PDA

Se full versjon : Definerer kvinner papparollen?


Vims
20 Oct 2008, 09:34
http://www.dagbladet.no/kultur/2008/10/20/550837.html

Hva sier dere, damer?
Jeg må si jeg nikker til mye av det som står her...

Rivella
20 Oct 2008, 10:40
Fin kronikk :blomst:!

Jeg er på mange måter veldig enig i det som står der, og så tenker jeg at den handler om akkurat det samme som Cathrines kjønnsdebatt-tråd (eller i hvert fall hva jeg mener at den tråden burde handle om, he he), nemlig definisjonsmakt. Og på samme måte som kvinner i kanskje for stor grad har hatt definisjonsmakten i spørsmål knyttet til familielivet, har menn i kanskje for stor grad hatt definisjonsmakten i spørsmål knyttet til arbeidslivet. Og at det nettopp er det som er interessant å diskutere. Hvilke rammer, premisser og strukturer som preger vårt syn på hvilke spørsmål som er relevante å stille i en slik sammenheng.

Wanaagsan
20 Oct 2008, 11:20
Har bare skummet gjennom (og bare lest litt av kjønnsdebattråden), men det der med likestilling og sånn handler vel litt om at det er vanskelig å gi fra seg et ansvar før man er sikker på at noen andre har tatt det. Og samtidig er det vanskelig å ta på seg et ansvar for fullt uten å være løst fra det ansvaret man hadde før... Som når man går: man løfter ikke ny fot før den første er satt trygt i bakken. Det er slitsomt å løpe hele tiden...

Jeg syns vi er blitt relativt gode på likestilling hjemme - i hvert fall har pappaen blitt en fantastisk pappa! Men det har sannelig gått steg for steg. (Og særlig jeg har mange steg igjen til likestillingen er fullført og jeg blir det forbildet for mine døtre som jeg vil).

Pappa er (og var) òg en fantastisk pappa, men arbeidslivet satte jo en del begrensninger for hva han kunne gjøre som pappa. Jeg tror ikke akkurat han hadde permisjon, og matingen greide mamma fint uten han. Vi ble ikke feilernært heller, så ingen tok visst skade av det.

Jeg tror sånn utvikling må ta mange generasjoner, jeg. Det skal jo føles greit for de som er oppe i det, og det skal ikke føles påtvunget. Men jeg håper jo at mine svigersønners far har hatt en del permisjon med de og gjort (det jeg mener er) en naturlig del av barne-og husarbeidet - sånn at ikke mine døtre må stige en generasjon tilbake... Sånt blir det nok lett konflikter av. Så kanskje det ikke var så dumt at mine foreldre var mer opptatt av å lære min bror matlaging og husarbeid enn å lære meg å skru og male? (Sjøl om jeg savner det nå - og var skikkelig irritert da pappa henvendte seg til mannen min og ikke meg da han skulle hjelpe oss å pusse opp vår første leilighet).

Lykkemamma
20 Oct 2008, 12:27
Jeg har egentlig ikke tid tid å svare (sitter og skal liksom jobbe :knegg:), men jeg synes dette temaet er veldig viktig.

Nå sier jeg ikke dette for å være slem mot noen eller noe, men jeg tror delvis at far-barn-forholdet, det har mor stor makt over. På akkurat dette området tror jeg mange kvinner faktisk overvurderer seg selv og sine kunnskaper som de eneste og beste (hehe, parallellen til arbeidslivet i et innlegg lenger opp var fin, der har ofte mennene et slikt "fortrinn"). Det hjelper så lite at pappaen er kjempegod på å trøste, bade, stelle, mate, kose, legge, trille, være, leke osv om han aldri får lov til å være alene med barnet sitt. Jeg tror ikke det er mange mødre som sinte sitter og nekter mannen sin det, men det er ganske mange som aldri greier å være unna barnet, om så for en time eller to, og da mister far og barn den alenetiden som er så verdifull.

