjelen" gror også med tid, støtte og omsorg.

    Og når det gjelder følelser som skam, skyld og dårlig samvittighet, så er dette følelser jeg setter i kategorien selvregulerende følelser. De har gjort jobben sin når vi har gjenkjent og erkjent følelsen og foretatt grublinger, reguleringer/forandringer. Da skal du slippe taket. For holder du dem lenger enn det så virker det mot sin hensikt - isteden for å regulere/forandre, så opprettholdes/fastlåses en mønster. Så slipp. Slipp pusten. Slipp taket. Slipp følelsen. Jepp, i kategorien "ooo-så-enkelt-men-jammen-ikke-lett".
    ..barn lærer ikke av vår forståelse, men sin opplevelse...
    dunderdame med dundermann
    , dunderpels og to dunderbarn: Loppa (mai'08) og Hopalong (mai'11)

  10. #10
    Ble medlem
    23 Oct 2007
    Innlegg
    14,123

    Standard

    Hei, søte deg! Her har jeg ingen tung ekspertise, men først av alt: Så mye av det du beskriver er så normal oppførsel for en fem-seks-åring. Og det kan være utfordrende for noen hver, men naturligvis spesielt i den situasjonen dere er i, med deg som har masse på skuldrene, og for henne som også har masse sorg og sinne over en ny situasjon.
    Så først og fremst vil jeg gi deg en klem og litt moralsk støtte.
    I påsken leste jeg gamle ukeblader og kom over en "Dette-hendte-meg-"historie, jeg elsker å lese dem, selv om de er overforenklende og bla bla bla. Men denne historien handlet liksom om en kvinne som hadde hatt en mor som gjorde alt perfekt, som alltid reagerte riktig og rolig, og moralen var selvfølgelig at det gjorde det helt umulig for jeg-personen å føle seg bra nok, for hun selv klarte jo ikke alltid å reagere riktig. Ordentlig Jesper Juulsk, ikke sant?

    Det som slår meg, er at dere to kanskje trenger litt tid sammen bare dere. Ikke noe stort eventyr eller hurramegrundt, bare litt tid i fred. Hadde du hatt mulighet til å ta et par dager helt fri bare for å være sammen med henne?
    Lykke til uansett -- jeg er sikker på at det ikke skader med litt psykolog heller.

Regler for innlegg

  • Du kan ikke starte nye tråder
  • Du kan ikke skrive svar
  • Du kan ikke poste vedlegg
  • Du kan ikke endre dine poster
  •