Side 2 av 3 FørstFørst 123 SisteSiste
Viser resultater 11 til 20 av 25
  1. #11
    Ble medlem
    23 Apr 2008
    Innlegg
    11,841

    Standard

    Med mine viljesterke barn så vil jeg si at det å "ikke få viljen sin" er en dagligdags ting, men det kan utløse en hel masse forskjellige følelser. Det handler ikke om at de alltid skal ha viljen sin. Men når de står på sitt, så er det av en grunn, og om de ikke får det de kjemper for, så kan det utløse både skuffelse, krenkelse, dyp sjalusi for andre som ser ut til å få det de ønsker, eller dyp og inderlig frustrasjon over å ikke bli forstått. Jeg vil påstå at man ikke kommer noen vei med å henge seg opp i "ikke få viljen sin", man er nødt for å prøve å forstå litt mer.

    Du velger å ta kampen ved bordet, det er selvfølgelig ditt valg. For noen barn vil det være flere kamper å ta, fordi de har behov for større forståelse for hvorfor de skal gjøre ting før de kan la seg instruere med sin integritet i behold. Det at han ikke tar sånne instruksjoner like lett som søsteren er ikke vrangvilje fra hans side, men en annen personlighet.

  2. #12
    Ble medlem
    25 Jun 2010
    Innlegg
    4,530

    Standard

    Du beskriver det så utrolig bra, hurra!


  3. #13
    Ble medlem
    25 Apr 2008
    Sted
    Oslo
    Innlegg
    7,102

    Standard

    Som en person som er rimelig sta, så kan jeg informere om at det innimellom kan være bra om det er foreldrene som gir seg ...

    Snuppegulle - du skriver at "det kommer jeg aldri til å gå tilbake på", og jeg kan ikke annet enn å tenke på sitatet "Galskap er å gjøre det samme om og om igjen og forvente et annet resultat". For all del - det kan godt være at det er riktig å kreve at ungene skal sitte ved bordet. Men ved å ha en så steil holdning, så risikerer du at det blir konflikter. Hva hvis gutten din har motsatt holdning? Da er det opplagt at noen må tape.

    Å bite er den underlegnes måte å forsvare seg på, og for å være helt ærlig syns jeg personlig ikke det er sjokkerende at man biter noen som slår en. Hvordan er forholdet til storesøster og til de andre barna i barnehagen? Får han være flink i noe? Å ha en storesøster som er superflink (lett å veilede, følsom, empatisk) er ikke alltid godt, og da kan man gli inn i rollen som den utagerende lillebroren, for å få oppmerksomhet.

    Ingen av oss kan fortelle deg hva du bør gjøre, Snuppegulle. Det er du som må analysere de situasjonene dere havner i, og se hva dere kan gjøre annerledes. Å fokusere på hva gutten kan gjøre annerledes vil ikke hjelpe. Og så ville jeg plukket opp det både charlie og augusta nevner: Hva med mer alenetid med mamma'n og pappa'n?

  4. #14
    Ble medlem
    04 Jul 2008
    Innlegg
    1,938

    Standard

    Han kan mye og får daglig anerkjennelse. Jeg vet ikke om empatisk, lett å veilede og følsom betyr flink, for flink er et ord jeg ikke bruker så mye. Men jeg tror ikke han føler det i annen grad enn at hun er større og naturligvis mestrer andre ting. Jeg vet jeg ikke om jeg orker å spørre mer om råd her, hvis dere ikke kan hjelpe meg uten å henge dere opp i den middagsgreia. Det er ikke bordvanene våre som er saken. Det som skjedde den dagen skjedde ved bordet, men har aldri skjedd der før. Det kunne like godt skjedd på vei inn i bilen hvis han ikke fikk sitte løs i setet, i stua fordi han ikke får jukse i spill, eller i bassenget når det ikke er hans tur i sklia. Dere snakker om å krenke? Jeg føler meg ganske krenket når dere ikke tar dere tid til å lese innleggene, og å si at jeg har en steil holdning. Hvorfor skal jeg, grunnet EN konflikt, gå tilbake på en trygg og fin middagsramme som har fungert i sju år? Og det du skriver Moder'n om at det er galskap å gjøre det samme om og om igjen- det er noe jeg ikke forstår. Det har jo ikke noe med dette å gjøre- han biter meg ikke i armen hver dag fordi han vil forlate bordet, og jeg tvinger han ikke hver dag til å sitte der. Det skjedde en gang. Takk for meg- tar med meg de tipsene jeg har fått, men innser at dette forumet kanskje er for dere som kjenner hverandre godt nok.