Jeg tror tid er utrolig viktig i relasjonen til barnet, og vi mødre er jo som regel alene med barnet (prøve-og feile-tid, eller hva man kan kalle det), de første månedene eller året.Barnet kommer som et helt nytt menneske, med sin egen personlighet, og vi kan heller ikke så mye de første dagene på barsel akkurat. Etter hvert som ukene og månedene går blir vi mer og mer kjent med barnet, og det er en gradvis prosess hvor vi bygger kunnskap. At vi den første tiden kan litt mer enn pappaen, det er jo bare naturlig. Men jeg synes det er synd om aldri barnet og pappaen får en tilsvarende tid. Det er tross alt bare en bitteliten stund, om man setter det i perspektiv, at de er avhengige av å ha mor hele tiden. Det kommer mange, mange år hvor det å ha en nær pappa er gull verdt for hele familien. Men det er noe man må være litt bevisst på - vil man fortsette i samme spor, eller ønsker man en gradvis større "pappadel"?


Med tanke på hvor mange kvinner som møter veggen, der de prøver å sjonglere jobb, henting de største på skole, hente minste i barnehage, vaske fotballdrakter, bake kake til foreldremøte, holde oversikt over alle klær i familien, kjøpe gaver, etc, så tror jeg kanskje en del angrer på det som virket så greit da minstebarnet var liten?

isleofview
20 Oct 2008, 12:34
Jeg ble sittende å riste på hodet mer enn at jeg nikket, mens jeg leste artikkelen. Synes det var mye syting der. Og skryte av at mye har skjedd på 50 år, ja, det er greit at når man ser på The Big Picture så har mye skjedd, men i EN generasjon er det jo hva man blir oppdratt til som gjelder. Da er det naturlig oppførsel og ikke noe man må klappes på ryggen for. Hvorfor må menn alltid ha så mye ros for det de gjør? :nerden:

Cleopatra
20 Oct 2008, 12:35
Vi mammaer må slippe pappaen til.
Jeg tror at noen menn kan trenge litt hjelp i begynnelsen, og så går det seg til.
Jeg synes ikke det er greit med en pappa som ikke engasjerer seg i barna sine, det er veldig viktig!
Kan personlig ikke skjønne mødre som gjør alt, for senere å beklage seg over altfor mye jobb..

Vims
20 Oct 2008, 12:50
Mange spennende innlegg her nå!

Personlig synes jeg denne debatten og dette temaet er veldig spennende, også fordi jeg møter mange pappaer som sliter med å finne sin måte å være pappa på. Og jeg kjenner flere kvinner som sliter med å slippe pappaen til, eller la pappaen være pappa på sin måte. Selv har jeg en mann som ikke ville la seg diktere av meg, og regelrett ba meg pelle meg ut av badet ved en anledning. (Noe han hadde helt rett i, jeg var en megge i den aktielle situasjonen, og han klarte seg helt fint uten min innblanding :knegg:)

Det jeg synes er spennende, er at mange synes å ikke like mannen i mannen. De ønsker seg en kvinneformet mann istedenfor...? Eller kvinnetilpasset?
Jeg er ikke ferdig med å tenke på dette enda, har mange tanker som suser rundt i hodet. Men en tanke har jeg; hvordan vil våre sønner bli som voksne menn? Som pappaer? Spennende...

Må tenke mer før jeg kan skrive mer.

isleofview
20 Oct 2008, 13:01
Selv har jeg en mann som ikke ville la seg diktere av meg, og regelrett ba meg pelle meg ut av badet ved en anledning. (Noe han hadde helt rett i, jeg var en megge i den aktielle situasjonen, og han klarte seg helt fint uten min innblanding :knegg:)

Er det ikke befriende å kunne se seg selv nakent og ærlig? Jeg kjenner meg igjen når du snakker om å være en megge. Mange ville aldri innrømt det.


Men en tanke har jeg; hvordan vil våre sønner bli som voksne menn? Som pappaer? Spennende...

Jeg har 2 voksne sønner og han ene gjør meg til bestemor til våren. Foreløbig tenker han i baner helt på tvers av hva jeg skulle ønske å høre. Skjønner godt hvor det kommer fra da, jeg har en del ting jeg ikke ville gjort i dag, som vi prøvet og feilet med som førstegangsforeldre med ham. Sukk.

Må tenke mer før jeg kan skrive mer.

:meditere:

Lykkemamma
20 Oct 2008, 17:07
Det jeg synes er spennende, er at mange synes å ikke like mannen i mannen. De ønsker seg en kvinneformet mann istedenfor...? Eller kvinnetilpasset?
Jeg er ikke ferdig med å tenke på dette enda, har mange tanker som suser rundt i hodet. Men en tanke har jeg; hvordan vil våre sønner bli som voksne menn? Som pappaer? Spennende...

