Definerer kvinner papparollen?

http://www.dagbladet.no/kultur/2008/10/20/550837.html

Hva sier dere, damer?
Jeg må si jeg nikker til mye av det som står her...

Fin kronikk !

Jeg er på mange måter veldig enig i det som står der, og så tenker jeg at den handler om akkurat det samme som Cathrines kjønnsdebatt-tråd (eller i hvert fall hva jeg mener at den tråden burde handle om, he he), nemlig definisjonsmakt. Og på samme måte som kvinner i kanskje for stor grad har hatt definisjonsmakten i spørsmål knyttet til familielivet, har menn i kanskje for stor grad hatt definisjonsmakten i spørsmål knyttet til arbeidslivet. Og at det nettopp er det som er interessant å diskutere. Hvilke rammer, premisser og strukturer som preger vårt syn på hvilke spørsmål som er relevante å stille i en slik sammenheng.

Har bare skummet gjennom (og bare lest litt av kjønnsdebattråden), men det der med likestilling og sånn handler vel litt om at det er vanskelig å gi fra seg et ansvar før man er sikker på at noen andre har tatt det. Og samtidig er det vanskelig å ta på seg et ansvar for fullt uten å være løst fra det ansvaret man hadde før... Som når man går: man løfter ikke ny fot før den første er satt trygt i bakken. Det er slitsomt å løpe hele tiden...

Jeg syns vi er blitt relativt gode på likestilling hjemme - i hvert fall har pappaen blitt en fantastisk pappa! Men det har sannelig gått steg for steg. (Og særlig jeg har mange steg igjen til likestillingen er fullført og jeg blir det forbildet for mine døtre som jeg vil).

Pappa er (og var) òg en fantastisk pappa, men arbeidslivet satte jo en del begrensninger for hva han kunne gjøre som pappa. Jeg tror ikke akkurat han hadde permisjon, og matingen greide mamma fint uten han. Vi ble ikke feilernært heller, så ingen tok visst skade av det.

Jeg tror sånn utvikling må ta mange generasjoner, jeg. Det skal jo føles greit for de som er oppe i det, og det skal ikke føles påtvunget. Men jeg håper jo at mine svigersønners far har hatt en del permisjon med de og gjort (det jeg mener er) en naturlig del av barne-og husarbeidet - sånn at ikke mine døtre må stige en generasjon tilbake... Sånt blir det nok lett konflikter av. Så kanskje det ikke var så dumt at mine foreldre var mer opptatt av å lære min bror matlaging og husarbeid enn å lære meg å skru og male? (Sjøl om jeg savner det nå - og var skikkelig irritert da pappa henvendte seg til mannen min og ikke meg da han skulle hjelpe oss å pusse opp vår første leilighet).

Jeg har egentlig ikke tid tid å svare (sitter og skal liksom jobbe ), men jeg synes dette temaet er veldig viktig.

Nå sier jeg ikke dette for å være slem mot noen eller noe, men jeg tror delvis at far-barn-forholdet, det har mor stor makt over. På akkurat dette området tror jeg mange kvinner faktisk overvurderer seg selv og sine kunnskaper som de eneste og beste (hehe, parallellen til arbeidslivet i et innlegg lenger opp var fin, der har ofte mennene et slikt "fortrinn"). Det hjelper så lite at pappaen er kjempegod på å trøste, bade, stelle, mate, kose, legge, trille, være, leke osv om han aldri får lov til å være alene med barnet sitt. Jeg tror ikke det er mange mødre som sinte sitter og nekter mannen sin det, men det er ganske mange som aldri greier å være unna barnet, om så for en time eller to, og da mister far og barn den alenetiden som er så verdifull.

Jeg tror tid er utrolig viktig i relasjonen til barnet, og vi mødre er jo som regel alene med barnet (prøve-og feile-tid, eller hva man kan kalle det), de første månedene eller året.Barnet kommer som et helt nytt menneske, med sin egen personlighet, og vi kan heller ikke så mye de første dagene på barsel akkurat. Etter hvert som ukene og månedene går blir vi mer og mer kjent med barnet, og det er en gradvis prosess hvor vi bygger kunnskap. At vi den første tiden kan litt mer enn pappaen, det er jo bare naturlig. Men jeg synes det er synd om aldri barnet og pappaen får en tilsvarende tid. Det er tross alt bare en bitteliten stund, om man setter det i perspektiv, at de er avhengige av å ha mor hele tiden. Det kommer mange, mange år hvor det å ha en nær pappa er gull verdt for hele familien. Men det er noe man må være litt bevisst på - vil man fortsette i samme spor, eller ønsker man en gradvis større "pappadel"?


Med tanke på hvor mange kvinner som møter veggen, der de prøver å sjonglere jobb, henting de største på skole, hente minste i barnehage, vaske fotballdrakter, bake kake til foreldremøte, holde oversikt over alle klær i familien, kjøpe gaver, etc, så tror jeg kanskje en del angrer på det som virket så greit da minstebarnet var liten?