  5. #15
    Ble medlem
    12 Oct 2006
    Innlegg
    11,240

    Standard Jeg trenger HJELP!!!

    Uff snuppegulle. Jeg kan forstå at du føler at det ble krasse svar til deg. Jeg tror ikke noen mente det sånn, det var vel heller engasjerte svar som kom litt rett på.
    Jeg skjønte hva du mente, og det tror jeg de andre gjorde også
    Mini 05
    Miniputt 09


    "Slapp av, dette klarer du, du må være deg selv" Mini, 4 år.

  6. #16
    Ble medlem
    23 Apr 2008
    Innlegg
    11,841

    Standard

    Jeg tok tak i bordet fordi det var et greit eksempel, jeg hadde ikke så mye annet å gå på, jeg kjenner ikke dine barn, det er lenge siden du har delt noe her. Bordsituasjonen viser at det av og til er vi voksne som definerer konflikten, ikke barnet.

    Jeg er lei for at du føler deg krenket (som forøvrig er en opplevelse som ofte ikke står i forhold til avsenderens intensjon, jeg har ikke beskylt deg for å krenke med vilje). Del gjerne mer, så vet vi mer om hva vi kan svare!

  7. #17
    Ble medlem
    25 Jun 2010
    Innlegg
    4,530

    Standard

    Jeg oppfattet det ikke sånn, snuppegulle. Men jeg skjønner at det kan oppfattes sånn! Jeg forsto det som at middagssituasjonen bare ble brukt som et eksempel siden det var det du nevnte.

    Mitt inntrykk var at det var allerede bestemt at han tok feil i de situasjonene det ble vanskelig, og det er kanskje litt dårlig utgangspunkt (men jeg kan jo ha tolket feil når jeg har lest innleggene dine). Ikke fordi han ikke har feil de fleste gangene, men fordi han kanskje føler at han ikke får ha "sin" sannhet, og at han blir litt overkjørt?

    Jeg aner ikke jeg altså. Jeg bare synser. Og tenker på hvordan jeg følte det som barn. Jeg sleit med å akseptere ulogiske regler. F.eks så ble jeg kjempefornærmet en gang vi var på tur med familien og det var en seng for lite der vi skulle bo. Siden jeg var yngst var det liksom gitt at det var jeg som skulle sove på madrassen. Hadde noen derimot forklart meg at jeg var lettere enn de andre og derfor ville ligge mer behagelig på madrassen (eller noe), så hadde jeg nok ikke hatt så behov for å protestere. Jeg bare syns det var så vanvittig urettferdig å bli diskriminert fordi jeg var barn.

    I eksemplet ved matbordet eller i bilen så er jeg absolutt enig i at du som voksen bestemmer. Men det betyr ikke at han har noe mindre rett (i følge han selv i hvertfall). Men for alt jeg vet så anerkjenner du i bøtter og spann samtidig som du er tydelig på hvordan ting skal være og forklarer hvorfor, og da kan du kanskje ikke gjøre så mye annerledes. Og hvis han har mange utbrudd utover hva som er normalt (jeg aner ikke hva som er normalt), så skjønner jeg veldig godt at det er vanskelig.

    Innen roping, så hørte jeg selv dårlig som barn, og måtte jevnlig ha dren, og de datt ut, og det var generelt mye krøll med ørene, og jeg husker jeg ofte fikk beskjed om at jeg ropte. Jeg ble litt flau, for jeg merket det ikke selv. Det var absolutt ikke med vilje.