Må tenke mer før jeg kan skrive mer.

Jeg tror kanskje dette er litt av problemet, det er mange som synes sin egen form for omsorg er bedre enn en mer "maskulin" form, for å sette det litt på spissen. Vi har hele tiden vært to om det meste, men vi gjør jo ikke alt likt. Pappaen her er mye flinkere enn meg på aktiv lek, fotball og slikt, ungene elsker det, men jeg blir mer utålmodig med den typen aktiviteter. At han er mer "mann" hindrer han ikke å trøste, stelle og kose like bra som meg. :) Nettopp det at menn og kvinner ofte er litt forskjellige er en veldig god grunn til at begge bør bruke tid på barna synes jeg. :blomsterfjes:

isleofview
20 Oct 2008, 18:12
Jeg tror kanskje dette er litt av problemet, det er mange som synes sin egen form for omsorg er bedre enn en mer "maskulin" form, for å sette det litt på spissen. Vi har hele tiden vært to om det meste, men vi gjør jo ikke alt likt. Pappaen her er mye flinkere enn meg på aktiv lek, fotball og slikt, ungene elsker det, men jeg blir mer utålmodig med den typen aktiviteter. At han er mer "mann" hindrer han ikke å trøste, stelle og kose like bra som meg. :) Nettopp det at menn og kvinner ofte er litt forskjellige er en veldig god grunn til at begge bør bruke tid på barna synes jeg. :blomsterfjes:

Hmmm... fikk noe å tenke på der. Når mannen min leker med nutteplutte synes jeg ofte han blir for tøff, og omkvedet mitt er "HEY! She is LITTLE!" hehehe. :høne: nutteplutte hviner jo av fryd...

Vims
20 Oct 2008, 18:56
Det er noe med det, ikke sant? Å la mannen være omsorgsperson på sin måte?

isleofview
20 Oct 2008, 19:01
Det er noe med det, ikke sant? Å la mannen være omsorgsperson på sin måte?

Helt klart. Han har kvaliteter jeg ikke har, og vise-versa. Vi må lære å omfavne ulikhetene istedenfor å tro vi alltid har de eneste svarene - det gjelder jo alt her i verden, da. hehehe. :fornøyd:

meloni
20 Oct 2008, 20:26
Jeg ble sittende å riste på hodet mer enn at jeg nikket, mens jeg leste artikkelen. Synes det var mye syting der. Og skryte av at mye har skjedd på 50 år, ja, det er greit at når man ser på The Big Picture så har mye skjedd, men i EN generasjon er det jo hva man blir oppdratt til som gjelder. Da er det naturlig oppførsel og ikke noe man må klappes på ryggen for. Hvorfor må menn alltid ha så mye ros for det de gjør? :nerden:

Jeg er egentlig ganske enig. Hvorfor skal jeg skryte av mannen når han er en god omsorgsperson for barnet sitt? Er det noen som skryter av meg, liksom? Ikke at jeg vil det eller mener det er nødvendig.

Men jeg er enig i kronikken når han snakker om at det er kvinner som i stor grad definerer hva som er god omsorg, særlig for de minste barna. Det kunne aldri falle meg inn å kritisere mannen for den måten han gjør ting på med sønnen vår, og jeg blir sjokkert når jeg hører andre jeg kjenner snakker om mennene sine.

Lykkemamma
20 Oct 2008, 20:58
Jeg applauderer menn som tar lang pappaperm, eller legger hobbyer litt på is etc, av samme grunn som jeg applauderer tøffe damer som blir murere eller kjører motorsykkel og slikt. :) Ikke fordi det de gjør er så veldig stort eller spesielt, men fordi de tør å velge litt annerledes. Og fordi jeg fortsatt ser at veldig mange fedre og småbarn har ganske lite tid sammen.

Wanaagsan
20 Oct 2008, 21:40
Nå har pappaen her i huset laaaang pappaperm (dvs han jobber litt natt og helger for å få permisjonen til å vare leeenge). Og det bærer frukter. Jeg har heldigvis ikke tid til å kikke han over skulderen (noe jeg bare ville gjort delvis hvis jeg hadde hatt tid, men jeg ville nok kikket litt...). Dermed er han blitt så utrolig flink! Her en dag hadde han vasket noen flekkete, hvite klær sammen med et hvitt ullteppe - for å spare en vask. Milo tok ikke flekkene i den stappfulle maskinen. Jeg hadde dessverre ikke tid til å slippe en anklagende kommentar om vaskevalget hans (noe irriterende meg lett kunne gjort hvis jeg ikke hadde hatt så mye jobb m.m. å tenke på for tiden). Jeg hadde heller ikke tid til å vaske klær den dagen (og i lus-og-barnemakk-huset har vi masssse klesvask for tiden, så maskinen må bare gå...) Dermed tok han saken i egne finne-ut-av-hender og lærte noe om klesvasking.