Jeg ble sittende å riste på hodet mer enn at jeg nikket, mens jeg leste artikkelen. Synes det var mye syting der. Og skryte av at mye har skjedd på 50 år, ja, det er greit at når man ser på The Big Picture så har mye skjedd, men i EN generasjon er det jo hva man blir oppdratt til som gjelder. Da er det naturlig oppførsel og ikke noe man må klappes på ryggen for. Hvorfor må menn alltid ha så mye ros for det de gjør?

Vi mammaer må slippe pappaen til.
Jeg tror at noen menn kan trenge litt hjelp i begynnelsen, og så går det seg til.
Jeg synes ikke det er greit med en pappa som ikke engasjerer seg i barna sine, det er veldig viktig!
Kan personlig ikke skjønne mødre som gjør alt, for senere å beklage seg over altfor mye jobb..

Mange spennende innlegg her nå!

Personlig synes jeg denne debatten og dette temaet er veldig spennende, også fordi jeg møter mange pappaer som sliter med å finne sin måte å være pappa på. Og jeg kjenner flere kvinner som sliter med å slippe pappaen til, eller la pappaen være pappa på sin måte. Selv har jeg en mann som ikke ville la seg diktere av meg, og regelrett ba meg pelle meg ut av badet ved en anledning. (Noe han hadde helt rett i, jeg var en megge i den aktielle situasjonen, og han klarte seg helt fint uten min innblanding )

Det jeg synes er spennende, er at mange synes å ikke like mannen i mannen. De ønsker seg en kvinneformet mann istedenfor...? Eller kvinnetilpasset?
Jeg er ikke ferdig med å tenke på dette enda, har mange tanker som suser rundt i hodet. Men en tanke har jeg; hvordan vil våre sønner bli som voksne menn? Som pappaer? Spennende...

Må tenke mer før jeg kan skrive mer.

Opprinnelig skrevet av Vims

Selv har jeg en mann som ikke ville la seg diktere av meg, og regelrett ba meg pelle meg ut av badet ved en anledning. (Noe han hadde helt rett i, jeg var en megge i den aktielle situasjonen, og han klarte seg helt fint uten min innblanding )

Er det ikke befriende å kunne se seg selv nakent og ærlig? Jeg kjenner meg igjen når du snakker om å være en megge. Mange ville aldri innrømt det.


Men en tanke har jeg; hvordan vil våre sønner bli som voksne menn? Som pappaer? Spennende...

Jeg har 2 voksne sønner og han ene gjør meg til bestemor til våren. Foreløbig tenker han i baner helt på tvers av hva jeg skulle ønske å høre. Skjønner godt hvor det kommer fra da, jeg har en del ting jeg ikke ville gjort i dag, som vi prøvet og feilet med som førstegangsforeldre med ham. Sukk.

Må tenke mer før jeg kan skrive mer.

Opprinnelig skrevet av Vims

Det jeg synes er spennende, er at mange synes å ikke like mannen i mannen. De ønsker seg en kvinneformet mann istedenfor...? Eller kvinnetilpasset?
Jeg er ikke ferdig med å tenke på dette enda, har mange tanker som suser rundt i hodet. Men en tanke har jeg; hvordan vil våre sønner bli som voksne menn? Som pappaer? Spennende...

Må tenke mer før jeg kan skrive mer.

Jeg tror kanskje dette er litt av problemet, det er mange som synes sin egen form for omsorg er bedre enn en mer "maskulin" form, for å sette det litt på spissen. Vi har hele tiden vært to om det meste, men vi gjør jo ikke alt likt. Pappaen her er mye flinkere enn meg på aktiv lek, fotball og slikt, ungene elsker det, men jeg blir mer utålmodig med den typen aktiviteter. At han er mer "mann" hindrer han ikke å trøste, stelle og kose like bra som meg. Nettopp det at menn og kvinner ofte er litt forskjellige er en veldig god grunn til at begge bør bruke tid på barna synes jeg.

Opprinnelig skrevet av Lykkemamma

Jeg tror kanskje dette er litt av problemet, det er mange som synes sin egen form for omsorg er bedre enn en mer "maskulin" form, for å sette det litt på spissen. Vi har hele tiden vært to om det meste, men vi gjør jo ikke alt likt. Pappaen her er mye flinkere enn meg på aktiv lek, fotball og slikt, ungene elsker det, men jeg blir mer utålmodig med den typen aktiviteter. At han er mer "mann" hindrer han ikke å trøste, stelle og kose like bra som meg. Nettopp det at menn og kvinner ofte er litt forskjellige er en veldig god grunn til at begge bør bruke tid på barna synes jeg.

Hmmm... fikk noe å tenke på der. Når mannen min leker med nutteplutte synes jeg ofte han blir for tøff, og omkvedet mitt er "HEY! She is LITTLE!" hehehe. nutteplutte hviner jo av fryd...