    Jeg kjenner forresten en som også sleit med å komme inn i leken i en periode pga språk, og det har visst satt seg i ettertid. Kanskje en slags frykt for å ikke få til det sosiale etter dårlige erfaringer tidligere? Igjen så må jeg bare understreke at jeg bare synser. Jeg bare følte for å svare.

    Ja, og enda en ting. Når man sammenligner barna sine så kommer jo ofte problemene ekstra tydelig frem hos den som har noen "greier". Jeg ser f.eks at jeg har lett for å sammenligne barna og tenke at det ene eller andre er unormalt siden det barnet er annerledes enn de to andre på visse områder. Men det kan jo hende at hvis man ikke hadde sammenlignet med et annet barn, så hadde man kanskje ikke sett problemene på samme måte. Det er egentlig ikke ment direkte til deg, men jeg bare nevner det fordi jeg ofte har tenkt tanken selv.


  8. #18
    Ble medlem
    04 Feb 2008
    Sted
    hegreland
    Innlegg
    7,235

    Standard

    Jeg hadde ikke så mye av råd å komme med snuppegulle, derfor har jeg ikke svart før. For meg som leser mer av det de andre skriver ellers så leser jeg ikke deres betraktninger og innspill som verken krasse eller strenge. Det tror jeg det var ment som heller. Engasjerte og tenkende er slik jeg opplever innleggene her som oftest. Og noen ganger skrives det gjerne 'man' eller 'du' og er ment som det motsatte eller som en betraktning og forslag - ikke en fasit.
    Selv kjenner jeg meg igjen på det med sta unge der jeg må velge mine kamper,og kjenne henne på når det ikke koster noe å egentlig "gi seg" for meg. Faren synes jeg duller da, men jeg synes jeg lytter og kjenner henne. Og med yngstebarn som trenger å føle seg god på ting på egne arenaer enn søskenet har vi også hatt våre 'turer' med oppførsel utenfor hennes vanlige.

    Fortsett å del og be om innspill - og t på et i beste mening-filter. :-)
    Yoga, sau og strikkepinner.

  9. #19
    Ble medlem
    25 Apr 2008
    Sted
    Oslo
    Innlegg
    7,102

    Standard

    Jeg sitter her og er nå litt sånn smått fascinert over det hele.

    Hvis man blir krenket av hva fremmede mennesker skriver på Internett, så tror jeg kan være lurt å logge seg av til man har fått orden på følelsene sine. Rett og slett. At man kan bli sint, sur, oppgitt og frustrert, se det er forståelig.

    Ut fra ditt siste innlegg, Snuppegulle, virker det på meg mer som om du føler deg misforstått. Det lure da, er ikke å slamre med dørene og hyle at vi alle som er her er noen teitinger. Det lure da er å forklare hva det er vi misforstår.

  10. #20
    Ble medlem
    25 Apr 2008
    Sted
    Oslo
    Innlegg
    7,102

    Standard

    Sitat Opprinnelig skrevet av LilleMy77 Vis innlegg
    Jeg tenker at de faste grensene antakelig er riktig ovenfor viljesterke barn - men mildt kommunisert.
    ... eller kanskje ikke. Poenget er jo at alle barn er sine helt egne personligheter. Det som fungerer utmerket for ett barn, fungerer ikke bra for andre. Nettopp derfor syns jeg det å være forelder ofte er ganske utfordrende. Jeg syns vi hele tiden må revurdere hvilke grenser vi setter. Så får man heller ta støyten hvis ungen opponerer.

    Det er ikke greit at man biter eller slår. I sitt første innlegg (innlegg nummer 5) i denne tråden gav Hurramegrundt noen forslag til hvordan man kan snakke med unger om det å gjøre ting som skader andre. Jeg syns det var godt beskrevet. Samtidig er det slik at når ungen allerede er sint (og har bitt/slått), så er det ofte allerede for seint. Ungen må lære seg å stoppe før dette punktet. Det er vanskelig.

Regler for innlegg

  • Du kan ikke starte nye tråder
  • Du kan ikke skrive svar
  • Du kan ikke poste vedlegg
  • Du kan ikke endre dine poster
  •