Pappaen har dessuten den fordelen at han ikke har pupper. (Jeg syns det er en fordel at jeg har melkepupper, altså, men han har altså den motsatte fordelen). Dermed har snart-ettåringen endelig begynt å eksperimentere med mat - og til og med spise seg bortimot mett på grøt! Hun har òg begynt å sovne som en engel i vognen og sove der i 1-3 timer.

Sist pappaen hadde permisjon, hadde jeg tid til å kikke over skulderen. Sjøl om jeg syntes jeg var ganske flink til å la han finne sin egen stil, merker jeg at det er noe helt annet nå når jeg ikke har tid! (Jeg har tid til ungene, altså. Men ikke til mannen. Dessverre, egentlig - men det har jo gitt noen fordeler òg. Og det skal nok snart endres - når vi bare får litt mer orden i det nye huset vårt).

Wanaagsan
20 Oct 2008, 21:46
Hvorfor skal jeg skryte av mannen når han er en god omsorgsperson for barnet sitt? Er det noen som skryter av meg, liksom? Ikke at jeg vil det eller mener det er nødvendig.
Vi er blitt ganske flinke til å skryte av hverandre som gode foreldre. Jeg må ofte utbryte nå for tiden at han er en så flink pappa. Og det er så kjekt å høre at han syns jeg er en flink mamma.

(Men jeg er med på poenget ditt, altså. Kjenner en del menn som ikke klarer å gjøre noe uten skryt. F.eks. datamannen på jobb. Det er så slitsomt!)

meloni
20 Oct 2008, 22:47
Vi er blitt ganske flinke til å skryte av hverandre som gode foreldre. Jeg må ofte utbryte nå for tiden at han er en så flink pappa. Og det er så kjekt å høre at han syns jeg er en flink mamma.

(Men jeg er med på poenget ditt, altså. Kjenner en del menn som ikke klarer å gjøre noe uten skryt. F.eks. datamannen på jobb. Det er så slitsomt!)

Ja, å skryte av hverandre er en selvfølge. Jeg sier flere ganger om dagen til mannen at jeg synes han er en fantastisk pappa og mann, og han sier også sånne ting til meg. Men jeg synes ikke at han - eller andre menn - trenger skryt fordi de er gode fedre på en slik måte som er beskrevet i artikkelen. Jeg forventer faktisk at menn bryr seg om og er deltakende i sine barns liv. Jeg vet ikke om jeg klarer å få fram dette så godt skriftlig, egentlig, men jeg skryter ikke av mannen min fordi han er mann som gjør det han gjør, men fordi han er en god person som gjør det han gjør. Makes sense?

Anton
20 Oct 2008, 23:01
Ja, å skryte av hverandre er en selvfølge. Jeg sier flere ganger om dagen til mannen at jeg synes han er en fantastisk pappa og mann, og han sier også sånne ting til meg. Men jeg synes ikke at han - eller andre menn - trenger skryt fordi de er gode fedre på en slik måte som er beskrevet i artikkelen. Jeg forventer faktisk at menn bryr seg om og er deltakende i sine barns liv. Jeg vet ikke om jeg klarer å få fram dette så godt skriftlig, egentlig, men jeg skryter ikke av mannen min fordi han er mann som gjør det han gjør, men fordi han er en god person som gjør det han gjør. Makes sense?

Nettopp. Og når mannen tar ut mer perm enn han må? Da er han helt fantastisk. Og vi er SNILLE som "gir" ham det. Helt utrolig.

Sashimi
20 Oct 2008, 23:46
Jeg tror at noen menn kan trenge litt hjelp i begynnelsen, og så går det seg til.


Gjør de det? Hvorfor det i såfall? Er det fordi det er kvinnen som har definert hvordan vi skal være foreldre og dermed sitter på fasiten?

Jeg kan ikke se noen logisk grunn til at menn skal trenge hjelp i begynnelsen og kvinner ikke.

-diab-
21 Oct 2008, 02:19
Vi trengte vel også litt hjelp i starten?!? Jeg husker iallfall at det var veldig fint at jeg fikk hjelp på sykehuset til det første stellet feks.

Cleopatra
21 Oct 2008, 11:41
Gjør de det? Hvorfor det i såfall? Er det fordi det er kvinnen som har definert hvordan vi skal være foreldre og dermed sitter på fasiten?

Jeg kan ikke se noen logisk grunn til at menn skal trenge hjelp i begynnelsen og kvinner ikke.
Jeg tror at kvinner er bedre på babystell den første tiden, bedre på å "lese" barnet, når det gråter etc.

Vi har tross alt gått 9 mnd med barnet inni, og kjenner det.
Så ammer vi og er jo fulle av hormoner, og er biologisk innstilt på å være mødre...
Det er min oppfatning.

meloni
21 Oct 2008, 19:30
Mannen min var også veldig biologisk innstilt på å være far, jeg tror ikke man trenger å være kvinne for å innstille seg? Jeg opplevde ham også som mye mer var på gråt og tolket den nyfødte sønnen vår minst like godt som det jeg gjorde. Men det vil antagelig variere fra mann til mann akkurat som det varierer fra kvinne til kvinne. Jeg synes ikke vi skal stikke under en stol at det også finnes kvinner som bruker lang tid på å få i gang morsfølelsen, som ikke føler at de kjenner barnet sitt spesielt godt selv om det har vært i magen i 40 uker og som helst bare vil gjemme seg når babyen gråter den første tiden. Jeg var en sånn mamma, nemlig;)

Anton
21 Oct 2008, 21:46
Vi var nøyaktig like grønne den føste tiden, og lærte sammen. Trodde de fleste hadde det sånn? Jeg hadde NULL mer forutsetning enn faren for å lese barnet, se behov osv bare fordi jeg har hatt barnet inni meg.

Vims
22 Oct 2008, 07:54
Jeg tror jenter har dillet mer med dukker, passet nabobarn og vært mer opptatt av smårollinger gjennom hele oppvekstenenn de fleste menn. Ikke alltid slik, men ofte. Det gjør at mange pappaer stiller på bar bakke i starten, for de har ikke den basisen. Jeg møter mange slike foreldre i min jobb. Mammaen går ganske naturlig igang med stell, håndtering etc, mens pappaen forteller litt skjelven om at han ikke har tatt i en baby før.

Men hvorfor er det slik? Hva gjør vi med barna, lar vi dem leke likt, utforske likt?
Eller er det slik at de rolige jentene slipper til hos babyene, mens de mer viltre guttene avledes og babyene skjermes for dem? Jeg ser klart slike tendenser i vår slekt. Men her er det den ville gutten som elsker babyer, vil holde dem, kysse på dem, lukte på dem og delta i stell. Jenta kunne ikke bry seg mindre. Mange blir da forundret, vil ha henne på banen og han ut på sykkel, liksom.

Jeg prøver å være bevist, men lurer på hvor mye jeg gjør ubevist...

meloni
22 Oct 2008, 20:45
Jeg prøver å være bevist, men lurer på hvor mye jeg gjør ubevist...

Akkurat dette tror jeg er noe av essensen i "kjønnsdebatter". Jeg tror jeg har sagt det før, men jeg forteller det så gjerne (:knegg:) igjen: For noen år siden hørte jeg et foredrag om forskjellen på gutter og jenter. Foredragsholderen snakket blant annet om en undersøkelse hvor man hadde funnet ut at spebarn allerede fra fødselen av blir behandlet i henhold til kjønn. Gutter blir tatt hardere i av både foreldre, helsepersonell og andre. Jenter blir håndtert mye roligere og mykere. Jeg tipper at ingen foreldre eller andre er bevisst dette, og når vi gjør slikt - og helt sikkert masse, masse annet - allerede fra barnet er nyfødt så er det kanskje ikke så rart at det dukker opp noen ulikheter underveis?

Magica
22 Oct 2008, 21:00
Jeg er egentlig ganske enig. Hvorfor skal jeg skryte av mannen når han er en god omsorgsperson for barnet sitt? Er det noen som skryter av meg, liksom? Ikke at jeg vil det eller mener det er nødvendig.

Men jeg er enig i kronikken når han snakker om at det er kvinner som i stor grad definerer hva som er god omsorg, særlig for de minste barna. Det kunne aldri falle meg inn å kritisere mannen for den måten han gjør ting på med sønnen vår, og jeg blir sjokkert når jeg hører andre jeg kjenner snakker om mennene sine.
Signerer 100%!

kjersti
23 Oct 2008, 14:49
Akkurat dette tror jeg er noe av essensen i "kjønnsdebatter". Jeg tror jeg har sagt det før, men jeg forteller det så gjerne (:knegg:) igjen: For noen år siden hørte jeg et foredrag om forskjellen på gutter og jenter. Foredragsholderen snakket blant annet om en undersøkelse hvor man hadde funnet ut at spebarn allerede fra fødselen av blir behandlet i henhold til kjønn. Gutter blir tatt hardere i av både foreldre, helsepersonell og andre. Jenter blir håndtert mye roligere og mykere. Jeg tipper at ingen foreldre eller andre er bevisst dette, og når vi gjør slikt - og helt sikkert masse, masse annet - allerede fra barnet er nyfødt så er det kanskje ikke så rart at det dukker opp noen ulikheter underveis?

Det er gjort ganske mange slike studier, tror jeg. En studie jeg har fått hørt om så tok de opptak av voksne som snakka med babyer. En guttebaby og en jentebaby. Så spilte de av båndet for forsøkspersoner, som skulle fortelle forskerne hvilket dyr det ble snakket til på de forskjellige båndene. De som hørte på jenteopptaket svarte liten kattepus, gutteopptaket trodde de at var en liten pitbull...

Filipine
23 Oct 2008, 14:58
Som mor til en jente og gutt som vokser opp parallelt er jeg etterhvert blitt mer og mer sikker på at kjønnsforskjeller ikke bare er kulturelle, men også biologiske. Så forskjeller finnes, er min konklusjon. Men jeg er ganske sikker på at omsorgsevne er en universell, menneskelig egenskap, som ikke er knyttet til kjønn.

siemens
23 Oct 2008, 23:09
Som mor til en jente og gutt som vokser opp parallelt er jeg etterhvert blitt mer og mer sikker på at kjønnsforskjeller ikke bare er kulturelle, men også biologiske. Så forskjeller finnes, er min konklusjon. Men jeg er ganske sikker på at omsorgsevne er en universell, menneskelig egenskap, som ikke er knyttet til kjønn.

Enig. Men jeg tror at den instinktive formen på omsorgen kan være forskjellig knyttet til kjønn fordi vi starter forholdet til avkommet ulikt (det ser man jo på andre pattedyr, feks). Det betyr ikke at kvaliteten er forskjellig. Og ja, jeg har også sett de eksemplene på at vi som foreldre fra dag en behandler gutte og jentebabyer ulikt.

Filipine
23 Oct 2008, 23:20
Det betyr ikke at kvaliteten er forskjellig.

Veldig enig. I ønsket om å slippe fedre til i større grad, må man akseptere flere måter å gjøre ting på.

Vims
24 Oct 2008, 10:32
Noe jeg synes er fasinerende, er hvor tydelig det feminine eller maskuline er i noen barn, allerede når de er nyfødte. Gutter som ligger med armene over hodet, har grove bevegelser, høye lyder og er " på hugget". Og jenter som ligger som små persilleblad, med fingrene i vakre små vifter, gjerne samlet rundt fjeset eller under haken, de gir beskjed om sine behov med små klynk, de blir lett litt forskrekket, og beveger seg med feminin ynde.

Dette har jeg sett så mange ganger - til og med med små premature.

Og det er da jeg tenker - og registrerer - at disse babyene blir hvertfall håndtert og snakket til på forskjellig vis. De maskuline gutta får røffere håndtering og snakkes til med høyere stemme, mens ingen ville finne på å håndtere de vene, feminine jentene slik, de løftes varsomt, alle snakker lavt og mykt.

Hvilke spor setter dette i barna? Hvordan utvikles de da?

Lykkemamma
24 Oct 2008, 11:49
Dette med hvordan små gutter og jenter behandles er interessant synes jeg. I skolen er det jo ofte et problem at mange gutter er voldsomme og bråkete, mens mange jenter ikke tør å si noe, eller hevde sin rett. Dette er jo en forenkling, selvsagt finnes mange unntak, og det finnes forsiktige gutter og bråkete jenter, men likevel..